aroundbooks

aroundbooks

23. mars 2017

Fra en boksamlers liv



Det store, gamle huset mitt bærer sterkt preg av et liv med bøker. Jeg har bøker fra tre generasjoner tilbake, og fra hele mitt eget liv, fra barndommens bøker og til i dag. Nå er jeg jo ikke bare boksamler, som forfatter og oversetter jobber jeg også med bøker. Det i seg selv genererer ganske mange bøker, i tillegg til alle jeg anskaffer som lesende og litteraturinteressert privatperson. I prinsippet kaster jeg ikke bøker, men i praksis er det ikke til å unngå.
     Forleden dag måtte jeg rydde ut av en bokhylle i gangen i andre etasje på grunn av noe arbeid som skulle gjøres i huset. Dermed ble jeg nødt til å se grundig på hva jeg egentlig hadde i den hylla. Der viste det seg å være mye av det jeg kaller «slagg», for eksempel bøker anskaffet i forbindelse med et eller annet bokprosjekt eller oversettelse, som nå ikke har verken interesse eller verdi lenger. Jeg la dem i bunker på gulvet – det ble vel et par hundre bøker. Dette frigjorde hylleplass, så da bokhylla kom på plass igjen og jeg skulle sette inn bøker, ble det en del omplassering og nyordning. Det kan være morsomt og nyttig – man får se hva man har, man får et gjensyn med bøker man nesten hadde glemt at man hadde.
     Et par dager etter angret jeg på noen av bøkene jeg hadde kastet, så jeg gikk gjennom bunkene på gulvet og plukket ut ti-tyve bøker som ble beholdt. Noen av dem klassikere på sitt område, som A.S. Neill: Spørsmål om Summerhill, Pax forlag 1967. A.S. Neill var en revolusjonerende pedagog, og hans prinsipper, slik de ble praktisert på Summerhill, skolen han grunnla, var gjenstand for mye debatt og interesse på den tiden. En annen bok som ble beholdt, var Harald Ofstad: Vår forakt for svakhet. En analyse av nazismens normer og vurderinger. En bok som vakte stor oppmerksomhet da den kom ut i 1971, og som jeg tror kan karakteriseres som en klassiker.
     Når man skal kaste bøker, gjelder det å gjøre de rette vurderingene. Jeg tror jeg er ganske flink til det. Jeg har ingen interesse av verken Neills eller Ofstads bok akkurat nå, men de var viktige og omtalte bøker i sin tid, og kan derfor ha verdi for ettertiden.
     Som et apropos til dette kan jeg nevne NAFs veibok fra 1930, et verdifullt innslag i det lille «automobilmuseet» mitt – et vitrineskap med bilder, gjenstander, bøker og modellbiler med familiens bilhistorie som tema. Denne veiboka er en arv etter farfar. Tenk om han eller faren min på et eller annet tidspunkt hadde tenkt at «denne boka kaster vi, den er jo for lengst utdatert»? Da hadde ikke jeg hatt det klenodiet som den utgjør for meg. Likeledes med Motorvognloven 1926. Og ikke minst oldefars bøker med private innbindinger. Og mine egne barnebøker. Alt dette kunne vært kastet, men eksisterer den dag i dag, som verdifulle skatter for meg.
     Da jeg fikk ryddet inn i den tomme hylla igjen, som nå altså var mange bøker tommere, selv om jeg måtte revidere noen av mine kaste-avgjørelser, var det en hel ledig hylle til overs, som jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med. Ikke at jeg har mangel på bøker – all bokhylleplass er for lengst sprengt, jeg har bøker liggende i bunker på gulvet. Men det skulle være orden og system i denne hylla. Mens jeg drev og funderte på hva jeg skulle fylle den opp med, ringte en fetter som skulle selge huset sitt og lurte på om jeg var interessert i å overta noen bøker. Jeg klarte jo ikke å si nei til det, selvsagt. Han hadde en del kartonger i garasjen, og jeg fylte bilen. De fleste av disse bøkene kommer til å havne hos Bokhuset i Drangedal, Norges største bruktbokhandel og kjær nabo til husmannsplassen vår i skogen. Men et par godbiter plukket jeg ut til meg selv, deriblant Dostojevskijs samlede i 29 bind! Jeg hadde bare fire-fem bøker i denne serien fra før, og har vært på stadig utkikk etter flere. Plutselig hadde jeg serien komplett! Og den passet på millimeteren i den ledige hylla i den «nyordnede» bokhylla på gangen! Det er i slike situasjoner man virkelig føler seg lykkelig som bokelsker og -samler. 

