‘And Then the Murders Began’

En dille på FB og andre nettsteder nå, er å ta første linje i en engelsk bok og så tilføye setningen
‘And then the murders began’ etterpå. Det kan bli utrolig morsomt.
Jeg tok den første og beste boka på skrivebordet, som var Virginia Woolfs Jacob's Room.

"So of course," wrote Betty Flanders, pressing her heels rather deeper in the sand, "there was nothing for it but to leave." And then the murders began. 

Heldig for henne at hun kom seg unna i tide!

Gjensyn med Brideshead

Ny norsk oversettelse av Evelyn Waughs klassiker Gjensyn med Brideshead. Forlagets omtale:
I Gjensyn med Brideshead skuer Evelyn Waugh bakover til en gyllen tidsalder i England, før den andre verdenskrig, og forteller historien om Oxford-studenten Charles Ryders livsomveltende møte med den dekadente Sebastian Flyte og hans dypt katolske familie. På det fornemme godset Brideshead trer Sebastian inn i en verden der plikt og lyst og åndelig tro og verdslig tilfredsstillelse er i konstant konflikt.
Gjensyn med Brideshead er en fascinerende og nådeløs skildring av det privilegerte aristokratiet i mellomkrigstidens England.
Romanen ble gitt ut på norsk første gang i 1950, under navnet Gjensyn med fortiden, og foreligger med dette i Johanne Fronth-Nygrens nyoversettelse. Oversetteren har også skrevet etterord til utgivelsen.
Inngår i serien Gyldendals moderne Klassikere.

«Glimrende nyoversettelse viser vei i kompleks klassiker.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten

 

 Og ekstra hyggelig er det jo å få boka i posten fra oversetterkollega Johanne Fronth-Nygren fordi jeg hjalp henne med den katolske terminologien.Og god timing for en som ser på den engelske serien "Hotel Halcyon" på NRK1 på søndager!

Bare for å ha sagt det

De fleste mennesker, og dette er min påstand, de fleste mennesker vil ha dikt som forteller dem noe de vet fra før, og forteller det på en vakker måte, "ja, akkurat sånn er det" og "ja, det var fint sagt". Jeg vil ikke det. Jeg vil ha dikt jeg ikke forstår, dikt som gjør meg urolig, dikt som sier noe jeg absolutt ikke har hørt før, på en måte jeg aldri har sett før, dikt som gjør meg målløs over hva det går an å gjøre med språket, dikt som fører verden videre, i hvert fall min verden, dikt som vekker motvilje i meg, dikt som ufordrer det jeg tror jeg vet om språk, erkjennelse og livet selv.

 Vanessa Bell: Quentin Bell reading.

Vanessa Bell, født Stephen (1879-1961), engelsk maler og interiørarkitekt, medlem av Bloomsbury-gruppen og søster av Virginia Woolf.

Ja, hvem opplever ikke det?

Av og til, når ein slår opp tilfeldig i ei bok, vert ein fanga inn.

Helge Torvund 

Illustrasjon av Coles Phillips (1889 - 1927)

Fra en boksamlers liv

Det store, gamle huset mitt bærer sterkt preg av et liv med bøker. Jeg har bøker fra tre generasjoner tilbake, og fra hele mitt eget liv, fra barndommens bøker og til i dag. Nå er jeg jo ikke bare boksamler, som forfatter og oversetter jobber jeg også med bøker. Det i seg selv genererer ganske mange bøker, i tillegg til alle jeg anskaffer som lesende og litteraturinteressert privatperson. I prinsippet kaster jeg ikke bøker, men i praksis er det ikke til å unngå.

