Mer om Gatsby

Interessant om Den store gatsby fra min oversetterkollega Einar Blomgren, et innlegg han i sin tid hadde på Oversetterbloggen (Norsk Oversetterforening), og som jeg har fått lov til å gjengi her:

Behovet for nyoversettelse – Gatsby før og nå

Av oversetter Einar Blomgren

Klassikerne bør oversettes på nytt for hver generasjon, sies det ofte. Og dette er det lett å være enig i. Helt siden jeg leste The Great Gatsby som del av pensum på engelsk grunnfag på UiO, og deretter på hovedemnet «The Lost Generation» på hovedfag samme sted, har jeg vært svak for denne klassikeren som står som en påle i amerikansk litteratur. Den har for lengst fått ikonstatus, som det heter nå. Historien om Gatsby fikk muligens et ufortjent nostalgi-«image» etter filmversjonen fra 1974 med Robert Redford og Mia Farrow. Filmen var ikke dårlig, men det er uheldig hvis folk bare forbinder 20-tallsnostalgi med historien om Gatsby. Her er nemlig dybder og tematikk som er langt fra lettvint «jazz age»-fjolleri. Ikke bare er boken litterært høyverdig, den er også særdeles relevant for i vår tid, for Fitzgerald skildrer fenomener som er svært så til stede nå – opptatthet av penger, iøynefallende forbruk, brutalitet, overflatiskhet, kynisme, osv. Bakteppet er selvsagt første verdenskrig, det store vannskillet i historien. Ingenting ble det samme. Og boken skildrer mange av fenomenene som forbindes med nettopp 1920-årene: forbudstiden som ga opphav til kriminalitetsvekst og gangstervelde, hardtdrikkende og hardtfestende menn og kvinner, den nye kvinnetypen (the flapper), desillusjon, tap av mening etter opplevelsene i skyttergravene. Boken er gjennomanalysert og ‑tolket, så mer behøver ikke sies om dette.

Siden boken er så sentral i det 20. århundrets litteratur, må den jo finnes på norsk, og det gjør den. Norge var faktisk utrolig tidlig ute med å oversette Gatsby, for allerede i 1927, et års tid etter at boken kom ut, forelå Den gule bil: Historien om Jay Gatsby på norsk, oversatt av en Turid Thomsen. Det var visst på denne tiden oversetterne tok seg store friheter og kunne finne på å kutte og endre så mye de ville, og jeg skulle gitt mye for å få tak i denne tidlige utgaven for å se hvordan man gjorde det i 1927, men har aldri funnet den. Det er nok Peter Magnus’ oversettelse fra 1951 som helt til nå har vært Gatsby på norsk. Men det er 60 år siden 1951. Språket har forandret seg. Nye generasjoner burde få lese boken i nyoversettelse. Ved flere anledninger utsatte jeg Gyldendal for mitt utidige mas om dette, med henvisning til bokens relevans for vår tid, og selvsagt med et (dårlig skjult) ønske om selv å få oppdraget med å nyoversette. Slik gikk det ikke. Derimot fikk jeg i oppdrag å revidere og modernisere den eksisterende utgaven, altså Peter Magnus’ oversettelse, da Gyldendal utga den i serien «Forfatternes forfatter», der norske forfattere velger og presenterer en bok. Kjell Ola Dahl valgte seg Gatsby. Og da jeg begynte med denne revisjonen – en varsom, respektfull oppgradering av Magnus’ oversettelse – ble jeg glad for at jeg ikke var bedt om å nyoversette selv, for jeg hadde vært dum nok til å si ja. Under arbeidet med Magnus’ tekst ble det nemlig åpenbart for meg at jeg ikke kunne ha gjort det særlig bedre, snarere tvert imot. Men som sagt: Teksten bærer et visst preg av å være blitt til i en annen tid og trengte modernisering, i tillegg til at et par–tre rene feil burde korrigeres, som også var en grunn til at jeg maste på Gyldendal. For eksempel sier fortelleren Nick i begynnelsen av boken, der han reflekterer over begivenhetene den skjellsettende sommeren på Long Island med Gatsby: «No – Gatsby turned out all right at the end.» Dette var på norsk blitt til «Nei, det endte godt med Gatsby.» Men dette utsagnet samsvarer dårlig med realitetene, for Gatsby endte med å bli myrdet, skutt og drept i sitt eget svømmebasseng, som følge av en tragisk misforståelse. Man kan neppe si det endte godt med ham. Nick mener nok å si at Gatsby viste seg å være en bra kar tross alt. Feilen ble rettet under revisjonen. Kanskje Peter Magnus da han kom til slutten av boken og Gatsbys død, hadde glemt denne formuleringen helt i begynnelsen. Et medlem av Norsk Oversetterforening fortalte meg en gang at Magnus hadde en stor familie å forsørge og oversatte mye og fort for å tjene penger, slik oversetternes honorar nå engang var/er. Kanskje det kan forklare misforståelsen. Men uansett var det en glede å modernisere Magnus’ flotte oversettelse, ikke minst fordi det er enormt lærerikt å se hvordan eldre kolleger løste problemene – man blir imponert, for å si det mildt!