En titt inn i "automobilmuseet". Til venstre foran NAFs veibok fra 1930 og i midten Motorvognloven fra 1926, begge arv etter farfar. Til høyre NAFs og KNAs felles veibok fra 1949, kjøpt antikvarisk. Den har tilhørt Westye P. Egeberg, siste private eier av Bogstad gård. Bak ser vi en modell av en Austin drosje fra 1930 årene, og så noen minner fra min egen tid som drosjeeier i Oslo, et mekanisk Halda-taksameter (i min første tid som drosjesjåfør kjørt jeg faktisk en bil med et sånt taksameter, da jeg sluttet som drosjeeier hadde jeg et moderne dataanlegg i min egen bil! Et kvantesprant i teknisk utvikling.) Deretter en gammel drosjekvittering fra 1970-årene og min egen kjøreseddel for drosje og selskapsvogn, utstedt av Oslo Politikammer i 1985.

Den "nyordnede" hylla i gangen. Det er fortsatt en del ledig plass. Den brune raden er Dostojevskijs samlede, som passet på millimeteren! Egentlig skulle den stått nede i stua, hvor "hovedsamlingen" befinner seg i fastbygde bokhyller fra gulv til tak. Men der var det ikke plass i avdelingen for øst-europeisk litteratur (jeg har skjønnlitteraturen inndelt etter geografi/språk). Britisk litteratur har egen avdeling, det samme har amerikansk og irsk. Den engelskspråklige litteraturen er med andre ord inndelt etter geografi. All tyskspråklig litteratur er en egen avdeling, det samme er litteratur fra øst-europa, Sør-Amerika og Asia. Dansk og svensk har egne avdelinger. Dette systemet fungerer bra. Det store antallet bøker, jeg har aldri talt dem, men regner med rundt 6-7000 bind (noen i familien mener det er mer), gjør det nødvendig med system.


17. mars 2017

Orrd for dagen

Den indre gleda over den overraskande gode formuleringa.
Helge Torvund

 Francine Van Hove (1942-), Lesende kvinne

16. mars 2017

Hvorfor oversettere er verdens beste venner

Å snakke med oversettere er noe ganske annet enn å snakke med for eksempel kritikere, forfattere, journalister eller politikere. Det er bedre, mye bedre. Hva kan det komme av? Kanskje av at oversetterne tilhører et mystisk, hemmelig selskap de muligens ikke engang selv er klar over at finnes?


 Les mer HER.




9. mars 2017

Litterære vesker

Disse og flere andre vesker med litterært motiv er få hos BAGatelleStudio på DENNE nettadressen.


6. mars 2017

Endelig tilhørte jeg de som leste bøker

"Da jeg fikk en e-post om at avisa The Guardian ville ha meg til å skrive en tekst om litteraturens frigjørende rolle i min barndom, ble jeg såret og skamfull, selv om meldingen burde ha vært en god nyhet. Selvfølgelig er det et flott tema, og mange av de forfatterne som betyr mest for meg, som James Baldwin, Simone de Beauvoir eller Didier Eribon, har skrevet om det med en styrke som komme til å fortsette å gjøre inntrykk på generasjoner av lesere. Men selv om de Beauvoirs barndom var svært ulik Baldwins, ligner ikke min egen på noen av dem: I min barndom var det ingen bøker. Foreldrene mine hadde aldri lest en bok i hele sitt liv, og vi hadde ingen bøker hjemme, ikke en eneste. For oss, så var en bok nærmest som et angrep: Den sto som et symbol på det livet vi aldri ville kunne få, livet til de som studerte, som hadde kompetanse og tid til å lese, livet til de som gikk på universitetet og som hadde et lettere liv enn oss.
     Skolen hadde kastet foreldrene mine ut av utdanningssystemet og dermed hindret dem i å ha tilgang til den legitime kulturen, i en alder der barn fra borgerskapet knapt hadde begynt på sine studier. Kulturen, skolesystemet, bøker - de hadde alle gitt oss en følelse av avvisning, de ville ikke ha noe med oss å gjøre. Til gjengjeld avviste vi dem tilbake. Kulturen forsømte oss - vi tok hevn. Vi hatet den. Spørsmålet om kronlogi, om rekkefølge, om hva som kommer først og hva som kommer etterpå, er et av de viktigste spørsmål for å forstå verden. Man må aldri si at arbeiderklassen avviser den legitime kulturen; det er kulturen som avviser arbeiderklassen, som dermed avviser den tilbake. Man må aldri si at arbeiderklassen er voldelig, men at arbeiderklassen rammes av vold hver eneste dag, og at de derfor reproduserer denne volden, for eksempel ved å stemme på Nasjonal Front. Dominansen kommer først, de dominerende er alltid ansvarlige.
     Jeg er mer bevisst enn andre på denne volden som litteratur og bøker kan representere, fordi jeg siden min barndom har brukt denne volden for å såre mennesker rundt meg. En rekke tilfeldigheter og fiaskoer gjorde at jeg endte opp på videregående, og deretter på universitetet, for å begynne å studere. Jeg var den første i min familie som gjorde det. I ukedagene bodde jeg på internat eller hos venner, og jeg dro bare hjem til foreldrene min i helgene. Så fort jeg kom hjem, satte jeg meg i sofaen med en bok som jeg, som oftest, bare lot som om jeg leste. Jeg ville vise familien min at jeg ikke var som dem lenger, at jeg ikke lenger hørte til samme verden, og jeg visste at en bok var det mest voldelige instrumentet jeg kunne bruke for å vise nettopp det.
     I dag føler jeg kun skam når jeg tenker på scener som disse; en skam over min egen brutalitet og arroganse. Men på den tida tenkte jeg ikke, jeg flyktet. Jeg var stolt over å sluppet unna min families sosiale miljø; jeg var dum og ufordragelig. Hver kveld endte nesten alle måltider med en krangel. Jeg snakket, og moren min avbrøt meg: Å, slutt å snakke som en bok, jeg trenger ikke dine formaninger. Hun sa det med en blanding av sinne, tristhet og avsky. Jeg, derimot, tok til meg disse setningene som om de var de vakreste komplimenter jeg noensinne hadde fått: Endelig tilhørte jeg de som leste bøker, og som snakket om den."

Édouard Louis i et essay i Klassekampen lørdag 4. mars.




3. mars 2017

I serien gode selvhjelpsbøker

Det finnes bøker om absolutt alt, ikke sant? Men jeg håper og tror at akkurat
denne boka ikke er særlig aktuell i Norge.

2. mars 2017

Bøker i kunsten

Raymond Sheppard (1913-1958): Christine leser, ca. 1950. Akvarell. Mer om kunstneren i DENNE Wikipedia-artikkelen. Det er noe med barn og bøker; den fullstendig konsentrasjonen, fascinasjonen over tekst og bilder. Bøker er en viktig måte å utforske verden på.