     Forleden dag måtte jeg rydde ut av en bokhylle i gangen i andre etasje på grunn av noe arbeid som skulle gjøres i huset. Dermed ble jeg nødt til å se grundig på hva jeg egentlig hadde i den hylla. Der viste det seg å være mye av det jeg kaller «slagg», for eksempel bøker anskaffet i forbindelse med et eller annet bokprosjekt eller oversettelse, som nå ikke har verken interesse eller verdi lenger. Jeg la dem i bunker på gulvet – det ble vel et par hundre bøker. Dette frigjorde hylleplass, så da bokhylla kom på plass igjen og jeg skulle sette inn bøker, ble det en del omplassering og nyordning. Det kan være morsomt og nyttig – man får se hva man har, man får et gjensyn med bøker man nesten hadde glemt at man hadde.

     Et par dager etter angret jeg på noen av bøkene jeg hadde kastet, så jeg gikk gjennom bunkene på gulvet og plukket ut ti-tyve bøker som ble beholdt. Noen av dem klassikere på sitt område, som A.S. Neill: Spørsmål om Summerhill, Pax forlag 1967. A.S. Neill var en revolusjonerende pedagog, og hans prinsipper, slik de ble praktisert på Summerhill, skolen han grunnla, var gjenstand for mye debatt og interesse på den tiden. En annen bok som ble beholdt, var Harald Ofstad: Vår forakt for svakhet. En analyse av nazismens normer og vurderinger. En bok som vakte stor oppmerksomhet da den kom ut i 1971, og som jeg tror kan karakteriseres som en klassiker.

     Når man skal kaste bøker, gjelder det å gjøre de rette vurderingene. Jeg tror jeg er ganske flink til det. Jeg har ingen interesse av verken Neills eller Ofstads bok akkurat nå, men de var viktige og omtalte bøker i sin tid, og kan derfor ha verdi for ettertiden.

     Som et apropos til dette kan jeg nevne NAFs veibok fra 1930, et verdifullt innslag i det lille «automobilmuseet» mitt – et vitrineskap med bilder, gjenstander, bøker og modellbiler med familiens bilhistorie som tema. Denne veiboka er en arv etter farfar. Tenk om han eller faren min på et eller annet tidspunkt hadde tenkt at «denne boka kaster vi, den er jo for lengst utdatert»? Da hadde ikke jeg hatt det klenodiet som den utgjør for meg. Likeledes med Motorvognloven 1926. Og ikke minst oldefars bøker med private innbindinger. Og mine egne barnebøker. Alt dette kunne vært kastet, men eksisterer den dag i dag, som verdifulle skatter for meg.

     Da jeg fikk ryddet inn i den tomme hylla igjen, som nå altså var mange bøker tommere, selv om jeg måtte revidere noen av mine kaste-avgjørelser, var det en hel ledig hylle til overs, som jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med. Ikke at jeg har mangel på bøker – all bokhylleplass er for lengst sprengt, jeg har bøker liggende i bunker på gulvet. Men det skulle være orden og system i denne hylla. Mens jeg drev og funderte på hva jeg skulle fylle den opp med, ringte en fetter som skulle selge huset sitt og lurte på om jeg var interessert i å overta noen bøker. Jeg klarte jo ikke å si nei til det, selvsagt. Han hadde en del kartonger i garasjen, og jeg fylte bilen. De fleste av disse bøkene kommer til å havne hos Bokhuset i Drangedal, Norges største bruktbokhandel og kjær nabo til husmannsplassen vår i skogen. Men et par godbiter plukket jeg ut til meg selv, deriblant Dostojevskijs samlede i 29 bind! Jeg hadde bare fire-fem bøker i denne serien fra før, og har vært på stadig utkikk etter flere. Plutselig hadde jeg serien komplett! Og den passet på millimeteren i den ledige hylla i den «nyordnede» bokhylla på gangen! Det er i slike situasjoner man virkelig føler seg lykkelig som bokelsker og -samler. 