Men tiden går, og man kan ønske seg nyoversettelse av så mange klassikere. Og bønnhørt blir man også, for nå, i 2011, utgir Kagge forlag Den store Gatsby i nyoversettelse ved Kari og Kjell Risvik! Forlaget skal ha stor honnør for dette. Om det skyldes at de er rørende opptatt av nyoversettelse av klassikere, skal være usagt, og det samme kan det være. Poenget er at boken nå finnes. (Kagge har også fått oversatt Fitzgeralds hovedverk, den mer komplekse Tender is the Night – eller Nattens ømhet, som tidligere ikke har foreligget på norsk. Dobbelthonnør til Kagge!).

For oss som er spesielt interessert, er det fristende å granske oversettelsene fra hhv. 1951 og 2011 og se om ”språket har forandret seg” også i denne sammenhengen, med alle forbehold om at oversettere uansett årstall må velge et språk som kler både stil og tidsepoke. Spørsmålet er da om oversettelsen fra 2011 er blitt mer ”moderne”. En rask kikk i boken viser i hvert fall at Kari og Kjell Risvik (R) velger noen andre former og skrvemåter enn det Magnus (M) gjorde i 1951. Hos R heter det dermed ikke have, men hage, de har innført ”ny” tellemåte og skriver tjue og sju, de bruker mer etterstilt eiendomspronomen og tyr til enkelte a-endelser, f.eks. ”den greia” og nyere ordbruk som ”nedtur”. Man merker seg også at M oversatte en del egennavn/stedsnavn, men R beholder dem på engelsk. ”Skolen” sier M, men R beholder prep school, et pengeskap hos M er en safe hos R, en pjolter hos M er en highball hos R. Likeledes er det brukt norske tiltaleformer hos M, engelske hos R, som også beholder sangtekster o.l. på engelsk – og denne bruken av engelsk må vel sies å være i tråd med tidens ånd, og kanskje engelskkunnskapene i befolkningen. Men slikt er kanskje tross alt pirk. Det store spørsmålet er om R har modernisert selve stilen, altså Fitzgeralds flotte lyrisk-romantiske prosa. Inntrykket her er at de er svært lydhøre for Fitz’ stil og gir teksten en patina som i høy grad ”treffer” originalen. Dog kan en viss modernisering spores, i et eksempel som dette, der det begynner å spisse seg til mellom den fascistoide Tom Buchanan og Gatsby:

Fitzgerald:

Daisy rose, smiling faintly, and went to the table.

      ”Open the whisky, Tom,” she ordered, ”and I’ll make you a mint julep. Then you won’t seem so stupid to yourself … Look at the mint!”

      ”Wait a minute,” snapped Tom, ”I want to ask Mr. Gatsby one more question.”

      ”Go on,” Gatsby said politely.

      ”What kind of a row are you trying to cause in my house anyhow?”

      They were out in the open at last and Gatsby was content.

      ”He isn’t causing a row,” Daisy looked desperately from one to the other. ”You’re causing a row. Please have a little self-control.”

      ”Self-control!” repeated Tom incredulously. ”I suppose the latest thing is to sit back and let Mr Nobody from Nowhere make love to your wife. Well, if that’s the idea you can count me out … Nowdays people begin by sneering at family life and family institutions, and next they’ll throw everything overboard and have intermarriage between black and white.”

Norsk, 1951:

Daisy reiste seg, smilte litt og gikk bort til bordet.

      ”Trekk opp whiskyen, Tom,” kommanderte hun, ”så skal jeg lage Mint Julep. Dermed kommer du ikke til å merke hvor dum du virket akkurat nå … Se på minten!”

      ”Nei, vent nå litt,” glefset Tom. ”Det er et spørsmål til som jeg gjerne vil stille herr Gatsby.”

      ”Vær så god,” sa Gatsby høflig.

      ”Hva er det for slags bråk De prøver å få i stand i mitt hus?”

      Endelig var det blitt sagt, og Gatsby var fornøyd.

      ”Det er ikke han som lager bråk.” Daisy så fortvilet fra den ene til den andre. ”Det er du om lager bråk. Vis nå litt selvbeherskelse!”

      ”Selvbeherskelse!” gjentok Tom vantro. ”Ja, i våre dager er det vel blitt sånn at man bare skal la herr Ingenting fra Ingensteder stå i med ens egen kone. Men jeg deler ikke den oppfatningen, skal jeg si dere … Folk er begynt å rakke ned på familielivet og familiens rettigheter, og før vi vet ordet av det, kommer de til å kaste alle idealer overbord og tillate ekteskap mellom hvite og svarte.”

Norsk, 2011:

Daisy reiste seg med et lite smil og gikk bort til bordet.

      ”Du får åpne whiskyen, Tom,” kommanderte hun, ”så skal jeg lage mynte-julep til dere. Så dere slipper å føle dere så dumme … Se på den peppermynten!”

      ”Vent litt,” glefset Tom. ”Jeg vil spørre Mr. Gatsby om en ting til.”

      ”Vær så god,” sa Gatsby høflig.

      ”Hva er det for spetakkel De har tenkt å sette i gang hjemme hos meg?”

      Endelig lå kortene på bordet, og det passet Gatsby bra.

      ”Han driver vel ikke med spetakkel,” sa Daisy og lot blikket gå desperat fra den ene til den andre. ”Spetakkel er det du som driver med. Kan du ikke ta deg litt sammen?”

      ”Ta meg sammen!” gjentok Tom som om han ikke trodde sine egne ører. ”Det er kanskje det som er det siste – at man skal lene seg makelig tilbake og se på at Mr. Null og Niks fra Ingensteds ligger med ens kone. Altså, i så fall kan du ikke regne med meg …

Nå for tiden begynner folk å rynke på nesen av familieliv og familieverdier, og det neste blir vel at de kaster alt over bord og tillater blandingsekteskap mellom svarte og hvite.”

Det overlates til leseren å vurdere eksempelet. Det som imidlertid er tydelig, er at 2011-versjonen også holder seg med et fint riksmålsnært språk som ikke stikker seg ut på noen utidige måter. Det sies at Gordon Hølmebakk i Gyldendal brukte den berømte avslutningen i Gatsby som prøvestykke for håpefulle oversettere som ringte ham og ville ha oppdrag. Klarte de den, var det håp. Interesserte henvises til de to norske utgavene for å se hvordan det er blitt på norsk. Ikke alle bøker fortjener evig liv, men denne gjør det, og yngre generasjoner har veldig godt av å lese om Nick Carraway, Daisy og Tom Buchanan, Jordan Baker, og Gatsby selv – og alt som snyltet på ham, «det triste vrakgodset som fløt i hans drømmers kjølvann.» Vakkert, relevant og usigelig trist. Mer kan man ikke forlange.

Den store Gatsby

På oppfordring fra en venninne som også leser den, leser jeg nå Den store Gatsby. Jeg har prøvd meg på den før, for mange år siden, men tydeligvis ikke lest den ferdig, etter bokmerket å dømme. I fjor begynte jeg å lese Nattens ømhet (Tender is the Night), men måtte gi den opp. Jeg skal ikke gi denne boka skylden for at jeg gikk inn i en «lesetrett» periode og sluttet å bokblogge i et halvt år, men en litt medvirkende årsak var det nok. Min erfaring med Scott Fitzgerald er med andre ord ikke den beste.

Hvorfor ga jeg opp Nattens ømhet? Jeg syntes personskildringene var flate, og jeg syntes boka manglet en nerve som jeg gjerne vil ha for at en bok skal være lesverdig for meg. Den kjedet meg, for å si det rett ut.

Noe av det samme gjelder Den store Gatsby. Den begeistrer meg ikke, betar meg ikke. Jeg synes skildringen er like overflatisk som menneskene og miljøet som skildres. Hvis det er noen subtilitet her, går den meg hus forbi. Det er mulig det er det amerikanske jeg reagerer på; jeg er ikke glad i amerikansk kultur generelt og heller ikke amerikansk litteratur.

Jeg synes også det skurrer enkelte steder i oversettelsen, enda Peter Magnus var en dreven oversetter. Han har blant annet oversatt mye av min yndlingsforfatter Graham Greene, og de oversettelsene er aldeles glimrende. Kanskje det gikk litt fort med Den store Gatsby? Dårlig er oversettelsen ikke, bevares, det er kanskje bare det at boka som sådan ikke gir meg noe. Men et par drøye oversetterfeil skurrer.

I 3. kapittel forekommer denne setningen: «Ved åtte-tiden når drosjene kjørte fem i bredden bortover de trange gatene i teaterstrøket […]» Fem i bredden i trange gater? Det henger jo ikke på greip. Det stemmer da heller ikke med originalen: «Again at eight o’clock, when the dark lanes of the Forties were lined five deep with throbbing taxicabs […]  

(the Forties er gatene fra 40th til 49th Street på Manhattan, og de er ikke spesielt smale, men muligvis dårlig opplyste (dark lanes)).

I denne setningen skurrer det også: “En søndag morgen mens kirkeklokkene ringte i de små landsbyene langs kysten …” (beg. på kap. 4) 

Man kan ikke snakke om landsbyer i USA, det er et begrep som hører hjemme i andre samfunnsstrukturer, i USA kan man bare i en viss historisk kontekst snakke om indianerlandsbyer. I England er det landsbyer, men i USA må villages bli tettsteder.

Jeg skal selvsagt lese boka ferdig, den er ikke av de tykkeste. Men begeistret for Fitzgerald er jeg altså ikke. (Kanskje Peter Magnus heller ikke var det? Han er i hvert fall bedre på Greene. Der er oversettelsene sømløse, språket gir ingen motstand, og jeg kan ikke huske å ha funnet feil som dem nevnt over.)

Emma Watson med feministisk bokklubb på Twitter

Les mer HER.

Svar på kviss

 
Sitat A er fra romanen Snø av Orhan Pamuk, som må være en av de mest snø-beskrivende bøkene i litteraturen, og morsomt nok er det fortrinnsvis urbane snølandskap som skildres. Norsk oversettelse: Ayfer Erbaydar og Alf Storrud.

Sitat B er fra Nils Kjærs epistel "Vinterland".

Sånn var det med den saken. Flere snøskildringer i litteraturen kommer jeg ikke på akkurat nå, eller jo, i Familien på Gilje er det vel noe. Tips mottas.

Det snør

Eget foto.

En bitte liten uhøytidlig kviss i anledning snøværet. Hvem har skrevet dette?