1. mars 2017

Nytt fra Jørn Lier Horst


Jørn Lier Horst på Facebook i dag:



Pocketutgaven av "Når det mørkner" inneholder også den første boken om William Wisting: "Nøkkelvitnet" fra 2004

Når det mørkner er så langt den siste boken om William Wisting. Nøkkelvitnet er den første. I den nye pocketboken får du begge historiene.
Jeg begynte å skrive Nøkkelvitnet senhøsten 2001. Den ble utgitt første gang i februar 2004. Siden har den blitt trykket i til sammen 25 opplag.
Når jeg tar den fram og blar i den i dag, opplever jeg den som en relativt enkel kriminalroman, både i språket, formen og tonen – men jeg finner også deler som jeg er veldig godt fornøyd med.
Boken har en spesiell forhistorie. Den er basert på et av de mest bisarre og brutale drapene i nyere norsk kriminalhistorie, nemlig drapet på den 71 år gamle enkemannen Ronald Ramm i 1995. Selv var jeg en ung og nyansatt politikonstabel på den tiden, og Ramms enebolig på Rødberg, midt mellom Larvik og Stavern, var det første drapsåstedet jeg var på. Det bar preg av at det hadde foregått en kamp der, en kamp på liv og død som hadde rast fra rom til rom, til den endte i yttergangen, der Ramm ble funnet ihjelslått.
Undersøkelsene på åstedet viste at den eller de som drepte Ramm, ikke brøt seg inn. Alle vinduer, dører og låser var uskadde. Det betyr at Ronald Ramm trolig selv åpnet for drapsmannen.
Huset var endevendt, som om gjerningsmannen hadde lett etter noe. Skuffer og skap var åpnet og innholdet dratt ut. Smykkeskrin var brutt opp og madrassen skåret i, men det kunne ikke slås fast at noe var stjålet. Tvert imot lå lommeboken hans, med et større kontantbeløp, fremdeles framme, og safen i kjelleren var urørt. Det eneste som med sikkerhet kunne sies å være borte, var husnøkkelen, som drapsmannen hadde brukt da han lukket døra og låste etter seg.


Originalutgaven av "Nøkkelvitnet" fra 2004

Da Nøkkelvitnet ble utgitt nesten ti år senere, var drapssaken fremdeles uløst. Min tanke var at bokutgivelsen kunne gi fornyet oppmerksomhet til den gamle drapssaken, og at noen som visste noe, kunne stå fram og fortelle. Det skjedde også. I etterkant av utgivelsen kom det inn en rekke nye tips. Det førte til at saken ble tatt opp igjen til ny etterforskning, og vi vet nok mer i dag om hva som egentlig skjedde i 1995, enn det vi visste den gang. Men i skrivende stund har vi fremdeles ikke nok til å ta ut noen tiltale.
I Nøkkelvitnet har jeg selvsagt tatt meg store friheter, blant annet når det gjelder persongalleri, funn på åstedet og mulige mistenkte. Likheten med den virkelige saken er størst fram til Wisting forlater åstedet i kapittel 3. Men den avgjørende forskjellen på fiksjon og virkelighet er at i boken får du en løsning på drapsgåten. Jeg er for øvrig av den klare oppfatning at det, som i boken, ligger en annen forbrytelse i bunnen av mysteriet om Ronald Ramm.
Jeg hadde ingen planer om å skrive mer enn denne ene boken om William Wisting, men jeg likte fyren for godt til at jeg klarte å gi slipp på ham.
Jeg var opptatt av å skape en annerledes romankarakter enn dem jeg kjente fra før. Jeg ville ikke at han skulle være en ensom, alkoholisert etterforsker som løste drapssaker helt på egen hånd, slik heltene jeg hadde møtt i utallige kriminalromaner gjorde. Jeg ville ha en krimhelt som var mer lik den politimannen jeg kjente fra min egen arbeidsdag. William Wisting var en slik: en rettsindig og dyktig politimann, men først og fremst et godt og inderlig menneske.
Gjennom de ni påfølgende bøkene har Wisting utviklet seg og endret seg i takt med samfunnet. Han har sett på nært hold hvordan kriminaliteten har blitt grovere og mer profesjonalisert, og hvordan den har gjort oss mer utrygge. Samtidig som verden rundt ham har blitt mørkere, har Wisting blitt stadig mer desillusjonert. Jeg har på mange måter skrevet ham inn i et mørke.
Utgangspunktet for Når det mørkner var at jeg hadde lyst til å gå tilbake og finne ut hvor det startet, og hvordan William Wisting var den gangen, før den organiserte og brutale kriminaliteten vi ser så mye mer av i dag, gjorde sitt inntog. Derfor er handlingen lagt til begynnelsen av 80-tallet, den gang Wisting var en ung og nyutdannet politikonstabel.
Det jeg fant ut mens jeg skrev, var at noen sider ved Wisting var de samme, da som nå: han er like tålmodig og forståelsesfull, og har den samme drivkraften: den evige troen på at han vil lykkes. Den har alltid vært større enn frykten for å feile. Nettopp det har gjort William Wisting til den politimannen han er.
Og hvis du skulle lure: William Wisting har ikke løst sin siste sak. Jeg liker fortsatt fyren.