 

En titt inn i "automobilmuseet". Til venstre foran NAFs veibok fra 1930 og i midten Motorvognloven fra 1926, begge arv etter farfar. Til høyre NAFs og KNAs felles veibok fra 1949, kjøpt antikvarisk. Den har tilhørt Westye P. Egeberg, siste private eier av Bogstad gård. Bak ser vi en modell av en Austin drosje fra 1930 årene, og så noen minner fra min egen tid som drosjeeier i Oslo, et mekanisk Halda-taksameter (i min første tid som drosjesjåfør kjørt jeg faktisk en bil med et sånt taksameter, da jeg sluttet som drosjeeier hadde jeg et moderne dataanlegg i min egen bil! Et kvantesprant i teknisk utvikling.) Deretter en gammel drosjekvittering fra 1970-årene og min egen kjøreseddel for drosje og selskapsvogn, utstedt av Oslo Politikammer i 1985.

 

Den "nyordnede" hylla i gangen. Det er fortsatt en del ledig plass. Den brune raden er Dostojevskijs samlede, som passet på millimeteren! Egentlig skulle den stått nede i stua, hvor "hovedsamlingen" befinner seg i fastbygde bokhyller fra gulv til tak. Men der var det ikke plass i avdelingen for øst-europeisk litteratur (jeg har skjønnlitteraturen inndelt etter geografi/språk). Britisk litteratur har egen avdeling, det samme har amerikansk og irsk. Den engelskspråklige litteraturen er med andre ord inndelt etter geografi. All tyskspråklig litteratur er en egen avdeling, det samme er litteratur fra øst-europa, Sør-Amerika og Asia. Dansk og svensk har egne avdelinger. Dette systemet fungerer bra. Det store antallet bøker, jeg har aldri talt dem, men regner med rundt 6-7000 bind (noen i familien mener det er mer), gjør det nødvendig med system.

Ord for dagen

Den indre gleda over den overraskande gode formuleringa.
Helge Torvund

 Francine Van Hove (1942-), Lesende kvinne

Hvorfor oversettere er verdens beste venner

Å snakke med oversettere er noe ganske annet enn å snakke med for eksempel kritikere, forfattere, journalister eller politikere. Det er bedre, mye bedre. Hva kan det komme av? Kanskje av at oversetterne tilhører et mystisk, hemmelig selskap de muligens ikke engang selv er klar over at finnes?

 Les mer HER.

Litterære vesker

Disse og flere andre vesker med litterært motiv er få hos BAGatelleStudio på DENNE nettadressen.

