Jeg leser "Lillelord"

 

Hvem leser Johan Borgen i dag? har jeg av og til tenkt.

               Nå leser jeg selv «Lillelord», Borgens best kjente bok. Jeg har lest den før, i hvert fall har jeg lest i den, for jeg tror aldri jeg har lest den helt ut. Følgelig har jeg heller ikke lest hele trilogien, som jeg har tenkt å gjøre nå. (Når det gjelder «Lillelord», har jeg en mistanke om at jeg aldri har lest lenger enn til scenen der han får sin seksuelle debut med tante Kristine, som han hele tiden har funnet erotisk tiltrekkende.)

«Lillelord» foregår i tiden rundt utbruddet av første verdenskrig. Den er mer eller mindre selvbiografisk og den første i trilogien om den fremmelige Wilfred Sagen fra Oslos beste vestkant. Boken åpner med et juleselskap der den unge Wilfred etablerer sin veslevoksne «identitet», sjarmerende og ufordragelig på samme tid. Han har hyperreflektert motstand mot å bli fanget inn av de voksnes forventninger og roller, men er fullt i stand til å spille alle disse rollene med kjølig og ironisk perfeksjon. Romantrilogien følger Sagen frem til andre verdenskrig, og den gir Borgen rik anledning til å utforske sine mørke sider og negative muligheter.

Jeg har denne boken i bokklubbutgaven fra 1968, med Hans Jørgen Tomings karakteristiske grafiske design på smussomslaget (jfr. min nyvakte interesse for smussomslag noen innlegg nedenfor). Danskfødte Hans Jørgen Toming (1933-2002) bodde i Norge det meste av sitt voksne liv, og gjennom sitt arbeid med utgivelsene i Den norske Bokklubben gjennom 20 år fornyet han norsk bokkunst.

 Johan Borgen (1902-1979) var en av 1950- og 1960-tallets mest kjente norske forfatterpersonligheter, ustanselig til stede med romaner, noveller, kåserier i NRK radio og bokanmeldelser i Dagbladet.