Et nytt leseår

Gammel amerikansk bibliotek-plakat, fra en serie på tolv, en for hver måned i året. Jeg har faksimiler av fire av disse, alle innrammet og hengende på kontoret mitt.

Tidligere hadde jeg alltid en leseplan, det vil si en liste med bøker jeg ville lese. Det har jeg ikke hatt på en stund, men jeg har fulgt noen hovedlinjer, som Rune Christiansen (min norske yndlingsforfatter), moderne fransk litteratur, og klassikere. Slik det fremgår av leselisten for 2015 (venstre marg).
Akkurat nå leser jeg Olav Duuns Juvikfolke, den faller vel inn under klassikerbegrepet. Omfanget gjør den til det jeg kaller et "leseprosjekt", det vil si at det går over flere måneder. (Hvis noen hadde sagt at jeg skulle lese innpå tusen sider på alderdommelig trønderdialekt, ville jeg ledd. Men nå er det altså det jeg gjør, og det er fengende lesing. Jeg skjønner ikke alle ordene, men det går bra likevel. I utgaven jeg leser, er riktig nok noen ord forklart, men altfor få, og etter en logikk jeg ikke skjønner. Hvorfor i all verden er det ikke en grundig ordliste bak i boka? Men av en eller annen grunn går det som sagt bra likevel.
Lesingen av Juvikfolke vil strekke seg et godt stykke inn i 2016, og jeg må ha noe ved siden av. Det blir i første omgang Den store Gatsby av F. Scott Fitzgerald. Grunnen er at en god venninne av meg leser den og gjerne ville diskutere den. Og den er jo en moderne klassiker. Jeg tror jeg har lest den før en gang, men det er så mange år siden at jeg husker lite.
I år har jeg også tenkt å lese litt mer ny norsk litteratur enn i fjor. I dag var jeg på biblioteket og plukket med meg Linnea Myhre: Kjære, Victoria Durnak: Torget og Roskva Koritzinsky: Flammen og mørket. Utvalget er mer eller mindre påvirket av noen anbefalinger jeg leste i en avis.
Victoria Durnak hadde jeg aldri hørt om før, men leste at hun var tildelt Skien kommunes kunstnerstipend for 2016, noe som innebærer at hun kommer til å bo i Skien, i et av Ibsens barndomshjem. Altså i mitt nærområde. Og siden Durnak også er billedkunstner, kommer jeg kanskje til å treffe henne, siden jeg jo også er billedkunstner. Og da kan det være greit å ha lest boken hennes, tenker jeg.
I dag falt et nytt leseprosjekt meg inn - nemlig å lese Bibelen. Den burde jeg jo for lengst ha lest, som et troende menneske, men jeg må innrømme at jeg aldri har gjort det. Jeg tror jeg har prøvd i hvert fall en gang før, kanskje flere, uten å komme særlig langt. Men det hadde jo vært moro å klare det, og interessant, på flere plan, bl.a. med tanke på de mange referansene til Bibelen i kunst og litteratur. Vi får se.
Utover dette kommer jeg som vanlig til å være åpen for bøker som "kommer til meg". - som et utslag av det fenomenet som kalles synkronitet, eller som et resultat av underbevisste prosesser jeg selv ikke er klar over, det vet jeg ikke. Men jeg har altså mange ganger opplevd at bøker har kommet til meg nærmest som om de har en egen vilje, og forlangt å bli lest.
Det som uansett er sikkert, er at det er altfor mange bøker i verden til at vi kan rekke å lese dem. For godt hundre år siden kunne et dannet menneske ha ganske god oversikt over det litterære feltet og overkomme å lese det mest av betydning. Det er en umulighet i dag. Å lese er derfor å velge. Det gir to muligheter, enten å glede seg over mangfoldet og alle valgmulighetene man har, eller fortvile over at får lest bare en brøkdel av det som finnes. Jeg velger den første, den positive, varianten.
Når man går ute i skog og mark en sommerdag og plukker en bukett blomster, gleder man seg vel over mangfoldet, uten å føle sorg over at man bare kan plukke noen få. Hovedsaken er jo å få en fin bukett. På samme måte tenker jeg at man mer eller mindre bevisst plukker seg en bukett lesegleder.