Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste forfattarane og kunstnarane i vår tid, for å sitere baksideteksten. Årets hefte inneholder også tre løse kunsttrykk av Håkon Bleken, Lisa Aisato og Håvard Vikhagen, så det er ikke måte på. "Juleroser" kom første gang i 2015, så årets er det tredje. Jeg har fått alle tre i gave fra Samlaget.

Bare en liten påminnelse ...

Ny bok av Rune Christiansen

---

«Det besynderlige, de gangene Fanny tenkte på omstendighetene rundt foreldrenes bortgang, var at hun, til tross for det som voldte smerte, alltid følte seg så behersket, så likevektig, og de gangene hun senere så dem, i drømme altså, var det som om det gamle gjengangermotivet ble vendt på hodet: Da var det hun, en levende, som hjemsøkte de døde, da var det hun som forstyrret og kastet om på de dødes realiteter, som et fantom, som et skrømt i deres hinsidige eksistens.» Fanny er en ung, foreldreløs jente som prøver å leve som best hun kan, alene i en liten bygd. Dagene går med til enkle sysler: komme seg på skolen, reparere takrennen, hugge ved og holde ugresset nede. Men under de sørgmodige grunnvilkårene finnes eventyret, fullt av gjenstridige forestillinger og muligheter. Gjennom Fannys egenartede tilnærming til verden blir den tilsynelatende enkle historien en lignelse om vennskap, uavhengighet og overskridelse. "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" er en både håpefull og dypt urovekkende roman.

Mer av James Salter

Jeg har nettopp lest romanen Det som er av James Salter (jeg har novellesamlingen Er du her ennå? fra før), og ble om mulig enda mer begeistret for ham. Nå er en ny roman, Lysår, bestilt fra Adlibris (min foretrukne nettbokhandel), og jeg gleder meg vilt.
Kunstneren Guttorm Guttormsgaard sa i et intervju i Klassekampen i går at det å vente på at en bok man har bestilt på nettet skal komme i posten, er som å vente på en kjæreste.

Dagens bilde

En evig kilde til glede

"Lesning var en evig kilde til glede. Ord på en bokside var for ham hva gleden over musikk var for andre."
James Salter: "Alt som er", roman 2013. Oversatt av Merete Alfsen

 James Salter (1925-2015)

Leve lenger? Les en bok.

Les mer HER.

E-boka som (nesten) forsvant

Etter utviklingen på e-bokmarkedet å dømme, foretrekker de fleste ekte bøker, slik som jeg gjør. Jeg har fortsatt ikke lest en eneste linje på skjerm. Les mer om e-bokas triste, men fortjente skjebne HER.

Den dagen bøkene overtok verden

Ord for dagen

Skrivaren skreiv aleine, lesaren las aleine, og dei var aleine med kvarandre.
A.S. Byatt (omsett av Helge Torvund)

Charles Edward Perugini (1839-1918), Girl Reading

Sommerlig leserapport

Under rubrikken "Jeg leser nå" i venstre marg har det lenge stått at jeg leser Baugeids bok av Aina Villanger. Men jeg gjør ikke det, jeg har ikke lest en bok på flere uker. Biblioteket hadde nemlig ikke fått inn Baugeids bok ennå, så jeg måtte bestille den. Og så kom jeg meg ikke i gang med noe annet. Etter Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood, som kan sterkt anbefales, prøvde jeg en annen bok av Atwood, Den blinde morderen, men den fenget overhodet ikke.
Forleden dag var jeg på biblioteket for å lese en avisartikkel, avisene er jo blitt så kjipe med å la folk lese sakene deres på nett nå, og så kikket jeg på hylla for nye bøker for å se om det var en bok som "kom til meg". Og det var det. Det var De døde av Christian Kracht, jeg bladde litt i den og likte det jeg så. Gleder meg til å begynne på den i kveld. Samtidig har jeg to bøker på vei fra Adlibris, min yndlingsnettbokhandel, nemlig Atlas over fjerne øyer av Judith Schlalansky og Alt som er av James Salter. Jeg leste tidligere i år Salters novellesamling Er du her ennå?, som jeg likte godt.
Så nå har jeg mye å se frem til, og leder meg til å komme i gang med lesingen igjen.

