Ord for dagen

 

Poetisk hyllest til september

 

September! Sværmerske med falmet Kind,

med Flagreklæder brogede og smukke!

Vi hørte dine smertelige Sukke

i Løvets Raslen og i Aftnens Vind.

I Taageslør Du stod på Fjeldets Tind,

Og kunde ei din Taarekilde lukke,

Og saa i Graneskovens Mørke ind,

Og saa din Sol i Sølvervoven dukke.

 

Johan Sebastian Welhaven

Fra September i «Digte», 1838.

 

Egen ill.

 

Min elskede! Jeg har en vise å synge

når bladene faller og fuglene drar.

Det sukker i skog etter sang som

forstummet,det mørkner i muld efter grøde som var.

En blekere årstid skal røre vår tinning

med hastige vinger og drivende løv.

September skal gå over jorden og kalle

dens ånde til stillhet, dens hjerte til støv.

 

Fra Sang i september

Einar Skjæraasen 1965

 

Egen ill.

 

Septemberluft och septemberdag

i glödande, sydländsk färg –

Vid horisonten en furuskog

står mörk mot det gråa berg; –

De glittrande, grågröna pilars rad

försilvrade, darra i solens bad,

och från de rödgula lönnar

hörs falla de vissnade blad.

 

Septemberluft och septemberdag,

din himmel är stråligt blå

med luftiga, vita sommarmoln,

som sväva i flockar därpå.

I solskenet genom det gröna land

där glittrar ett ljust och slingrande band –

en å, med gulnande alar

invid den sluttande strand.

 

Septemberluft och septemberdag, –

du samlat all sommarens fröjd,

dess skönhet, dess färgprakt och solskensglans

hos dig nått sin strålande höjd. –

Det är, som ett sista farväl du bjöd

i frukternas sötma och blommornas glöd, –

ty kanske vid nästa vindfläkt

du redan är vissnad och död.

 

September

Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), medlem av Svenska Akademien fra 1904. Karlfeldt fikk Nobels litteraturpris etter sin død i 1931, og er den eneste som har fått prisen posthumt.

 

En litterær misforståelse

 

Hva jeg leser

Jeg har hittil hatt en rubrikk i høyre marg som het «Jeg leser nå». Den har utspilt sin rolle fant jeg ut, fordi min lesing ikke foregår så velordnet som at så leser jeg den boka, og så leser jeg den boka. Kanskje leser jeg ikke en bok ferdig, kanskje leser jeg bare litt spredt i den, og kanskje, som nå, leser jeg flere bøker på en gang. Jeg leser heller ikke bare skjønnlitteratur, som rubrikken og bloggen opprinnelig var innsiktet på. Jeg har derfor endret rubrikken til å handle om bøker som er aktuelle, vel å merke aktuelle for meg. Ikke nødvendigvis nye bøker, men bøker jeg av en eller annen grunn interesserer meg for akkurat nå. Akkurat nå altså en bok om nazidiktaturets innvirkning på tysk litteratur.

Sebastian Haffners bok «Notater om Hitler» har jeg lagt til side foreløpig, det samme med Judith Hermanns novellesamling «Sommerhaus später». Nå leser jeg Jane Dunns dobbelt-biografi om søstrene Virginia Woolf og Vanessa Bell (nés Stephen), «A Very Close Conspiracy», som undertittelen lyder; de to sto sto hverandre svært nær hele livet. Det vil nok føre til at jeg kommer til å lese mer av Virginia Woolf. 

Samtidig leser jeg Anne-Lise Seips biografi om Johan Sebastian Welhaven, begge bøkene nevnt i nylige innlegg, og begge utrolig spennende og fascinerende. Welhaven har til nå bare vært et navn for meg, interessen for ham er blitt vakt gjennom «Vinje-perioden» jeg nettopp hadde, som begynte med Jon Severuds «Ei gjenreise. Ferdaminne etter A.O. Vinje», der han går opp sporene etter Vinjes berømmelige «Ferdaminne frå sumaren 1860», deretter måtte jeg selvsagt lese «Ferdaminne» i original, deretter kom Jon Severud med «Ein europeisk døl. Et nytt blikk på A.O. Vinjes journalistikk». 

Det skal for ordens skyld nevnes at sakprosaforfatteren Jon Severud (pensjonert lektor fra Bergen med en stor produksjon bak seg), er nesten-nabo og venn her i Danmark. Da interessen for min med-telemarking Aasmund Olavsson Vinje således var vakt (jeg må innrømme at han også hittil bare hadde vært et navn for meg), fulgte så «Villmann, vismann og veiviser. En essaysamling om A.O. Vinje», redigert av Lars Roar Langslet og Jon H. Rydne, og Olav Vesaas’ biografi «A.O. Vinje. Ein tankens hærmann.»

Interessen for Welhaven kom med Vinje, de var gode venner og tilhørte i stor grad det samme intellektuelle miljøet, og Welhaven er derfor ofte nevnt både i Vinjes bøker og i bøkene om Vinje. 

 

En tenkende leser

 

Maleri av danske Otto Haslund (1842-1917). Jeg har ikke den eksakte tittelen, men det er nok kunstnerens sønn, jfr. krukken med malepensler i bakgrunnen og det faktum at Haslund likte å bruke egne barn som modeller.

 

Uvidenhedens Triumph og Barbariets Forløber (om bønder på Stortinget)

"Det siste stortingsvalget [vi befinner oss i 1830-årene] ble et gjennombrudd for bøndene. Både en energisk valgagitasjon og nye bestemmelser om hvor mange representanter hvert distrikt skulle sende, bidro til at Stortinget i 1833 fikk flere bondetingmenn enn før. Patriotene [Wergelands tilhengere] var fornøyd, men fra Intelligenskretsen [Welhavens tilhengere] kom det bekymringsmelding. Det nye stortinget var "Uvidenhedens Triumph og Barbariets Forløber", skrev Carl Fougstad, som var en av redaktørene i Vidar. "Ser man hen til hva de egentlige Gaardbrugere af Kundskaber og Dannelse medbringer til Storthinget, da er der uden Tvivl ikke en Eneste, der fyldestgjør de Fordringer man ... er berettiget til at gjøre en Nationalrepræsentant," mente han. Frykten for et bonderegimente var ikke uten grunnlag, forfatningen hadde gitt bøndene store muligheter til makt."

 

Utdrag fra Anne-Lise Seip: Demringstid. Johan Sebastian Welhaven og nasjonen. Aschehoug 2008. 

(Enhver assosiasjon til årets valg får være lesernes eget ansvar.)