Det litterære apotek

Ikke bare har jeg nettopp lest krim, den mest foraktelige litterære sjanger i mine øyne - nå leser jeg gudhjelpemeg også en såkalt løkkeskriftbok, Det litterære apotek, av Nina George. Tittelen gir jo noe av forklaringen, selvsagt. Samt at en oversetterkollega skrev så begeistret om den, dessuten kjenner jeg også min kollega som har oversatt den. Da jeg kom i bokhandelen for å hente den, spurte jeg min bekjente bak disken om hun hadde lest den. Det hadde hun, og ifølge henne var den "veldig fransk". Og det var visst ikke akkurat noen anerkjennelse, skjønte jeg (selv om vi har gått på franskkurs sammen). Forfatteren er for øvrig tysk, det tilsynelatende engelske navnet til tross. Men handlingen foregår i Frankrike og er ifølge baksideteksten som følger:


Jean Perdu er en bokhandler av det helt spesielle slaget. Han vet nøyaktig hva slags bok som skal til for å kurere oss som lider av diverse sjelekvaler, og derfor kaller han bokbåten sin ved Seinen for Det litterære apotek.
Det er bare én person han ikke klarer å kurere: seg selv. Jean Perdu sørger fortsatt over sin tapte kjærlighet, den vakre Manon fra Provence, som forlot ham for 21 år siden. Hun etterlot seg bare et brev, et brev Perdu aldri har fått seg til å åpne. Ikke før nå, denne sommeren da alt kommer til å forandre seg. Endelig tør bokhandleren å kaste loss, og han legger ut på en reise oppover kanalene, mot hjertet av Provence. Med seg på reisen har han en ung og frustrert bestselgerforfatter som ikke greier å komme i gang med bok nummer to, samt to katter ved navn Kafka og Lindgren. Det blir en uforglemmelig reise både for vår venn Jean Perdu og for leseren.
Det litterære apotek er solgt til 30 land, og romanen har ligget på New York Times' bestselgerliste.

 OK. Jeg hadde ikke lest langt før jeg tenkte at dette gidder jeg ikke. Dette er for pratsomt, for pludrete. Men så handler det jo om bøker, da. Hele tiden. Som når Perdu treffer en av sine kvinnelige naboer i trappen i leiegården hvor han bor, og hun bekjenner at hun har kjøpt en bok i en bokkasse på Montmartre for utrolige fem cent. "Men det burde jeg faktisk ikke ha gjort. En slik kakerlakkhistorie, forferdelig! Om en mor som jaget sin egen sønn med kosten, fryktelig! Jeg har hatt rengjøringsvanvidd i flere dager. Er dette normalt hos denne monsieur Kafka?"

Boka er både velskrevet og godt oversatt, og greit, dette er søtsuppe og romantikk, og som sagt - litt pludrete.  Men den er lettlest og underholdende, og jeg leser videre. Og ikke bare det - i går sa jeg til meg selv: Slapp litt av. Alt trenger ikke være det du definerer som høyverdig.
Og det var faktisk litt befriende. Jeg syntes det var helt fantastisk å komme til en slik erkjennelse der jeg minst ventet det. Kanskje man kan si at bokas tittel dermed gikk troll i ord?