Ord for dagen

Når du løfter blikket frå boka: Kvar har du vore?
Helge Torvund

John Ballantyne (1815-1897):  A Pensive Moment (Et tankefullt øyeblikk)

Ord for dagen

Tenk på korleis du ber dei første bøkene med deg som minne. 
Helge Torvund

 Maleri: Sally Swatland

Norges siste profesjonelle hysjer

Noen ganger ...

... er det dette lesing dreier seg om:

Å blad om. Å koma vidare.
Helge Torvund

Michelle Ranta, selvportrett

Belle of the Literati

Kom tilfeldig over DENNE bloggen. En litterær rosablogg? Denne skriveføre unge damen er i hvert fall en dyktig blogger, med en meget smakfull og velredigert blogg, og hun legger ikke skjul på at det er underholdningslitteratur hun leser.

This girl ...Loves to read. There are few things more amazing to me than being fully immersed and transported while reading. I love feeling totally out of this world and in another one. I love connecting with characters and finding pieces of myself in them. I love how many different lives and experiences I get to experience just by sitting down and opening up a book. I feel more connected to the world around me when I get to understand other people's thoughts and emotions. I am in love with words, I truly find them magical and really believe that words have the power to change us.

Sikkert en gripende historie

Leserapport

Nylig leste jeg Havboka av Morten A. Strøksnes, jfr. innlegg 17. april. Alt denne boka har fått av begeistrede omtaler og priser er vel fortjent. En spennende og personlig historie spekket med vitenskapelige fakta, fortalt med et briljant, konsist språk. En lesefest fra ende til annen. Men etterpå har man ikke bare hatt en stor leseopplevelse, man er også blitt mye kunnskap rikere, og det på en måte som vitenskapelige artikler og bøker ikke ville formidlet like effektivt. Man blir veldig bevisst på hvor viktig det er å bevare havet.
Etterpå visste jeg ikke hva jeg skulle lese. Det forundrer meg like mye hver gang at jeg, med en så stor boksamling og rimelig orientert om hva som rører seg i det litterære landskap, ikke klarer å finne noe å lese. Men som jeg ofte har omtalt her i bloggen, bruker jeg da metoden med å la bøkene "komme til meg" i stedet for at jeg skal prøve å finne dem. Det kan være å titte i hylla for nye bøker på biblioteket, eller vandre langs mine egne hyller. Det fungerte denne gangen også, selv om det tok noen dager. På husmannsplassen min i skogen har jeg etter hvert bygd opp en boksamling som er ganske annerledes enn den jeg har i huset i byen. Mye mindre, selvsagt, men først og fremst annerledes. De fleste bøkene kommer fra Halfdans Bokhus en halv kilometer unna i bygda Kjosen i Drangedal kommune, der husmannsplassen ligger. Halfdans Bokhus er Norges største bruktbokhandel med ca hundre tusen bøker omhyggelig ordnet og til loppemarkedpriser. Det er nesten for godt til å være sant, det er ikke noe rart at antikvarbokhandlerne fra bokbyen Tvedestrand, relativvt kort vei unna, valfarter hit og kjøper kassevis med bøker som øker sterkt i pris på veien til deres egne butikker.
Men en kveld på husmannsplassen tok jeg altså en titt i egne hyller for å se om jeg kunne finne noe. Og da kom en bok "til meg", nemlig en Lanterne-utgave (pocket fra 1968) med tre skuespill av Bertolt Brecht; Tolvskillingsoperaen (oversatt av Jens Bjørneboe), Det gode menneske fra Sezuan (oversatt av Inger Hagerup) og Mor Courage (oversatt av Ole Grepp). Fra før har jeg bare en samling av Brechts dikt, tror jeg, jeg har i hvert fall aldri lest noen av skuespillene hans, og heller ikke sett dem (jeg går aldri på teater), enda så kjente de er. Men det var da jeg leste Shakespeares Kong Lear tidligere i år jeg fant ut at det egentlig er helt OK å lese skuespill. Kanskje det kan bli Ibsen etter hvert også? Nå nyter jeg i hvert fall å lese Brecht. Det passer dessuten fint inn i min overordnede plan om å lese kanonisk litteratur. Jeg har fortsatt mange huller å tette i min lesing av verdenslitteraturen.

En ny tanke

Vi er korte innslag i bøkenes liv.
Edvarda Lana

 Darren Thompson:  Read and ride

Godt spørsmål

Kva er eigentleg leselyst?
Helge Torvund

 Eleanour Colburn (1866-1936), "Den grønne kjolen"

Boklesere er mer sexy

Boklesere er mer sexy, skal man tro DENNE artikkelen.

Da verden åpnet seg

Da jeg fikk eget bibliotekkort, det var da livet mitt begynte.
Rita Mae Brown

 Illustrasjon Norman Rockwell

Bokmerker

Mer bibliotek

 

La oss håpe vi ikke opplever denne dagen! Heldigvis var alt i orden på det lokale biblioteket da jeg nettopp var innom der.

Nemlig

Stillbilde fra filmen "La Chinoise", Jean-Luc Godard 1967

Hvis noen tror at biblioteket er et kjedelig sted ...

Havboka

Jeg leser nå Havboka av Morten Andreas Strøksnes.  Kritikerprisen og Brageprisen for 2015. Alle de begeistrede omtalene og anmeldelsene gjorde meg nysgjerrig på denne boka. Og for en bok! Forlaget Oktober presenterer den slik: To menn i en liten båt. Et monster i havdypet under dem. Det er utgangspunktet for Havboka. Fra den lille øya Skrova i Lofoten undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer. For forfatteren blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.
Utdrag fra anmeldser kan leses på Oktobers nettside HER.

Visste du at det var havet som forløste Rimbauds poesi? Eller at de norske havforskerne Michael Sars og sønnen Georg Ossian Sars var blant de første i verden som med vitenskapelig sikkerhet kunne fastslå at havdypene ikke er en livløs undervannsørken? Eller at eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen opprinnelig var godt i gang med en karriere som marinbiolog og havforsker før han ble en av Norges første forstmestere og en progressiv kraft innen norsk forvaltning av skoger og myrer? I Havboka får man vite så utrolig mye på mange felter. 

Et lite utdrag, livet i havdypene:

Dypet som vi inntil nylig trodde var dødt, yrer egentlig av liv. Det er stummende mørkt, men de fleste arter produserer selv lys, i alle tenkelige farger og varianter, for å lokke eller lure andre. Det blinker og gløder på dypet. Siden langt flere arter lever nede i mørket enn på landjorda, er denne typen språk, altså lyssignaler, den meste utbredte kommunikasjonsform på jorda. I mange soner, tusenvis av meter under overflaten, lever de mest absurde skapninger, som avgir glødende, blinkende, pulserende lys. Mange fisker, som dyphavsmarulken, har en stang som går i bue fra toppen av hodet, eller fra underkjeven, med en lykt i enden som dinger foran øynene. [...] En art blekksprut har store lysorganer på alle åtte armer, og når den jakter, kan alle lys blinke samtidig, slik at byttet må tro det blir angrepet av en enorm juledekorasjon. Om glassmaneten Atolla wyvillei! angripes, blinker den med tusenvis av blå lys, som et utrykningskjøretøy. 

Boka har et nydelig format, den faller godt i hånden både i format og vekt, og et uhyre smakfullt design av kanskje Norges fremste på dette feltet, nemlig Exil Design/Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg. Egil Haraldsen har også illustrert boka. 

Ord for dagen

Av og til opnar eg ei bok. Av og til opnar boka meg.
Helge Torvund

 Richard Boyer, "A Good Book"

Dagens humor

There was some Confucion when no Wong would help me.

 Hentet fra FB-siden Unknown Punster

Ord for dagen

Å lese en bok handler om så mye mer enn å lese.

Maurice Sendak

 

"Reading a Book" av James Charles (1851-1906)

Påminnelse

Om formidling

Siste nummer av den norske utgaven av Le Monde diplomatique har et to siders oppslag om Stein Mehren, skrevet av kritikeren Espen Grønlie, i anledning utgivelsen av en samling av Mehrens essays: Her har du mitt liv. Utvalgte essays. Utvalg og etterord ved Eivind Tjønneland, Aschehoug, Oslo 2017.