28. februar 2017

Stoner

Nå leser også jeg Stoner - äntligen, kan man kanskje si, for den har ligget høyt på bestselgerlistene og vært en snakkis siden den kom på norsk i 2014. Boka kom ut i USA i 1965 uten å vekke særlig oppsikt, men er blitt hentet frem fra glemselen og har gjort braksuksess. Jeg har lyst til å si at det er en av de beste, vakreste og mest deprimerende bøkene jeg har lest. Den er umulig å legge fra seg - i all sin tristesse er den spennende som en thriller. HER, på bloggen Forlagsliv, kan man lese om bokas historie. Og ja, den er hypet noe så ettertrykkelig både i USA og i andre land, men i dette tilfellet er det faktisk fullt fortjent.

27. februar 2017

Et rom med utsikt

På hjemmekinoen i går: A Room with a View, Oscar-priset filmatisering fra 1985 av E.M. Forsters bok med samme navn, regissert av James Ivory og med et topplag av skuespillere som Daniel Day-Lewis, Helena Bonham Carter, Judi Dench, Julian Sands, Maggie Smith. Filmen fikk Oscar for beste filmatisering, beste scenografi og beste kostymedesign. Den var nominert til ytterligere fem, blant annet for beste film. Filmens tema er velkjent fra britisk overklasse - ung pike av god familie må finne en passende ektemann, helst høyere oppe på den sosiale og økonomiske rangstige. HER kan du lese hva Marta Norheim skrev om boka da den omsider kom i norsk oversettelse i 2007. Jeg har ikke lest den, men har den i hylla, så jeg tok den fram og bladde litt i den etter at jeg hadde sett filmen. Mitt inntrykk er at filmen er svært tro mot boka. Og så er det noe med britiske skuespillere - de spiller så naturlig, uten å overspille slik deres amerikanske kolleger ofte gjør. Og  Helena Bonham-Carter er en av mine favoritter.
Som forfatter er Edward Morgan Forster (1879-1970) kanskje mest kjent gjennom gode filmatiseringer. Howard's End og A Passage to India er to kjente titler. Nytt for meg er at Forster var nominert til Nobelprisen i litteratur hele nitten ganger. HER er den norske Wikipedia-artikkelen om ham.



25. februar 2017

Hva skal boka hete?

"Ofte skapes romantitler idet forfatteren møter innvendinger fra omgivelsene. For eksempel hadde Jane Austen tenkt å kalle 'Stolthet og fordom' for 'Førsteinntrykk', Vladimir Nabokov hadde 'Kongeriket ved havet' som tittel på 'Lolita', og Lev Tolstoj kalte ganske enkelt 'Krig og fred' for 'Når enden er god, er allting godt'. Og hadde ikke Adolf Hitler endret 'Fire og et halvt års kamp mot løgn, dumhet og feighet: Et regnskap' til 'Min kamp', så ville Karl Ove Knausgårds mastodont kanskje fått beholde arbeidstittelen 'Argentina'."

Den svenske forfatteren Peter Fröberg Idling i Klassekampens bokmagasin i dag.