A
«I motsetning til gatene i en fraflyttet by, virket imidlertid ikke disse tomme gatene skremmende. I det oransje, blasse lyset fra gatelyktene og de gjenfrosne utstillingsvinduene stirret Ka fortryllet på de snødekte grenene til oleaster- og platantrærne, og det vakre gjenskinnet i isen som hang ned langs siden av lyktestolpene. Snøen dalte ned i en forheksende, nærmest høytidelig stillhet, og bortsett fra sine egne, nesten lydløse skritt og raske åndedrag, kunne han ikke høre noen ting. Ikke en eneste hund bjeffet. Det var som å ha nådd verdens ende, som om alt han kunne se, ja, hele skaperverket, lå der trollbundet av snøen som dalte ned.»

B
«Ti allerede nu det lider med januar og sne har afløst sne i flere lag, og vinteren er ved velmagt og har sol og vind paa sin side, er det forbi med dens stemningsmagt. Den frembringer ikke god natur længer. Den ciselerer ikke, tegner ikke ... den maler ivei grovt impressionistisk og modellerer plumpe snetrold. Skal dette være en unggran eller en myretue? Gjenstanden er ubestemmelig. Her har været anvendt for meget sne. Det er publikumsnatur. Natur for skiløbere. Og hvor man gaar: den samme overlæsselse, den samme ensidighed, de samme runde hætter over tingene, den samme selvtilfredse udholdenhed i gjentagelse. Linjebrydningen, farvekrydsningen, de tusen luner af de levende, individualiseringen, den strømmende mangfoldighed af overraskelser ... alt er skrumpet bort under summarisk afrunding og udjævning, under hvid vat eller forenklet i braa, intetsigende kontraster ...» 

The Sexiness of Bookish People

Store bøker

Du vet - de bøkene som er for store til å stå på høykant i bokhylla. Veldig irriterende.

Krig og fred

En ny BBC-filmatisering av Krig og fred begynner på NRK1 kl 21.30 i kveld.  Seks timelange episoder. BBC borger for kvalitet, så dette kan være en fin måte å få med seg Tolstojs mektige drama på. Men ingenting kommer selvsagt opp mot å lese selve verket.

«Hun var etter datidens mote sterkt utringet både i brystet og i ryggen. Hennes byste som alltid hadde forekommet Pierre som meislet i marmor, var kommet så kloss inn på hans nærsynte øyne at han uten å ville det så hele skuldrenes og halsens blendende friske skjønnhet, og hans fremoverbøyde hode var ganske nær hennes lepper. Han kjente hennes legemes varme, duften av parfyme – og hørte hennes korsett knirke ved hver minste bevegelse. «Har De aldri før lagt merke til hvor deilig jeg er?» syntes hennes blikk å si. «Har De aldri før oppdaget at jeg er en kvinne? Ja, en kvinne som kan tilhøre enhver - og hvorfor ikke Dem like godt som en annen?» Og i samme øyeblikk visste Pierre at Hélène ville bli hans hustru – visste det like sikkert som om han skulle stå med henne for alteret.»
(Oversatt av Erik Krag) 

 "Russlands store virkelighetsskildrer og drømmer har ikke bare som andre diktere gjengitt et kulturtrinn og det såkalte gode selskaps liv i og utenfor Russlands hovedsteder, men han har i sitt største verk Krig og fred malt en tidsalder, en hær, et folk og en historisk avgjørelse av første rang."
Georg Brandes

"Krig og fred har makt og bredde som et veldig epos, hvor både smått og stort har fått rom, det heroiske og det idylliske, all livsens mangfoldighet, anskuet og skildret av en mester som både eier innfølingsevnen, friske sanser og vid menneskekunnskap."
Francis Bull

"Jeg kjenner ingen roman som byr på en slik overflod av spenning, menneskekunnnskap, medfølelse og visdom."
Olof Lagercrantz

The book tease

Fra TV-serien Gilmore Girls.

Et nytt leseår

Gammel amerikansk bibliotek-plakat, fra en serie på tolv, en for hver måned i året. Jeg har faksimiler av fire av disse, alle innrammet og hengende på kontoret mitt.

Tidligere hadde jeg alltid en leseplan, det vil si en liste med bøker jeg ville lese. Det har jeg ikke hatt på en stund, men jeg har fulgt noen hovedlinjer, som Rune Christiansen (min norske yndlingsforfatter), moderne fransk litteratur, og klassikere. Slik det fremgår av leselisten for 2015 (venstre marg).
Akkurat nå leser jeg Olav Duuns Juvikfolke, den faller vel inn under klassikerbegrepet. Omfanget gjør den til det jeg kaller et "leseprosjekt", det vil si at det går over flere måneder. (Hvis noen hadde sagt at jeg skulle lese innpå tusen sider på alderdommelig trønderdialekt, ville jeg ledd. Men nå er det altså det jeg gjør, og det er fengende lesing. Jeg skjønner ikke alle ordene, men det går bra likevel. I utgaven jeg leser, er riktig nok noen ord forklart, men altfor få, og etter en logikk jeg ikke skjønner. Hvorfor i all verden er det ikke en grundig ordliste bak i boka? Men av en eller annen grunn går det som sagt bra likevel.
Lesingen av Juvikfolke vil strekke seg et godt stykke inn i 2016, og jeg må ha noe ved siden av. Det blir i første omgang Den store Gatsby av F. Scott Fitzgerald. Grunnen er at en god venninne av meg leser den og gjerne ville diskutere den. Og den er jo en moderne klassiker. Jeg tror jeg har lest den før en gang, men det er så mange år siden at jeg husker lite.
I år har jeg også tenkt å lese litt mer ny norsk litteratur enn i fjor. I dag var jeg på biblioteket og plukket med meg Linnea Myhre: Kjære, Victoria Durnak: Torget og Roskva Koritzinsky: Flammen og mørket. Utvalget er mer eller mindre påvirket av noen anbefalinger jeg leste i en avis.
Victoria Durnak hadde jeg aldri hørt om før, men leste at hun var tildelt Skien kommunes kunstnerstipend for 2016, noe som innebærer at hun kommer til å bo i Skien, i et av Ibsens barndomshjem. Altså i mitt nærområde. Og siden Durnak også er billedkunstner, kommer jeg kanskje til å treffe henne, siden jeg jo også er billedkunstner. Og da kan det være greit å ha lest boken hennes, tenker jeg.
I dag falt et nytt leseprosjekt meg inn - nemlig å lese Bibelen. Den burde jeg jo for lengst ha lest, som et troende menneske, men jeg må innrømme at jeg aldri har gjort det. Jeg tror jeg har prøvd i hvert fall en gang før, kanskje flere, uten å komme særlig langt. Men det hadde jo vært moro å klare det, og interessant, på flere plan, bl.a. med tanke på de mange referansene til Bibelen i kunst og litteratur. Vi får se.
Utover dette kommer jeg som vanlig til å være åpen for bøker som "kommer til meg". - som et utslag av det fenomenet som kalles synkronitet, eller som et resultat av underbevisste prosesser jeg selv ikke er klar over, det vet jeg ikke. Men jeg har altså mange ganger opplevd at bøker har kommet til meg nærmest som om de har en egen vilje, og forlangt å bli lest.
Det som uansett er sikkert, er at det er altfor mange bøker i verden til at vi kan rekke å lese dem. For godt hundre år siden kunne et dannet menneske ha ganske god oversikt over det litterære feltet og overkomme å lese det mest av betydning. Det er en umulighet i dag. Å lese er derfor å velge. Det gir to muligheter, enten å glede seg over mangfoldet og alle valgmulighetene man har, eller fortvile over at får lest bare en brøkdel av det som finnes. Jeg velger den første, den positive, varianten.
Når man går ute i skog og mark en sommerdag og plukker en bukett blomster, gleder man seg vel over mangfoldet, uten å føle sorg over at man bare kan plukke noen få. Hovedsaken er jo å få en fin bukett. På samme måte tenker jeg at man mer eller mindre bevisst plukker seg en bukett lesegleder.

Olavs ord for dagen

Sitatet er hentet fra Facebook-siden til Olav Duun nettstad.