Leserapport

De som ikke har besøkt denne bloggen før og tror de kommer til en tradisjonell norsk bokblogg hvor årets bøker omtales og reklameres for, blir antagelig skuffet, for jeg denne bloggen handler bare om min lesing. Jeg leker ikke anmelder, og jeg leser fortrinnsvis innen det man kanskje litt pretensiøst kan kalle "den store tradisjon", altså kanonisk litteratur. Verdenslitteraturen. Man kan kalle det et dannelsesprosjekt. I år har jeg for eksempel lest Thomas Manns Trollfjellet og (omsider!) Robert Musils Mannen uten egenskaper. Kafka har det også vært en del av. Mye tidlig 1900-tall med andre ord. Men som man vil se av leselistene i venstre marg, er ikke dette bildet helt entydig. Det fremgår nok tydelig at Rune Christiansen er min norske yndlingsforfatter, og en norsk debutant finner man også på årets liste (Frederik Svindland). Ja, helt uten moderne innslag er listene slett ikke. Men jeg kan vel garantere at de er fri for bestselgere, altså de bøkene det snakkes om og reklameres mest høyrøstet for.

Når jeg har lest litt i litteraturhistorien rundt Thomas Mann og Robert Musil, har jeg stadig støtt på navnet Hermann Broch, uten at det har sagt meg noe. Men jeg fikk jo et tydelig inntrykk av at han var et stort navn i tysk litteratur. Etter Musil gikk jeg derfor i tyskhylla (jeg har bøkene inndelt etter nasjonalitet og/eller språkområder) og så etter om jeg hadde noe av Broch. Og det hadde jeg - langnovellen Barbara, visstnok en av hans mest kjente. Ifølge oversetterens etterord "en fortettet fortelling med sterke prosa-lyriske partier, der Broch altså tidvis presser språket til det ytterste i sitt forsøk på å formidle sine visjoner om menneskelivets dypeste enhet. Novellen regnes gjerne som Brochs fremste og mest representative mindre prosaverk. En naturalistisk begivenhet gjøres transparent på en måte som har ført til at flere forskere har satt Broch på linje med Kafka eller Joyce."
Så langt oversetteren Sverre Dahl (en av bok-Norges fremste germanister). Mellom linjene står det her at Broch er krevende å lese. Han minner i så måte mye om de essayistiske partiene i Mannen uten egenskaper. Men de nesten ugjennomtrengelige partiene hos såvel Musil som Broch overstråles av en nesten utrolig språklig skjønnhet og kunstnerisk høyverdighet.
Da jeg googlet litt på Broch og tittelen Barbara, oppdaget jeg noe morsomt. For et par år siden så vi på hjemmekinoen en tysk film som het nettopp Barbara. Den handler om en kvinnelig lege i Øst-Tyskland som regimet ikke stoler på, og som derfor sendes ut i provinsen som straff og for å bli holdt under oppsikt. Stor var min overraskelse da jeg nå fant ut at filmen er basert nettopp på Brochs novelle. En litt fri tilpasning riktignok, men likevel.

Stillbilde fra Christian Petzolds film Barbara (2012). En av flere nyere filmer som skildrer livet i DDR