Og dette? Dette er ikke noen bok. Dette er et misantropisk smedeskrift, en uavbrutt fornærmelse, en klyse spytt i ansiktet på kunsten, et nederdrektig eselspark til Gud, mennesket, tiden, kjærligheten, skjønnheten ... det hele. Jeg vil synge en sang for dere, litt falsk blir det kanskje, men synge vil jeg. Jeg vil synge mens dere piper! Jeg vil danse på de bedritne likene deres. For å synge må man først åpne kjeften. Du trenger et par lunger og en smule gehør. Du trenger ikke trekkspill og gitar. Det som teller er at man vil synge. Dette er altså en sang. Jeg synger.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l... -
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
19 kommentarer:
Aner ikke, har ikke lest den, men språkebruken og metaforene er i tiden! En samtidig norsk forfatte? Eller en samtidig oversettelse av en eldre bok?
Det slår meg også, hvor moderne dette virker. Men både forfatter og oversetter er døde, altså er det ikke samtidslitteratur vi snakker om.
Snakker vi om 1500-tallslitteratur?
Jeg faar en foelelse av tysk ekspresjonistisk litteratur fra mellomkrigstide, eller muligens en fransk nihilist fra samme periode.
Trekkspillet fantes ikke på 1500-tallet, ifølge wikipedia, så jeg trekker tilbake min seneste kommentar.
Mellomkrigstiden er ikke dumt. Betegnelsen "fransk" har også en viss relevans, merk uttrykksmåten. Jeg kan også si at sitatet er hentet fra de første sidene i et av forfatterens hovedverk.
Hvis det ikke er 1500-tall og Hamlet, som jeg var innom, kanskje er det en som skriver om noe av det samme på 1940-tallet,i hvert fall vil noen påstå det, en fransk forfatter, eller opprinnelig fra Algerie?
1940-tallet er ikke mellomkrigstid. Betegnelsen "fransk" har som sagt en viss relevans, men det er ikke en fransk forfatter.
Kanskje dette er en tekst av en østeuropeisk forfatter, som skrev på tysk og som døde ung, med et ønske om at manuskriptene han etterlot seg skulle ødelegges? Tidlig "oppdaget" av av Sigurd Hoel og tatt med i Gyldendals "Gule Serie"?
Nei. Mellomkrigstiden ... Frankrike, nærmere bestemt Paris ... Hvilken nasjonalitet gir det assosiasjoner til?
Min foerste assosiasjon gikk til Berlin paa 20-tallet, f.eks. Berlin Alexanderplatz. Tekstutdraget faar meg til aa tenke paa Georg Grosz' bilder. Andre tanke var L.F. Celine's Reisen til nattens ende, men naa, efter hint og innskrenkninger heller jeg nok mer over til en kontroversiell amerikaner som i sin tid var paa indeks i Norge.
Nettopp. Vi gir andre sjansen til i morgen med å komme med navnet.
Nesten sikker på at jeg har lest dette, men da for lenge siden, og på et annet språk. Jeg tenker bedritne var fucking. Det er en opprørsk tone her, men vanskelig å si om det er en pueril vilje til å provosere, eller en ekte, antiborgerlig revolt. Henry Miller er mitt valg.
Da er det sagt. Det er Henry Miller, nærmere bestemt fra Krepsens vendekrets, et av hans hovedverk, utgitt første gang i Paris i 1934. Og oversatt av Axel Jensen.
Artig. Lurer på om noen har studert Millers innflytelse på Axel Jensen. Det må være noe der.
Ellers mener jeg en spyttklyse er bedre enn en klyse spytt. "En spyttklyse i trynet på kunsten," kunne vi kanskje tillatt oss å skrive i dag.
Spennende! Var tidlig i denne konkurransen inne på 1500-tallet og Shakespeare,og kanskje var det ikke så helt galt? Blant Millers arbeider fant jeg "Hamlet" (1939/1941), utgivelser av korrespondansen mellom Miller og M. Fraenkel. Sitat fra begynnelsen; "Hamlet" "the supreme drama of doubt ... loaded with the guilt of two thousand years of ignominious suffering, the modern man's inner bankruptsy."
Scribo: Du skal i hvert fall ha takk for aktiv deltagelse!
Cyno: Miller var jo en inspirator for mange yngre forfattere, kanskje også for Axel Jensen. Han må uansett ha vært den rette oversetteren for Miller, tenker jeg, selv om jeg også reagerer på "en klyse spytt".
Jeg vet konkurransen er slutt ... men jeg fant Axel Jensens eget utsagn om Millers innflytelse på hans skrivekunst:
– Hvilke fellestrekk ser du ved dine første romaner Dyretemmerens kors (1955), Ikaros (1957), Line og Joachim (1961)?
– Det er liten avstand mellom mennesket Axel Jensen og disse tekstene. De var alle jeg-romaner, sterkt inspirert av Henry Miller. Miller legger seg i den høye C fra første side og blir liggende der så godt han kan.
Fra "Vinduet", et intervju med Alf van der Hagen http://web2.gyldendal.no/vinduet2/tekst.asp?id=321
Interessant! Takk.
Legg inn en kommentar