Endelig tilhørte jeg de som leste bøker

"Da jeg fikk en e-post om at avisa The Guardian ville ha meg til å skrive en tekst om litteraturens frigjørende rolle i min barndom, ble jeg såret og skamfull, selv om meldingen burde ha vært en god nyhet. Selvfølgelig er det et flott tema, og mange av de forfatterne som betyr mest for meg, som James Baldwin, Simone de Beauvoir eller Didier Eribon, har skrevet om det med en styrke som komme til å fortsette å gjøre inntrykk på generasjoner av lesere. Men selv om de Beauvoirs barndom var svært ulik Baldwins, ligner ikke min egen på noen av dem: I min barndom var det ingen bøker. Foreldrene mine hadde aldri lest en bok i hele sitt liv, og vi hadde ingen bøker hjemme, ikke en eneste. For oss, så var en bok nærmest som et angrep: Den sto som et symbol på det livet vi aldri ville kunne få, livet til de som studerte, som hadde kompetanse og tid til å lese, livet til de som gikk på universitetet og som hadde et lettere liv enn oss.
     Skolen hadde kastet foreldrene mine ut av utdanningssystemet og dermed hindret dem i å ha tilgang til den legitime kulturen, i en alder der barn fra borgerskapet knapt hadde begynt på sine studier. Kulturen, skolesystemet, bøker - de hadde alle gitt oss en følelse av avvisning, de ville ikke ha noe med oss å gjøre. Til gjengjeld avviste vi dem tilbake. Kulturen forsømte oss - vi tok hevn. Vi hatet den. Spørsmålet om kronlogi, om rekkefølge, om hva som kommer først og hva som kommer etterpå, er et av de viktigste spørsmål for å forstå verden. Man må aldri si at arbeiderklassen avviser den legitime kulturen; det er kulturen som avviser arbeiderklassen, som dermed avviser den tilbake. Man må aldri si at arbeiderklassen er voldelig, men at arbeiderklassen rammes av vold hver eneste dag, og at de derfor reproduserer denne volden, for eksempel ved å stemme på Nasjonal Front. Dominansen kommer først, de dominerende er alltid ansvarlige.
     Jeg er mer bevisst enn andre på denne volden som litteratur og bøker kan representere, fordi jeg siden min barndom har brukt denne volden for å såre mennesker rundt meg. En rekke tilfeldigheter og fiaskoer gjorde at jeg endte opp på videregående, og deretter på universitetet, for å begynne å studere. Jeg var den første i min familie som gjorde det. I ukedagene bodde jeg på internat eller hos venner, og jeg dro bare hjem til foreldrene min i helgene. Så fort jeg kom hjem, satte jeg meg i sofaen med en bok som jeg, som oftest, bare lot som om jeg leste. Jeg ville vise familien min at jeg ikke var som dem lenger, at jeg ikke lenger hørte til samme verden, og jeg visste at en bok var det mest voldelige instrumentet jeg kunne bruke for å vise nettopp det.
     I dag føler jeg kun skam når jeg tenker på scener som disse; en skam over min egen brutalitet og arroganse. Men på den tida tenkte jeg ikke, jeg flyktet. Jeg var stolt over å sluppet unna min families sosiale miljø; jeg var dum og ufordragelig. Hver kveld endte nesten alle måltider med en krangel. Jeg snakket, og moren min avbrøt meg: Å, slutt å snakke som en bok, jeg trenger ikke dine formaninger. Hun sa det med en blanding av sinne, tristhet og avsky. Jeg, derimot, tok til meg disse setningene som om de var de vakreste komplimenter jeg noensinne hadde fått: Endelig tilhørte jeg de som leste bøker, og som snakket om den."

Édouard Louis i et essay i Klassekampen lørdag 4. mars.

God søndag!

Ein roleg søndag med ei god bok er ei gåve til deg sjølv. 
Helge Torvund

I serien gode selvhjelpsbøker

Det finnes bøker om absolutt alt, ikke sant? Men jeg håper og tror at akkurat
denne boka ikke er særlig aktuell i Norge.

Bøker i kunsten

Raymond Sheppard (1913-1958): Christine leser, ca. 1950. Akvarell. Mer om kunstneren i DENNE Wikipedia-artikkelen. Det er noe med barn og bøker; den fullstendig konsentrasjonen, fascinasjonen over tekst og bilder. Bøker er en viktig måte å utforske verden på.

Nytt fra Jørn Lier Horst

Jørn Lier Horst på Facebook i dag:

Pocketutgaven av "Når det mørkner" inneholder også den første boken om William Wisting: "Nøkkelvitnet" fra 2004

Når det mørkner er så langt den siste boken om William Wisting. Nøkkelvitnet er den første. I den nye pocketboken får du begge historiene.

Jeg begynte å skrive Nøkkelvitnet senhøsten 2001. Den ble utgitt første gang i februar 2004. Siden har den blitt trykket i til sammen 25 opplag.

Når jeg tar den fram og blar i den i dag, opplever jeg den som en relativt enkel kriminalroman, både i språket, formen og tonen – men jeg finner også deler som jeg er veldig godt fornøyd med.

Boken har en spesiell forhistorie. Den er basert på et av de mest bisarre og brutale drapene i nyere norsk kriminalhistorie, nemlig drapet på den 71 år gamle enkemannen Ronald Ramm i 1995. Selv var jeg en ung og nyansatt politikonstabel på den tiden, og Ramms enebolig på Rødberg, midt mellom Larvik og Stavern, var det første drapsåstedet jeg var på. Det bar preg av at det hadde foregått en kamp der, en kamp på liv og død som hadde rast fra rom til rom, til den endte i yttergangen, der Ramm ble funnet ihjelslått.

