Nyttår er et punkt der det er naturlig å ta et overblikk over året som gikk. La meg først si noe om hva denne bloggen er og hva den ikke er. Jeg har sikkert sagt det før, men det kan jo ha kommet nye lesere til. Når det gjelder hva denne bloggen ikke er, så er det nok ganske innlysende at den ikke er en tradisjonell bokblogg, altså ikke en blogg som stort sett handler om den tidsaktuelle litteraturen, gjerne den som er mye fremme i mediene, og hvor bloggerne leker anmeldere. Den slags blogging gir utbytte i form av gratis bøker fra forlagene, som igjen bruker sitater fra begeistrede bloggomtaler i markedsføringen av bøkene.
Min lesning er verken trendy eller tidsriktig eller noe som helst, den er bare min. Og det er den jeg skriver om. Du vil neppe finne omtale av noen hyperaktuell bestselger her.
Fjorårets leseår var for det første preget av at jeg begynte å blogge igjen, dernest at jeg overrasket meg selv over å lese mye sakprosa. Det har jeg et eget innlegg om litt nedenfor. Bloggen har ellers vært viet skjønnlitteratur. Jeg ser for meg at det fremover kommer til å bli begge deler.
Når det gjelder skjønnlitteratur i fjor, ble det et gjensyn med Patrick Modiano, en av mine franske yndlingsforfattere, og ikke minst et spennnede og for meg nytt bekjentskap med Annie Ernaux, også hun fransk. Henne må jeg lese mer av. Simone de Beauvoirs "De uadskillelige" leste jeg også. Mye fransk, altså. Sistnevnte bok hadde jeg forresten bidratt til oversettelsen av, i og med jeg hadde hjulpet min kollega med en smule katolsk terminologi.
To bøker av Lars Ove Seljestad ble det. Han er en forfatter jeg setter høyt, og disse to bøkene skuffet så absolutt ikke. Morsomt nok ga den selvbiografiske "Bastard" en god bakgrunn for å lese "Frægd", sistnevnte en burlesk saga-pastisj i en Vestlandsk fruktbygd. Morsom var derimot ikke Arnfinn Koleruds roman "Gamle menn i syningom", med norsk språkstrid som tematikk. Jeg irriterte meg over den hele tiden og tenkte at det måtte kunne la seg gjøre å skrive adskillig morsommere og bedre om norsk språkstrid. Ubegripelig for meg at den ble så kritikerrost. Maria Kjos Fonns "Heroin chic" var glimrende, hun er en forfatter jeg har stor sans for.
Og så fikk jeg for første gang lest Johan Borgens "Lillelord"-trilogi i sin helhet. Historiens dom er vel at den første boka er best. Det er også min mening. Jeg synes dessuten ikke at trilogien helt henger sammen.
To bøker leste jeg ikke ferdig, Eskil Skjeldals "Fars hage, mors hus" ble for språklig stillestående og navlebeskuende for meg, og Ingeborg Bachmans nærmest ikoniske "Malina" ga meg ingenting. Jeg ser ingen grunn til å lese bøker ferdig av ren og skjær plikt.
Stine Pilgaards "Meter i sekundet" var en megahit i den danske bokhøsten 2020, svært fortjent. Og ekstra morsom når man bor i Danmark og leser den på dansk og kan ta kodene.
Å lese 1,3 bok i måneden virker ikke mye, men realiteten er jo at jeg har lest i langt flere bøker enn jeg har lest ferdig, det gjelder særlig sakprosa, som ikke nødvendigvis er bøker man leser fra perm til perm.
Noen konkrete lesemål for 2022 har jeg ikke. Jeg har en ulest bok av Modiano som venter, og jeg skal lese mer av Annie Ernaux. Dessuten er jeg blitt nysgjerrig på Nathalie Sarrautes "Tropismer/Tropismes" på grunn av alle smakebitene på DENNE Instagram-kontoen. Fransk igjen! Jeg har én bok av henne fra før, "Du er ikke glad i deg", som jeg har lest for mange år siden og ikke husker noe av. Tropismene utgis med originaltekst og oversettelse side om side. Det avslører nok mine pågående bestrebelser på å komme på innsiden av det franske språket, apropos så begynner jeg på nok et franskkurs i neste uke. Målet er å kunne lese bøker på fransk, og å kunne snakke det sånn passe brukbart, selvsagt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar