Sommerhus-mysteriet

 

Aftenposten hadde i går en anmeldelse av Judith Hermanns nyeste bok på norsk, romanen «Der hjemme» (oversatt av Sverre Dahl), som får glimrende kritikk.

Hermann debuterte i 1998 med novellesamlingen «Sommerhaus, später». Debuten ble en umiddelbar suksess, mye takket være kritikerlegenden Marcel Reich-Ranicki, som utropte Hermann til Tysklands mest lovende unge forfatter. Disse novellene er i dag pensum på tysk videregående skole. Boka kom på norsk i 2001 i Erik Krogstads oversettelse, "Sommerhus, senere".

Tittelen «Sommerhus, senere» virket kjent. Den har jeg da lest, tenkte jeg, det er en bok jeg har. Og så gikk jeg i tyskhylla for å finne den. Den var der ikke, eller rettere sagt, den var der, men i originalutgaven på tysk, «Sommerhaus, später» (jeg har en del bøker både i norsk oversettelse og på originalspråket for å studere oversettelsen), og jeg visste at jeg ikke hadde lest den på tysk. Den norske utgaven var ikke å se.

Men jeg hadde jo lest en oversatt tysk bok om et sommerhus, det var jeg helt sikker på, for jeg husker den boka godt. Det det var imidlertid  en roman, og «Sommerhus, senere» er som sagt en novellesamling.

Jeg lette litt i tyskhylla, og forklaringen kom. Boka jeg forvekslet med, var Jenny Erpenbecks roman «Hjemsøkelse», hvor vi så å si får Tysklands nyere historie gjennom historien om et sommerhus. «Svimlende romankunst fra en av Europas mest interessante samtidsforfattere,» skrev Anne Merethe K. Prinos i Aftenposten i 2018.

På meg gjorde denne boka ikke det helt store inntrykket, til tross for min interesse både for tysk litteratur og for Tysklands nyere historie. Det kommer av at jeg syntes boka var rotete. Særlig begynnelsen irriterte meg: På skolen lærte vi at vi aldri skulle gå for langt tilbake når vi begynte en stil. Altså ikke noe med «allerede de gamle grekere». Erpenbeck begår til de grader denne feilen ved å la boka begynne med en prolog som skildrer intet mindre enn landskapets geologiske tilblivelse! De neste to innledende kapitlene virker bare forvirrende og irrelevante.  Og som sagt, hele boka virket litt rotete på meg, og Erpenbecks ordrike stil fenget meg ikke.

Men jeg fikk oppklart forvirringen med de to sommerhusene. Og da jeg bladde litt i «Sommerhaus, später», oppdaget jeg at Hermanns «strengt tilbakeholdte stil» og «enkle, ladede setninger» (sitater fra anmeldelser) faktisk er tysk som jeg kan lese. Så nå står «Sommerhaus, später» på min imaginære leseliste.