Å kåre et lands beste forfatter er dristig, men når det først skal gjøres, i dette tilfelle i Tyskland, er det høyst forståelig at Thomas Mann er den første som faller mange i tankene. Han fikk Nobelprisen i 1929, var krystallklar i sin kritikk av naziregimet (emigrerte i 1933 straks nazistene hadde festet grepet) og var pater familias i det som av noen betegnes som en tysk variant av Kennedy-familien, om enn for Mann-familiens del på litteraturens og kulturens område. Alle skrev, virket det som. Foruten av Thomas Mann har jeg bøker av broren Heinrich, av barna Klaus og Erika, og av kona Katia. Høsten 2019 var jeg på en litterær "pilegrimsreise" til Lübeck for å besøke museene til Thomas Mann og Günter Grass, som ligger et steinkast fra hverandre i Lübecks gamleby. Til da hadde jeg bare lest "Trolldomsfjellet" og novellene av Thomas Mann (og langnovellen "Døden i Venedig", selvsagt). Hovedverket "Huset Buddenbrook - en families forfall" (som han fikk Nobelprisen for), hadde jeg bare lest et utdrag av i tysken på gymnaset. Det rettet jeg opp i fjor, da jeg endelig fikk lest dette verket i sin helhet. En leseopplevelse av de store.
Et aldri så lite humoristisk apropos angående hvem som er størst her og der:
Baron Lesdain talte en dag med Victor Hugo.
I samtalens løp spurte den intrikate baron Lesdain: Hvem er efter Deres
mening Frankrikes største dikter? - Victor Hugo gren og bet sig i læben
og sa endelig: Alfred de Musset er den næststørste! Hehehe. Men De har kanske ikke sans for det komiske?»
Hovedpersonen Nagel i Hamsuns Mysterier (1892)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar