Trolldomsfjellet - jeg sliter

Ja, jeg innrømmer det. Jeg sliter med Trolldomsfjellet. Særlig når de to sentrale personene Settembrini og Naphta diskuterer ideer på høyt intellektuelt nivå, kjemper jeg mot trangen til å skumlese, for ikke å si rett og slett hoppe over lange passasjer. Men det ville være juks; da kan jeg jo ikke si at jeg har lest boka. Så jeg tvinger meg gjennom det. Men dette er tungt stoff, og det omstendelige språket gjør det ikke lettere.
Her er utdrag av Wikipedia-artikkelen om Trolldomsfjellet:



Som i flere av Manns romaner ligger det en rik symbolikk bak de fleste av personnavnene i Trolldomsfjellet. For hovedpersonen Hans Castorp er fornavnet bevisst valgt blant de vanligste tyske mannsnavn for å understreke at dette er en hvilken som helst person. Der for er han også beskrevet i vage og generelle vendinger som en middelmådighet og som en typisk representant for den tyske borgerlighet. Men nettopp dette tyske borgerskapet står i følge Mann for selvmotsigelser og en nesten bevisstløs påvirkelighet. Her passer en annen innfallsvinkel til fornavnet: Hans er en kortform for Johannes, Jesus' fremste disippel. I denne sammenhengen passer også forfatterens kommentar inn: Han (Hans Castorp) er en «gralssøker» i Parsifals tradisjon, en «ren dåre».
Hva gjelder etternavnet Castorp kan dette antagelig sees i sammenheng med at klinikklederen Behrens sammenlikner de to fetterne Joachim Ziemßen og Hans Castorp med tvillingene Castor og Pollux, noe som også bringer tankene inn på stjernebildet Tvillingene, og på de astrologiske egenskapene som gjerne tillegges personer født under dette stjernetegnet, blant annet ubesluttsomhet og identitetsproblemer. Fetter Joachim framstår også svært uklar, om mulig enda mer forsiktig og tilbakeholden enn sin fetter.

Thomas Mann i 1905

Den tydeligste og mest profilerte figuren i romanen er litteraten og frimureren Lodovico Settembrini, som gjennom en rekke samtaler framstår mer og mer som Castorps mentor. Det er ikke tvil om at Settembrini målbærer et verdisyn som i stor grad stemmer overens med Thomas Manns. Idet han framstår som humanist, og «individualistisk sinnet demokrat» og forkjemper for «livets interesser... mot sentimental verdensflukt», for «skjønnheten, friheten, munterheten og nytelsen». Samtidig gjør Mann ham en smule latterlig ved å la ham virke pompøs i tale og av utseende minne om en italiensk «lirekassemann» med sine umoderne klær. Kanskje er dette et bevisst trekk av forfatteren for ikke å virke for ensidig i sin beskrivelse av den åndskampen som foregår, hvor han lar Settembrini definere to prinsipper som ligger i en evig kamp om verden: «makt mot rett, tyranni mot frihet, overtro mot viten, reaksjon mot fremskritt, Asia mot Europa». Navnet Settembrini henspiller direkte på en faktisk stormester i en frimurerlosje, Luigi Settembrini.^[1][2], mens hans fysiske apparisjon eller utseende ser ut til å ha vært tuftet på den italienske komponisten Ruggero Leoncavallo.
Som antagonister til Settembrinis liberale livssyn finner vi dels den jesuittiske munken Naphta, av jødisk avstamning, dels sanatoriets russiske miljø. I Naphta finner vi ikke bare en fundamentalistisk religiøs ekstremisme og livsfiendtlig asketisk holdning, men også tanker av nærmest fascistisk tilsnitt, noe enkelte har funnet svært påfallende, ikke desto mindre ettersom Mann også senere, i Doktor Faustus, lar en jøde målbære fascistiske idéer.^[3] Naphta var ikke med i Manns opprinnelige utkast til Der Zauberberg, men skal ha kommet til som et utslag av Manns bekymring for de antidemokratiske strømningene som truet Weimar-republikken. Dette er nok også bakgrunnen for Naphtas visjon om en konservativ revolusjon.
I det russiske miljøet er det ikke så mye idéer som er ankepunktet, snarere en slapphet og holdningsløshet, som Settembrini advarer fetterne Castorp og Ziemßen mot, og som han beskriver som «asiatisk». Den representanten for dette miljøet som i romanen trer tydeligst fram er Madame Clawdia Chauchat, hustru til en embetsmann i Dagestan. Hans Castorp nærer lenge en avstandsforelskelse til henne, og til slutt oppstår en heftig erotisk episode mellom dem – skildret med Manns sedvanlige kjølige avstand og antydning. Det er ikke vanskelig å legge inn det franske «chaud chat» (het katt) i etternavnet hennes. I likhet med en rekke av de andre pasientene og de mest framtredende av det medisinske personalet ved sanatoriet har Madame Chauchat en levende modell, fanget opp ved Thomas Manns besøk på et tilsvarende sanatorium i forbindelse med hans kone Katia Manns opphold der. Den tyske nobelprisvinneren Gerhart Hauptmann har for eksempel selv innrømmet å ha kjent seg igjen som modell for Madame Chauchats elsker Peeperkorn.
Med Clawdia Chauchat opptrer også et tema som vi støter på i flere av Manns verker: Et litt uavklart forhold til egen seksualitet: Vi møter det blant annet hos Gustav Aschenbach i Døden i Venedig – en dragning mot personer av eget kjønn. Madame Chauchat minner Hans Castorp om en ung gutt, en klassekamerat han en gang var forelsket i, både med sine «kirgiserøyne» og med sin fysiske holdning.