Gjenkjennelsen

 

Jeg har, eller prøver å ha, som prinsipp ikke å involvere meg i diskusjoner på Facebook, men da en FB-venn nylig stilte spørsmålet «Finnes det noe kjedeligere enn fotball? I denne mangfoldige verden må det jo finnes noe kjedeligere... eller?» (selvsagt med referanse til en viss fotballkonkurranse som pågår nå, og som dominerer mediene), la jeg inn følgende kommentar: «Fotball er organisert massehysteri og den oppblåste maskulinitetens siste patetiske skanse.»

Det avstedkom bl.a. denne kommentaren, som jeg gjengir et utdrag av:

«Ærlig talt, Jørn. En så belest og intelligent person som deg forbauser meg med så bastante synspunkter. Har du aldri personlig opplevd gleden ved en lissepasning, skudd i krysset, estetisk vakre finter, osv.? Samt skjønt at fotballspråket er internasjonalt, også for barn som ikke behersker hverandres språk? Utmerket integrering."

Til dette svarte jeg:

«Svaret på spørsmålene dine er nei. For ikke lenge siden måtte jeg slå opp "lissepasning" i ordboka for å finne ut hva det betydde. Du snakker om fotball med den selvfølgelige kjennskapen som menn flest snakker om fotball. Kunnskap om fotball definerer langt på vei hva det vil si å være mann. Det preger også denne tråden, i og med at jeg må forsvare at jeg ikke har noe forhold til eller kunnskaper om noe som anses som allmenngyldig. Eller det vil si, jeg har jo allerede gitt uttrykk for et forhold til fotballsporten, et negativt og kritisk sådant. Det har sitt opphav i en gymtime på realskolen eller gymnaset, en utetime, læreren spurte hva vi skulle gjøre, og "gutta" foreslo fotball, altså ble det fotball. Det var selvfølgelig alltid "gutta" som bestemte i gymmen, som valgte lag osv. Det jeg opplevde da, er nærmest identisk med en scene som en av mine franske yndlingsforfattere, Jean Echenoz, beskriver i sin roman "Courir", norsk tittel "Løpe" (oversatt av Tom Lotherington), der han skriver biografisk i fiksjonsform om den i sin tid legendariske tsjekkiske langdistanseløperen Emil Zátopek. Slik møter jeg meg selv som usikker tenåring, absolutt ikke en av "gutta", i Echenoz' tekst:

 "Han kan uansett ikke fordra sport. Han ville nærmest se med forakt på brødrene og kameratene sine som bruker fritiden sin til å sparke åndsforlatt på en ball. Når de en gang iblant tvinger ham til å være med, deltar han bare motvillig, vet ikke hvordan han skal te seg, skjønner ingen ting av reglene. Han prøver å late som han er interessert, men ser en annen vei og forsøker diskré å holde seg godt unna ballen, som går i baner han aldri har forstått seg på. Og hvis han er så uheldig å få den i beina, langer han ut et stort spark for å bli kvitt den, uansett retning, ofte mot eget mål."

Det som provoserte meg enormt, og som jeg aldri har glemt, var at både lærer og medelever med den største selvfølgelighet antok at alle gutter i den alderen kunne sparke fotball. Det var ikke snakk om å lære det. Grunnen til at jeg holdt kjeft om at jeg ikke kunne det, var selvfølgelig at det motsatte ville vært den ultimate utdriting. Løsningen var, som for så vidt alltid i gym, å gjøre seg så usynlig som mulig. (Jeg løp forresten en god sekstimeter, men det var det ingen som la merke til.)

Hvorfor gjengir jeg denne scenen fra Echenoz’ roman? Fordi det var en fantastisk erfaring å møte min egen opplevelse i litteraturen, å se at en av verdens fremste friidrettsutøvere hadde opplevd det samme utenforskapet som jeg. Er ikke det noe av det fine med litteraturen, at den noen ganger gir klangbunn for ting i vårt eget liv, kanskje ikke alltid så direkte som i dette tilfellet, men at den på ulike måter gir oss gjenkjennelse og bekreftelse som gjør at vi føler oss forstått og akseptert som den vi er. Noen har opplevde det samme, noen har beskrevet det samme.