Hva jeg leser



Da jeg var ferdig med Speilenes bok av den rumenske forfatteren Eugene Ovidiu Chirovici, måtte jeg ha noe nytt. En vandring langs egne hyller ga ikke noe resultat; mange av de uleste bøkene jeg har, er jo av eldre dato, og jeg er nå ikke i en fase hvor jeg føler sterk trang til noe nytt. Da jeg var innom den lokale Ark-bokhandelen i dag for å få Dagbladet gratis, kikket jeg på et bord med nedsatte paperbacks, og der var det en bok som "kom til meg", nemlig Stoner av John Williams. Jeg har jo sett tittelen en del i det siste, men ikke festet meg noe ved den. Men jeg tror det var riktig bok som meldte seg, og jeg gleder med til å lese den. I likhet med Speilenes bok er også Stoner oversatt av min kollega John Erik Bøe Lindgren.  Dette er min tredje bok på rad fra Cappelen Damm. Det må være en tilfeldighet - bare Speilenes bok har jeg fått fra forlaget, de to andre har jeg kjøpt.

 Sik omtaler Cappelen Damm Stoner:

 "Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om"
The New Yorker


William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en lutfattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Stoner forteller om de konflikter, tap og seire som mennesker gjennomlever selv om de ikke noteres i historiebøkene og tar tilbake betydningen av hvert enkelt menneskes liv. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseropplevelse.

Les mer om boken her.

"Stoner av John Williams, er noe mye sjeldnere enn en stor roman - det er en perfekt roman, så godt fortalt og så vakkert skrevet, så dypt rørende at den tar pusten fra deg.»
The New York Times Book Review



Bjørnebok og Speilenes bok

Blogglisten min redigeres kontinuerlig. Passive blogger fjernes, og jeg orienterer meg mer og mer vekk fra personlige bokblogger. Men i dag har jeg tilføyd nettopp en slik, Bjørnebok. Bloggeren presenterer seg selv slik:  Bjørn Bakken. 1956-modell, bosatt på Evje. Uhelbredelig lesehest. Leser mest krim og vanlig skjønnlitteratur. Startet denne bloggen i oktober 2014. Jeg tar svært gjerne imot kommentarer, så skriv i vei! Som man ser har denne bloggeren og jeg svært ulik litterær smak, siden krim ikke står høyt i kurs hos meg. Men det er en blogg uten dill, med gode omtaler av bøkene og estetisk tiltalende.
Jeg kom over denne bloggen da jeg søkte etter anmeldelser om Chirovicis Speilenes bok, som jeg nettopp har lest. HER er Bjørneboks omtale av boka, og den er som jeg kunne sagt det selv. Det var en krim etter mitt hjerte, som Bjørnebok sier det: Det denne boka ikke er, er ei bok med full fart og ytre spenning, biljakter og blodige detaljer. Tvert imot, den flyter stille avgårde, men likevel med en indre spenning som ligger der som en dirrende, mørk undertone, ei bok som oppleves stillferdig eksplosiv.
Nemlig. Mangelen på ytre dramatikk til tross, dette var en bok jeg ikke klarte å legge fra meg. Intenst spennende og velskrevet. I likhet med Bjørn Bakken i Bjørnebok har også undertegnede fått boka fra Cappelen Damm for å blogge om den. 

 

22. februar 2017

Tarjei Vesaas' debutantpris for 2016

DET LITTERÆRE RÅDET HAR TALT:
Jan Kristoffer Dale, Sara Sølberg og Frederik Svindland er de tre debutantene som kan få Tarjei Vesaas' debutantpris 2016.

Prisvinneren utropes 25. mars, og får da heder, ære, 60 000 kroner, samt en god dose forventningspress rundt det videre forfatterskapet.
Les hele artikkelen HER.


Her har vi de tre nominerte, Jan Kristoffer Dale, Sara Sølberg og Frederik Svindland. Jeg må innrømme at de to første har jeg ikke engang hørt om. Det vil si - Dale stiftet jeg bekjentskap med i en fin artikkel i Aftenpostens kulturdel så sent som i dag. Sara Sølberg har gått fullstendig under radaren hos meg, mens Frederik Svindland er en personlig bekjent, en venn av min sønn, og hans bok har jeg selvfølgelig kjøpt og lest og omtalt her i bloggen.

