Forbedring

 

Takk for hjelpen

Av og til hjelper jeg oversetterkolleger med katolsk terminologi. Katolisisme er jo den mest utbredte formen for kristendom i verden, bortsett fra her i Skandinavia. Det betyr at mye litteratur som oversettes inneholder katolske betegnelser og begreper, noe norske oversettere, i likhet med nordmenn flest, ikke er særlig fortrolige med. Fordi jeg er katolikk, hender det derfor at kolleger ber meg om hjelp. Som takk får jeg da gjerne et eks av boken, ofte med en hyggelig hilsen, som i dette tilfellet med Simone de Beauvoirs "Les inséparables", norsk tittel "De uadskillelige".

     Dette er en kortroman som ble skrevet i 1954, men som først i fjor ble utgitt på fransk og deretter raskt oversatt til andre språk. Den handler om det lidenskapelige forholdet mellom to unge jenter, Sylvie og Andrée - i det virkelige liv henholdsvis Simone de Beauvoir og Elisabeth Lacoin (Zaza), fra de var ni år gamle. Jeg har ikke lest boken ennå, men har den på fransk og nå altså også på norsk, med hyggelig hilsen fra min franskoversettende kollega.

 

De gode gamle dager ...

 

Noe jeg har visst uten å vite det, men som jeg nå vet.

 

L'aventures littéraires de Tintin

 

Jeg har fortsatt ikke lest en bok på skjerm

For meg er bøker en fysisk ting, og sånn vil det fortsatt være. 

Å lese aviser, artikler etc på skjerm er greit. Jeg leser Aftenposten hver dag til frokost på iPaden min, som jeg faktisk kjøpte nettopp til det formålet. Jeg kan ikke få Aftenposten i postkassa hver morgen her i Danmark. Kanskje det bare er gammel vane, at jeg alltid har opplevd bøker som papir og trykksverte. Jeg vil gjerne tro at det også har noe å gjøre med hvordan teksten, innholdet, kommer til oss, men det kan også hende at jeg bare er en håpløs romantiker.

 

 

 

 

 Vernon Subutex har det litt som meg:

 «Nettbrett er ikke avslappende. Å lese på papir var avslappende. Når noe først var satt på trykk, bevegde det seg ikke. Man kunne legge fra seg bladet og åpne det to dager senere, og ingenting hadde forandret seg.Og det føltes ikke så fryktelig rart å lese en artikkel to måneder etter at den ble publisert. Internett, derimot, det er krig. Han slår på nettbrettet og blir dratt inn i konfikten – hver gang han leser en artikkel på iPad-en, må han ta en angstdempende etterpå.» 

(Sitat fra "Vernon Subutex" av Virginie Despentes, oversatt av Gøril Eldøen.)

Leserapport

 

Hver gang jeg oppgir å lese en bok ferdig, føles det som et nederlag. Det skjer ikke ofte, men det forekommer. Denne gangen har det skjedd med Eskil Skjeldals «Fars hage, mors hus», som kom på Cappelen Damm i år. Forfatteren er teolog med Ph.D. i teologisk etikk og en master i faglitterær skriving. Denne boka er hans skjønnlitterære debut og har så vidt jeg har sett fått gode kritikker. Så hvorfor var det ikke en bok for meg?

Det begynte med en lett irritasjon over det snirklete språket og noen overflødige eiendomspronomener. Et eksempel på det siste: « ... og hun bærer en gul ryggsekk der bare den ene stroppen henger over skulderen hennes». 

Eksempel på snirklete språk: «Jeg løfter blikket, ser plutselig konturene av overkroppen min i kjøkkenvinduet rett imot meg, det svake lyset fra lampen ute i gangen er nok til at omrisset mitt stikker seg ut. Bare en svart strek markerer ytterkanten av overkroppen min i kjøkkenvinduets refleksjon».

Den siste setningen er helt overflødig etter min mening, for ikke å snakke om at «kjøkkenvinduets refleksjon» blir litt oppstyltet for meg. 

Etter min mening burde manuset hatt en ekstra runde hos manusredaktøren. Da ville jeg kanskje ha klart å få et forhold til innholdet. Nå er språket i denne boka et tornekratt jeg ikke klarer å trenge gjennom. Kanskje det er språkets skyld at jeg opplever selve tematikken, den mannlige hovedpersonens dybdeboring i sin egen psyke, sin egen historie og forholdet til mennesker han har nær relasjon til, som en art navlebeskuelse.

I mitt forsøk på å lese «Fars hage, mors hus» har jeg flere ganger tenkt på Proust og «På sporet av den tapte tid», en av mine store leseopplevelser. Hvorfor opplevde jeg ikke dette verket som et språklig tornekratt? Fordi Prousts språk, i Anne-Lisa Amadous eminente oversettelse, er som musikk, straks man tar seg anstrengelsen med å komme inn i det, strømmer og flyter det som en symfoni. Kanskje det er denne melodiøsiteten Skjeldals språk mangler. 

Kanskje det tross alt er en honnør til Skjeldal at jeg tenkte på Proust hele veien mens jeg gjorde et iherdig forsøk på å lese ham. 

PS. En leser i min umiddelbare nærhet klarte ikke å legge denne boka fra seg, og opplevde den som en uhyre sterk historie.

 

Bøker er ikke alt

 

Jeg blogger igjen

Aller først: Hvis noen lurer på om jeg har begynt å blogge igjen, så har jeg altså det. Det er over tre år siden sist. Hvorfor jeg har begynt igjen, er jeg ikke helt sikker på. Formodentlig ble jeg litt trigget av at en person i den norske bokbransjen, som jeg mailet med i en praktisk anledning, nevnte at han husket godt den fine bloggen min. Og det var jo hyggelig å høre. Dessuten er bloggingen en måte å "holde orden" på lesningen min på, noe jeg mer eller mindre ubevisst har savnet. Så dermed er jeg i gang i igjen, om enn litt usikker på om jeg er den samme leseren som sist. Bare for ordens skyld - selv om jeg er oversetter og barnebokforfatter, så er jeg verken litteraturviter eller anmelder, jeg er bare en helt vanlig leser som skriver om det jeg leser. Jeg vet heller ikke om jeg har noe særlig til felles med bokbloggere flest, jeg håper jeg har hatt, og kan fortsette å ha, min egen profil, for hva den måtte være verd.

Bilder viser en leseplass i det danske huset vårt - vi flyttet til Danmark for snart to år siden. Som alle fornuftige mennesker på vår alder (pluss minus 70), kvittet vi oss med stort hus og hage - kjøpte et enda større hus med over dobbelt så stor hage i Danmark (en tidligere liten bondegård på den jyske landsbygda, rommet på bildet var en gang et fjøs), og tok med oss de resterende ca. 7000 bøkene våre etter å ha kvittet oss med en god del. Sofaen, en tradisjonell dansk tremmesofa (tremmer = sprinkler) er kjøpt på gjenbruk for kr. 300. Danskene er ville med gjenbruk, det er gjenbruksbutikker overalt, og prisene er latterlige.

ALTSÅ

Jeg vil gjerne slå et slag for tidsskriftet ALTSÅ - av, for og om kvinner, reklamefritt, fantastisk design, velskrevet og med mye kunst - av kvinnelige kunstnere, selvsagt. Sjelden har jeg sett så mye bra foto som i dette bladet, både reportasjefoto og kunstfoto.  

 

 

 

 

Velkommen til bokbloggen min. Som du ser, er den for tiden ikke aktiv, men det er mye stoff her, så du er hjertelig velkommen til å gå på oppdagelsesferd i min bokverden.