Noe av det Grønlie skriver om Mehren, fikk meg til å tenke på all formidlingen som foregår i dagens litteratur. Jeg får jevnlig nyhetsbrev fra Litteraturhuset i Oslo med en lavine av arrangementer. Litteraturhus finnes det jo nå også andre steder. Det fortelles og leses og intervjues og bokbades og debatteres over en lav sko. Jeg tenker av og til tanken: Er dette blitt et sirkus? Handler det egentlig om litteratur, om leseropplevelsen, eller handler det mest om kjendiseri og salg? Er det bare et symptom på vår tids forbrukerkultur? Jeg vet ikke. Jeg går ikke på slike arrangementer selv, bortsett fra for et par år siden, på det lokale litteraturhuset (Skien), hvor jeg gikk for å høre på en av yndlingsforfatterne mine, Rune Christiansen. Det var interessant nok, men ga det meg noen større opplevelse av å lese bøkene hans? Nei. For å si det brutalt: Jeg ser ingen grunn til å blande forfatterens person inn i min opplevelse av kunstverkene hans.

Og nå siterer jeg fra Grønlies artikkel om Mehren:

Selv for essayisten Mehren er diktningen det sentrale. Og diktningen er i sitt vesen grunnleggende uparafraserbar: Den lar seg ikke gjengi med andre ord, og slett ikke i hverdagsspråk. Som det heter i den eminent titulerte "Den menneskeligste artikkelen jeg har skrevet på lenge" fra 1975, der Mehren går til angrep på de som vil ha ham til å snakke om seg selv, som om mennesket "bak diktningen" var det interessante: "Og jeg, som har gitt meg selv nettopp i diktene. Det er der jeg er."
    Å skulle prate om seg selv som dikter vil bare foranledige hule fraser. Likevel er det dette Mehren talløse ganger blir bedt om, skriver han, her med adresse til en programleder for Skolefjernsynet: "Det du vil, er at diktets lyn og den menneskelige forferdelse dette lyn avslører og dekker over - du vil at dette lyn skal utlades i alminnelige vendinger og løst, tomt prat. All denne formidling som TV og radio pakker sitt stoff i, kastrerer, ødelegger og alminneliggjør enhver virkelighet som er virkelig."
     Det er ikke slik at Mehren ikke vil lese opp sine egne dikt. Snarere er det det eneste han ber om - å få "slynge" diktene ut i eteren,, til "et hvilket som helst ubeskyttet hjerte som våger å ta imot". Men nei, det hele skal "anrettes" og "uskadeliggjøres". Nok en gang er formidling er skjellsord.

Jeg er tilbøyelig til å mene det samme. Jeg skyr i hvert fall all den formidlingen som preger bokbransjen i våre dager. Når jeg leser en bok, inngår jeg en kontrakt med boken om å forholde meg til den som det kunstverket den er, om å la den virke på meg i kraft av seg selv, og bare det. 

Rome og Julie (i sterkt forkortet utgave)

 

Flere forkortede utgaver av verker fra verdenslitteraturen HER.

Lesing, klassisk stil

God papirbok i fanget. Eg seier ikkje meir.
Helge Torvund

Maleri: "Lesande ved omnen" (1961) av Oksana Dmitrievna

‘And Then the Murders Began’

En dille på FB og andre nettsteder nå, er å ta første linje i en engelsk bok og så tilføye setningen
‘And then the murders began’ etterpå. Det kan bli utrolig morsomt.
Jeg tok den første og beste boka på skrivebordet, som var Virginia Woolfs Jacob's Room.

"So of course," wrote Betty Flanders, pressing her heels rather deeper in the sand, "there was nothing for it but to leave." And then the murders began. 

Heldig for henne at hun kom seg unna i tide!

Gjensyn med Brideshead

Ny norsk oversettelse av Evelyn Waughs klassiker Gjensyn med Brideshead. Forlagets omtale:
I Gjensyn med Brideshead skuer Evelyn Waugh bakover til en gyllen tidsalder i England, før den andre verdenskrig, og forteller historien om Oxford-studenten Charles Ryders livsomveltende møte med den dekadente Sebastian Flyte og hans dypt katolske familie. På det fornemme godset Brideshead trer Sebastian inn i en verden der plikt og lyst og åndelig tro og verdslig tilfredsstillelse er i konstant konflikt.
Gjensyn med Brideshead er en fascinerende og nådeløs skildring av det privilegerte aristokratiet i mellomkrigstidens England.
Romanen ble gitt ut på norsk første gang i 1950, under navnet Gjensyn med fortiden, og foreligger med dette i Johanne Fronth-Nygrens nyoversettelse. Oversetteren har også skrevet etterord til utgivelsen.
Inngår i serien Gyldendals moderne Klassikere.

«Glimrende nyoversettelse viser vei i kompleks klassiker.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten

 

 Og ekstra hyggelig er det jo å få boka i posten fra oversetterkollega Johanne Fronth-Nygren fordi jeg hjalp henne med den katolske terminologien.Og god timing for en som ser på den engelske serien "Hotel Halcyon" på NRK1 på søndager!

Bare for å ha sagt det

De fleste mennesker, og dette er min påstand, de fleste mennesker vil ha dikt som forteller dem noe de vet fra før, og forteller det på en vakker måte, "ja, akkurat sånn er det" og "ja, det var fint sagt". Jeg vil ikke det. Jeg vil ha dikt jeg ikke forstår, dikt som gjør meg urolig, dikt som sier noe jeg absolutt ikke har hørt før, på en måte jeg aldri har sett før, dikt som gjør meg målløs over hva det går an å gjøre med språket, dikt som fører verden videre, i hvert fall min verden, dikt som vekker motvilje i meg, dikt som ufordrer det jeg tror jeg vet om språk, erkjennelse og livet selv.

 Vanessa Bell: Quentin Bell reading.

Vanessa Bell, født Stephen (1879-1961), engelsk maler og interiørarkitekt, medlem av Bloomsbury-gruppen og søster av Virginia Woolf.

Ja, hvem opplever ikke det?

Av og til, når ein slår opp tilfeldig i ei bok, vert ein fanga inn.

Helge Torvund 

Illustrasjon av Coles Phillips (1889 - 1927)

Fra en boksamlers liv

Det store, gamle huset mitt bærer sterkt preg av et liv med bøker. Jeg har bøker fra tre generasjoner tilbake, og fra hele mitt eget liv, fra barndommens bøker og til i dag. Nå er jeg jo ikke bare boksamler, som forfatter og oversetter jobber jeg også med bøker. Det i seg selv genererer ganske mange bøker, i tillegg til alle jeg anskaffer som lesende og litteraturinteressert privatperson. I prinsippet kaster jeg ikke bøker, men i praksis er det ikke til å unngå.

     Forleden dag måtte jeg rydde ut av en bokhylle i gangen i andre etasje på grunn av noe arbeid som skulle gjøres i huset. Dermed ble jeg nødt til å se grundig på hva jeg egentlig hadde i den hylla. Der viste det seg å være mye av det jeg kaller «slagg», for eksempel bøker anskaffet i forbindelse med et eller annet bokprosjekt eller oversettelse, som nå ikke har verken interesse eller verdi lenger. Jeg la dem i bunker på gulvet – det ble vel et par hundre bøker. Dette frigjorde hylleplass, så da bokhylla kom på plass igjen og jeg skulle sette inn bøker, ble det en del omplassering og nyordning. Det kan være morsomt og nyttig – man får se hva man har, man får et gjensyn med bøker man nesten hadde glemt at man hadde.

     Et par dager etter angret jeg på noen av bøkene jeg hadde kastet, så jeg gikk gjennom bunkene på gulvet og plukket ut ti-tyve bøker som ble beholdt. Noen av dem klassikere på sitt område, som A.S. Neill: Spørsmål om Summerhill, Pax forlag 1967. A.S. Neill var en revolusjonerende pedagog, og hans prinsipper, slik de ble praktisert på Summerhill, skolen han grunnla, var gjenstand for mye debatt og interesse på den tiden. En annen bok som ble beholdt, var Harald Ofstad: Vår forakt for svakhet. En analyse av nazismens normer og vurderinger. En bok som vakte stor oppmerksomhet da den kom ut i 1971, og som jeg tror kan karakteriseres som en klassiker.

