Fra en boksamlers liv

Det store, gamle huset mitt bærer sterkt preg av et liv med bøker. Jeg har bøker fra tre generasjoner tilbake, og fra hele mitt eget liv, fra barndommens bøker og til i dag. Nå er jeg jo ikke bare boksamler, som forfatter og oversetter jobber jeg også med bøker. Det i seg selv genererer ganske mange bøker, i tillegg til alle jeg anskaffer som lesende og litteraturinteressert privatperson. I prinsippet kaster jeg ikke bøker, men i praksis er det ikke til å unngå.

     Forleden dag måtte jeg rydde ut av en bokhylle i gangen i andre etasje på grunn av noe arbeid som skulle gjøres i huset. Dermed ble jeg nødt til å se grundig på hva jeg egentlig hadde i den hylla. Der viste det seg å være mye av det jeg kaller «slagg», for eksempel bøker anskaffet i forbindelse med et eller annet bokprosjekt eller oversettelse, som nå ikke har verken interesse eller verdi lenger. Jeg la dem i bunker på gulvet – det ble vel et par hundre bøker. Dette frigjorde hylleplass, så da bokhylla kom på plass igjen og jeg skulle sette inn bøker, ble det en del omplassering og nyordning. Det kan være morsomt og nyttig – man får se hva man har, man får et gjensyn med bøker man nesten hadde glemt at man hadde.

     Et par dager etter angret jeg på noen av bøkene jeg hadde kastet, så jeg gikk gjennom bunkene på gulvet og plukket ut ti-tyve bøker som ble beholdt. Noen av dem klassikere på sitt område, som A.S. Neill: Spørsmål om Summerhill, Pax forlag 1967. A.S. Neill var en revolusjonerende pedagog, og hans prinsipper, slik de ble praktisert på Summerhill, skolen han grunnla, var gjenstand for mye debatt og interesse på den tiden. En annen bok som ble beholdt, var Harald Ofstad: Vår forakt for svakhet. En analyse av nazismens normer og vurderinger. En bok som vakte stor oppmerksomhet da den kom ut i 1971, og som jeg tror kan karakteriseres som en klassiker.

     Når man skal kaste bøker, gjelder det å gjøre de rette vurderingene. Jeg tror jeg er ganske flink til det. Jeg har ingen interesse av verken Neills eller Ofstads bok akkurat nå, men de var viktige og omtalte bøker i sin tid, og kan derfor ha verdi for ettertiden.

     Som et apropos til dette kan jeg nevne NAFs veibok fra 1930, et verdifullt innslag i det lille «automobilmuseet» mitt – et vitrineskap med bilder, gjenstander, bøker og modellbiler med familiens bilhistorie som tema. Denne veiboka er en arv etter farfar. Tenk om han eller faren min på et eller annet tidspunkt hadde tenkt at «denne boka kaster vi, den er jo for lengst utdatert»? Da hadde ikke jeg hatt det klenodiet som den utgjør for meg. Likeledes med Motorvognloven 1926. Og ikke minst oldefars bøker med private innbindinger. Og mine egne barnebøker. Alt dette kunne vært kastet, men eksisterer den dag i dag, som verdifulle skatter for meg.

     Da jeg fikk ryddet inn i den tomme hylla igjen, som nå altså var mange bøker tommere, selv om jeg måtte revidere noen av mine kaste-avgjørelser, var det en hel ledig hylle til overs, som jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med. Ikke at jeg har mangel på bøker – all bokhylleplass er for lengst sprengt, jeg har bøker liggende i bunker på gulvet. Men det skulle være orden og system i denne hylla. Mens jeg drev og funderte på hva jeg skulle fylle den opp med, ringte en fetter som skulle selge huset sitt og lurte på om jeg var interessert i å overta noen bøker. Jeg klarte jo ikke å si nei til det, selvsagt. Han hadde en del kartonger i garasjen, og jeg fylte bilen. De fleste av disse bøkene kommer til å havne hos Bokhuset i Drangedal, Norges største bruktbokhandel og kjær nabo til husmannsplassen vår i skogen. Men et par godbiter plukket jeg ut til meg selv, deriblant Dostojevskijs samlede i 29 bind! Jeg hadde bare fire-fem bøker i denne serien fra før, og har vært på stadig utkikk etter flere. Plutselig hadde jeg serien komplett! Og den passet på millimeteren i den ledige hylla i den «nyordnede» bokhylla på gangen! Det er i slike situasjoner man virkelig føler seg lykkelig som bokelsker og -samler. 

 

En titt inn i "automobilmuseet". Til venstre foran NAFs veibok fra 1930 og i midten Motorvognloven fra 1926, begge arv etter farfar. Til høyre NAFs og KNAs felles veibok fra 1949, kjøpt antikvarisk. Den har tilhørt Westye P. Egeberg, siste private eier av Bogstad gård. Bak ser vi en modell av en Austin drosje fra 1930 årene, og så noen minner fra min egen tid som drosjeeier i Oslo, et mekanisk Halda-taksameter (i min første tid som drosjesjåfør kjørt jeg faktisk en bil med et sånt taksameter, da jeg sluttet som drosjeeier hadde jeg et moderne dataanlegg i min egen bil! Et kvantesprant i teknisk utvikling.) Deretter en gammel drosjekvittering fra 1970-årene og min egen kjøreseddel for drosje og selskapsvogn, utstedt av Oslo Politikammer i 1985.

 

Den "nyordnede" hylla i gangen. Det er fortsatt en del ledig plass. Den brune raden er Dostojevskijs samlede, som passet på millimeteren! Egentlig skulle den stått nede i stua, hvor "hovedsamlingen" befinner seg i fastbygde bokhyller fra gulv til tak. Men der var det ikke plass i avdelingen for øst-europeisk litteratur (jeg har skjønnlitteraturen inndelt etter geografi/språk). Britisk litteratur har egen avdeling, det samme har amerikansk og irsk. Den engelskspråklige litteraturen er med andre ord inndelt etter geografi. All tyskspråklig litteratur er en egen avdeling, det samme er litteratur fra øst-europa, Sør-Amerika og Asia. Dansk og svensk har egne avdelinger. Dette systemet fungerer bra. Det store antallet bøker, jeg har aldri talt dem, men regner med rundt 6-7000 bind (noen i familien mener det er mer), gjør det nødvendig med system.