Om latter

 "Av alle de latterformer som strengt tatt ikke er latter, men måter å hyle på, tror jeg det bare er tre vi skal oppholde oss ved, jeg sikter til den bitre, den hule og den triste. [...] Den bitre latteren ler av det som ikke er godt, det er den etiske latter. Den hule latteren ler av det som ikke er sant, det er den intellektuelle latter. Ikke bra! Ikke sant! Vel vel. Men den triste latteren er den ettertenksomme latteren, med snuten - Ha! slik. Det er latterens latter - risus purus, latteren som ler av latteren, den beskuende, den som hilser den største vits, med andre ord, latter som ler - stille, takk - av det som er ulykkelig. Selv beklager jeg selvfølgelig det hele. Absolutt alt. Ikke et ord, ikke et -. Men har jeg ikke allerede gått gjennom dette?" (fra Watt)

Opplesning (eller nedlesning?)

 

Om Beckett

 

Jeg leser atså Deirdre Bairs biografi om Samuel Beckett. Boka er så fengslende at jeg knapt klarer å legge den fra meg. Den gjør meg kjent med både personen og forfatteren Beckett og viser ikke minst den nære forbindelsen mellom liv og verk.

En venn gjorde meg oppmerksom på en annen Beckett-biografi, Anthony Cronins “Samuel Beckett: The Last Modernist”, 1999. Det fikk meg til å sjekke litt, blant annet ved hjelp av DENNE siden: The best Samuel Beckett books, dvs bøker både om og av ham. Der dukket en tredje biografi opp, James Knowlsons “Damned to Fame: Life of Samuel Beckett”. 1997. Til forskjell fra Bair og Cronin er dette, så vidt jeg har forstått, den autoriserte biografien. Knowlson var en personlig venn av Beckett. Cronin legger vekt på Becketts forhold til Irland, så vidt jeg har skjønt.

Om Bairs biografi fant jeg følgende kommentar, jeg tror det var på Amazon:

As one who is attempting to read almost all there is to read regarding Samuel Beckett, I have to rate Bair's attempt as weak at best. I can't even begin to explain how far off she is attempting to characterize Sam, as he was a true sympathetic, modest, and generous person. Her allegations of his romantic encounters with actress Billie Whitelaw are completely unfounded, as Billie has explained countless times in interviews and her "chatterbox" sessions.

It is also important to understand that Deirdre Bair was a PhD STUDENT when she was working on this book, and that Sam said he would neither "help nor hinder her," meaning it was not authorized. If you looking for a solid academic study of the life of Samuel Beckett, I suggest you turn to "Damned to Fame," a work by renown scholar and PERSONAL FRIEND of Sam, and the ONLY authorized biography of Beckett. This book provides a truthful and honest look at the wonderful person Sam was, and doesn't turn to unfounded selacious details for dramatic effect.

Lesningen av Bair har fått meg til å ta frem flere av Becketts bøker igjen (jeg har det meste som er kommet på norsk) og kommer til å lese dem på nytt, nå med mer bakgrunnskunnskap.

Da jeg tok fram Watt, opppdaget jeg at det lå et avisutklipp inni, det var Klaus Rifbjergs anmeldelse av Bairs biografi i Politiken søndag 17. september 1978, altså det året boka kom ut. Jeg pleide å kjøpe Søndags-Politiken i den tiden, den fantes i alle Narvesen-kiosker da. Rifbjerg skriver at «Biografien om Samuel Beckett vrimler med anekdoter – komiske, rørende, oplysende og bevægende – men man kan ikke komme uden om, at det er ’Billed-Bladet’ ganget med ‘Se & Hør* for litterære ådselgravere, det her er tale om. Og endnu er der jo ikke engang et lig!» (Beckett døde i 1989.)

Men jeg liker denne biografien, den er underholdende, ja vel, men jeg er ingen "litterær ådselgraver" - for meg byr denne biografien på et første opplysende og spennende innblikk i et forfatterskap som alltid har interessert meg, men som jeg først nå er på vei til å bli ordentlig kjent med.

Gratulerer med dagen

Det er Dickens' fødselsdag i dag. Det er lenge siden jeg har lest ham nå, men han er rikelig representert i mine hyller. Jeg har ikke lest alt, men mye. Jeg vil tro at alle lesende mennesker har lest Dickens en eller annen gang. Kanskje i yngre dager. Jeg begynte visst med "Store forventninger" som tegneserie i Illustrerte Klassikere. "Store forventninger" har, med John Irvings ord, "den mest fullkomne utarbeidede intrige av alle engelskspråklige romaner", samtidig som den "aldri lar seg avlede fra sitt forsett om å røre leseren til latter og gråt".  Det kan vel langt på vei beskrive hele hans produksjon som en av Englands mest betydningsfulle romanforfattere. Til alle tider verd å lese.

Det lesende menneske

 "Man reading" av Emily Gibson

Ord for dagen