19. februar 2017

Hvem leser hva?

I Klassekampen 1. februar var det en artikkel om en landsomfattende dansk undersøkelse av danskenes lesevaner. Basert på 1535 besvarelser viser undersøkelsen at utdannings- og lønnsnivå er av avgjørende betydning for om og hva danskene leser. Også kjønn viste seg å være en betydningsfull faktor: Kvinner leser langt mer skjønnlitteratur enn menn, mens menn leser mer faglitteratur enn kvinner.

Men sosiale markører har ikke bare betydning for vi leser og hva vi leser - undersøkelsen viser også at de har betydning for hvordan vi leser.

En fjerdedel av gruppen med lavest utdannet, dvs bare grunnskole, leser aldri skjønnlitteratur.

Blant de med høyest utdanning er det bare én av tyve som aldri leser skjønnlitteratur.

Personer med høy utdannelse har en forkjærlighet for historiske romaner, mens thrillere og grøssere er populære i gruppen med lav utdannelse.

Krimlesing går på tvers av skillene.

Utdanning har stor betydning for hvordan folk leser. En høyere utdannelse på fem år fører ofte til vurderende lesing, dvs lesere som verdsetter språk, estetikk og kunsterisk kvalitet, og som lar seg påvirke av anmeldelser i de store avisene. Dette er det studien kaller "vurderende lesning". Her er det viktig med kunsterisk kvalitet, gjennomarbeidet språk og at boka tar opp viktige temaer.

Blant personer med yrkesutdanning og kortere utdanning er lesingen mer styrt av et ønske om underholdning, de er i mindre grad styrt mot den litterære institusjonen, og de er ikke påvirket av anmeldelser. Dette er det studien kaller "opplevelsesorientert lesning". Her er det viktig at boka har en god historie, at hovedpersonene er lette å identifisere seg med, og at fortellingen er spennende.

I det brede sentrum er krim en favoritt, etterfulgt av historiske romaner og skjønnlitteratur uten noen bestemt sjanger. Kvinner leser flere romaner enn menn, som til gjengjeld leser flere fagbøker. Kjærlighet og erotikk er foretrukket av kvinnelige lesere, mens menn er mer interessert i fantasy, science fiction, thrillere og grøssere. 

Gruppen som ikke leser i det hele tatt, har markant lavere utdannelse og dårligere økonomi enn resten av befolkningen.

Svarene bekrefter altså ikke de postmoderne teoriene om at akademikeren gjerne leser Fifty Shades of Gray, og at den ufaglært arbeideren leser Ulysses.

Undersøkelsen, som er foretatt av professor Stig Hjarvard ved Institut for Medier, Erkendelse og Formidling ved Københavns Universitet, handler altså om danske lesevaner, men jeg ser at jeg noen steder har skrevet "vi", som om det skulle være en selvfølge at resultatene også er representative for Norge. Det vet jeg ikke om de er, men det ville ikke forundre meg om de var det, i hvert fall i store trekk.

PS Dette får meg til å tenke på en anekdote som fortelles om den legendariske Gyldendal-sjefen Harald Grieg. En eller annen sa: "I helgen skal jeg kose meg med en god bok", hvorpå Harald Grieg repliserte: "Nå må du bestemme deg, skal du kose deg eller lese en god bok?"


16. februar 2017

Rumensk krim?

Skal du lese en rumensk krim én gang i livet, er det denne! sier Knut Gørvell, utviklingssjef for skjønnlitteratur på Cappelen Damm, på forlagets blogg Forlagsliv. Enten jeg vil eller ikke, føler jeg meg trigget av omtalen av denne boka. Nå leser jeg riktig nok ikke krim - i prinsippet. Men som det fremgår av et av de nærmeste innleggene nedenfor, har jeg nettopp gjort det likevel. Og sammen med løkkeskriftboka jeg nå leser, Det litterære apotek, må jeg vel innse at jeg er på gli når det gjelder mine hittil strenge kriterier for hva som er litteratur. Det skyldes kanskje at jeg for tiden er litt mett på kanonisk litteratur; jeg synes vel at jeg langt på vei har gjort min plikt på dette området de seneste årene, med Juvikfolke, På sporet av den tapte tid, Mannen uten egenskaper, Krig og fred, Trolldomsfjellet, Kafka, Dostojevskij, Woolf, etc. 