     Når man skal kaste bøker, gjelder det å gjøre de rette vurderingene. Jeg tror jeg er ganske flink til det. Jeg har ingen interesse av verken Neills eller Ofstads bok akkurat nå, men de var viktige og omtalte bøker i sin tid, og kan derfor ha verdi for ettertiden.

     Som et apropos til dette kan jeg nevne NAFs veibok fra 1930, et verdifullt innslag i det lille «automobilmuseet» mitt – et vitrineskap med bilder, gjenstander, bøker og modellbiler med familiens bilhistorie som tema. Denne veiboka er en arv etter farfar. Tenk om han eller faren min på et eller annet tidspunkt hadde tenkt at «denne boka kaster vi, den er jo for lengst utdatert»? Da hadde ikke jeg hatt det klenodiet som den utgjør for meg. Likeledes med Motorvognloven 1926. Og ikke minst oldefars bøker med private innbindinger. Og mine egne barnebøker. Alt dette kunne vært kastet, men eksisterer den dag i dag, som verdifulle skatter for meg.

     Da jeg fikk ryddet inn i den tomme hylla igjen, som nå altså var mange bøker tommere, selv om jeg måtte revidere noen av mine kaste-avgjørelser, var det en hel ledig hylle til overs, som jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med. Ikke at jeg har mangel på bøker – all bokhylleplass er for lengst sprengt, jeg har bøker liggende i bunker på gulvet. Men det skulle være orden og system i denne hylla. Mens jeg drev og funderte på hva jeg skulle fylle den opp med, ringte en fetter som skulle selge huset sitt og lurte på om jeg var interessert i å overta noen bøker. Jeg klarte jo ikke å si nei til det, selvsagt. Han hadde en del kartonger i garasjen, og jeg fylte bilen. De fleste av disse bøkene kommer til å havne hos Bokhuset i Drangedal, Norges største bruktbokhandel og kjær nabo til husmannsplassen vår i skogen. Men et par godbiter plukket jeg ut til meg selv, deriblant Dostojevskijs samlede i 29 bind! Jeg hadde bare fire-fem bøker i denne serien fra før, og har vært på stadig utkikk etter flere. Plutselig hadde jeg serien komplett! Og den passet på millimeteren i den ledige hylla i den «nyordnede» bokhylla på gangen! Det er i slike situasjoner man virkelig føler seg lykkelig som bokelsker og -samler. 

 

En titt inn i "automobilmuseet". Til venstre foran NAFs veibok fra 1930 og i midten Motorvognloven fra 1926, begge arv etter farfar. Til høyre NAFs og KNAs felles veibok fra 1949, kjøpt antikvarisk. Den har tilhørt Westye P. Egeberg, siste private eier av Bogstad gård. Bak ser vi en modell av en Austin drosje fra 1930 årene, og så noen minner fra min egen tid som drosjeeier i Oslo, et mekanisk Halda-taksameter (i min første tid som drosjesjåfør kjørt jeg faktisk en bil med et sånt taksameter, da jeg sluttet som drosjeeier hadde jeg et moderne dataanlegg i min egen bil! Et kvantesprant i teknisk utvikling.) Deretter en gammel drosjekvittering fra 1970-årene og min egen kjøreseddel for drosje og selskapsvogn, utstedt av Oslo Politikammer i 1985.

 

Den "nyordnede" hylla i gangen. Det er fortsatt en del ledig plass. Den brune raden er Dostojevskijs samlede, som passet på millimeteren! Egentlig skulle den stått nede i stua, hvor "hovedsamlingen" befinner seg i fastbygde bokhyller fra gulv til tak. Men der var det ikke plass i avdelingen for øst-europeisk litteratur (jeg har skjønnlitteraturen inndelt etter geografi/språk). Britisk litteratur har egen avdeling, det samme har amerikansk og irsk. Den engelskspråklige litteraturen er med andre ord inndelt etter geografi. All tyskspråklig litteratur er en egen avdeling, det samme er litteratur fra øst-europa, Sør-Amerika og Asia. Dansk og svensk har egne avdelinger. Dette systemet fungerer bra. Det store antallet bøker, jeg har aldri talt dem, men regner med rundt 6-7000 bind (noen i familien mener det er mer), gjør det nødvendig med system.