Undersøkelsene på åstedet viste at den eller de som drepte Ramm, ikke brøt seg inn. Alle vinduer, dører og låser var uskadde. Det betyr at Ronald Ramm trolig selv åpnet for drapsmannen.

Huset var endevendt, som om gjerningsmannen hadde lett etter noe. Skuffer og skap var åpnet og innholdet dratt ut. Smykkeskrin var brutt opp og madrassen skåret i, men det kunne ikke slås fast at noe var stjålet. Tvert imot lå lommeboken hans, med et større kontantbeløp, fremdeles framme, og safen i kjelleren var urørt. Det eneste som med sikkerhet kunne sies å være borte, var husnøkkelen, som drapsmannen hadde brukt da han lukket døra og låste etter seg.

Originalutgaven av "Nøkkelvitnet" fra 2004

Da Nøkkelvitnet ble utgitt nesten ti år senere, var drapssaken fremdeles uløst. Min tanke var at bokutgivelsen kunne gi fornyet oppmerksomhet til den gamle drapssaken, og at noen som visste noe, kunne stå fram og fortelle. Det skjedde også. I etterkant av utgivelsen kom det inn en rekke nye tips. Det førte til at saken ble tatt opp igjen til ny etterforskning, og vi vet nok mer i dag om hva som egentlig skjedde i 1995, enn det vi visste den gang. Men i skrivende stund har vi fremdeles ikke nok til å ta ut noen tiltale.

I Nøkkelvitnet har jeg selvsagt tatt meg store friheter, blant annet når det gjelder persongalleri, funn på åstedet og mulige mistenkte. Likheten med den virkelige saken er størst fram til Wisting forlater åstedet i kapittel 3. Men den avgjørende forskjellen på fiksjon og virkelighet er at i boken får du en løsning på drapsgåten. Jeg er for øvrig av den klare oppfatning at det, som i boken, ligger en annen forbrytelse i bunnen av mysteriet om Ronald Ramm.

Jeg hadde ingen planer om å skrive mer enn denne ene boken om William Wisting, men jeg likte fyren for godt til at jeg klarte å gi slipp på ham.

Jeg var opptatt av å skape en annerledes romankarakter enn dem jeg kjente fra før. Jeg ville ikke at han skulle være en ensom, alkoholisert etterforsker som løste drapssaker helt på egen hånd, slik heltene jeg hadde møtt i utallige kriminalromaner gjorde. Jeg ville ha en krimhelt som var mer lik den politimannen jeg kjente fra min egen arbeidsdag. William Wisting var en slik: en rettsindig og dyktig politimann, men først og fremst et godt og inderlig menneske.

Gjennom de ni påfølgende bøkene har Wisting utviklet seg og endret seg i takt med samfunnet. Han har sett på nært hold hvordan kriminaliteten har blitt grovere og mer profesjonalisert, og hvordan den har gjort oss mer utrygge. Samtidig som verden rundt ham har blitt mørkere, har Wisting blitt stadig mer desillusjonert. Jeg har på mange måter skrevet ham inn i et mørke.

Utgangspunktet for Når det mørkner var at jeg hadde lyst til å gå tilbake og finne ut hvor det startet, og hvordan William Wisting var den gangen, før den organiserte og brutale kriminaliteten vi ser så mye mer av i dag, gjorde sitt inntog. Derfor er handlingen lagt til begynnelsen av 80-tallet, den gang Wisting var en ung og nyutdannet politikonstabel.

Det jeg fant ut mens jeg skrev, var at noen sider ved Wisting var de samme, da som nå: han er like tålmodig og forståelsesfull, og har den samme drivkraften: den evige troen på at han vil lykkes. Den har alltid vært større enn frykten for å feile. Nettopp det har gjort William Wisting til den politimannen han er.

Og hvis du skulle lure: William Wisting har ikke løst sin siste sak. Jeg liker fortsatt fyren.