Akkurat nå er jeg ikke fremmed for å lese mer krim, men jeg holder meg unna bestselgerlistene. Rumensk krim er sært nok til å trigge meg. Dessverre foregår ikke handlingen i Romania, men at forfatteren er rumensk, og dette, pluss at boken dessuten kan sies å ha et litterært tema, gjør at den virker spennende. Min viten om rumensk litteratur er mikroskopisk, jeg har bare én rumensk forfatter i mitt bibliotek; Mircea Cărtărescu (Europa er formet som hjernen min og Nostalgien). 

Bøker i kunsten



 Maleri av Isabel Guerra

Isabel Guerra vart fødd i 1947 i Madrid. Ho vart oppteken av å måla då ho var 12 år gammal, då ho fekk eit skrin med oljefargar til fødselsdagen, og vart fylt av ei uforklarleg kjensle, ho opna balkongdøra og såg det same landskapet som var bak portrettet av Valesquez utanpå boksen med oljefargar.
Etter dette gjorde ho lite anna enn å måla og vera oppteken av målarkunst, men ho tok ikkje noka kunstutdanning. Ho studerte dei store meistermålarane på Pradomuseet i time etter time. Ho gjorde dette aleine. Og ho såg i kunstbøker. Noko som var som ein besettelse for henne, og viktigare enn alt anna, seier ho sjølv, var det at ho arbeidde utan stans med å måla sjølv.
Nokre vennar av foreldra arrangerte den første utstillinga hennar. Ho vart nok handsama som eit vidunderbarn, men likte ikkje det, ho ville vera ein normal malar. .

Same året som ho byrja måla, då ho var 12 år, fekk ho òg eit kall av Gud, seier ho med eit smil til ein intervjuar. Då ho var 23 ville ho gå i kloster. Mora tok dette veldig tungt, då ho var det einaste barnet deira. Men foreldra forsonte seg med dette før dei døydde.

”Då eg gjekk i kloster, tenkte eg at det ville gå ut over målinga mi, kanskje måtte eg slutta heilt med det. Men den same dagen som eg kom til klosteret, sa mine overordna at eg kunne halda fram med som før. At dette var ein praksis som passa perfekt for klosteret. At St. Benedict, som forfatta reglane til benedektinarane, som klosteret er ein del av, nytta eit eige kapittel i dette regelverket, til å skriva om kunstnarane i klosteret.”

Isabel Guerra har utvikla målinga si frå ein impresjonistisk stil, via ein meir ekspresjonistisk periode til den hyperrealistiske stilen ho nå oftast arbeider i, gjerne med meir abstrakt bakgrunn bak figurane.
Ho seier at klosterlivet er svært inspirerande for henne og hennar kunst: ” Vår levemåte er retta mot det vakre. For oss er ikkje estetikk noko som er der som ein bakgrunn, men det er sentralt for livet. Me søkjer fred og livsdjup, eit stille og roleg miljø der me kan tilbe skaparen og skaparverket. Når eg målar legg eg vekt på fred og lys. Det er mulig å finna stiar til det vakre. Det er dette eg vil uttrykkje, og nokre får det med seg.”

Nå kjem ho til Madrid omtrent kvar tredje år, for å stilla ut nye måleri. Og sel alt. Ho vil ikkje snakka om pengar, men dei går nok til det som trengst i klosteret, mellom anna til restaurering av bøker og innbinding.
"Ora et labora er vårt liv i klosteret," seier ho. Og for hennar del inneber det altså å be og måla.

Tekst: Helge Torvund

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...