Graffiti

Denne graffitien foreviget jeg i hjembyen i formiddag. Dette må da kalles kvalitets-graffiti? Her er både budskap, pen skrifttype - og konservativt riksmål! Jeg tar det også som en bekreftelse på min teori om at barn og ungdom helt av seg selv velger et relativt konservativt språk dersom de får velge. For det er vel naturlig å tro at det står en ung person bak dette?

To versjoner

Jeg leser jo Brødrene Karamasov for tiden, nærmere bestemt Olaf Brochs oversettelse fra 1915, gjenutgitt i en Lanterne-utgave i to bind i 1967. Jeg har nå også skaffet meg Solum Forlags utgave fra 1992-94, med Geir Kjetsaas oversettelse. Brochs språk er tungt, men jeg har vent meg til det, og jeg synes slett ikke det hemmer lesningen. Men da jeg nylig begynte på annet bind, måtte jeg lese den første setningen både en og to ganger før jeg fikk mening i den. Av nysgjerrighet sjekket jeg hvordan Kjetsaa hadde oversatt de samme linjene, og der var det, som man ser, en helt annen klarhet. Men jeg fortsetter med Broch uansett.

Men Dmitri Fjòdorovitsj, som Grusjka, da hun fløy bort til et nytt liv, hadde «pålagt» Aljòsja å bringe hennes siste hilsen, og som hun hadde oppfordret til for evig å huske en time av hennes kjærlighet, - han var i dette øyeblikk også forskrekkelig forstyrret og oppskjørtet, uten å vite noe om det som var hendt med henne.  

Brødrene Karamasov, 8. bok, del I. Oversatt av Olaf Broch 1915 

Før Grusjenka reiste av sted til sitt nye liv, hadde hun «pålagt» Aljosja å overbringe Dmitrij Fjodorovitsj en siste hilsen, hvor hun ba ham aldri å glemme at hun hadde elsket ham én eneste time. Men på det tidspunkt hadde Dmitrij ingen anelse om det som var skjedd. 

Brødrene Karamasov, 8. bok, del I. Oversatt av Geir Kjetsaa 1993

Stormannsgale oversettere

«Sannheten er at nitti prosent av det vi skriver er glemt om tre og et halvt år. Det skulle man ikke tro når man leser anmeldelser av nye romaner.» Det sier kritikeren, litteraturviteren og forfatteren Tor Eystein Øverås i ukens nummer av Morgenbladet. Ordet «sannhet» er litt farlig - jeg tar det ikke uten videre for gitt at dette er en sannhet. Det kan jo hende at for eksempel bibliotekene vil mene noe annet. Men at mange utkomne bøker raskt havner i den store glemselen, er nok riktig. Jeg er bare litt usikker på prosenten. Kanskje Øverås snakker av egen erfaring? Om hans roman Tittelløs, som kom i 1993, heter det på baksiden: «Tittelløs er en vittig, skarpsindig og alvorlig roman om forfattere og bøker, om identitet, kunstnerdrømmer og diverse personlige og estetiske rundkast.» Boken kjøpte jeg på Halfdans bokhus for en tier eller to, og den er stemplet «Nissedal Folkeboksamling». Det skal også sies at jeg ganske raskt ga opp å lese den fordi den var så talentløst skrevet. Den er skrevet av en som vet hva litteratur er, men som ikke selv har evner som skjønnlitterær forfatter. Men det er lov å prøve seg, som det heter.

Nå vil noen kanskje tro jeg er sur fordi Øverås benytter intervjuet i Morgenbladet til å angripe min yrkesgruppe; oversetterne. For to år siden var Øverås gjest og foredragsholder på Norsk Oversetterforenings høstseminar. Der fortalte han oss blant annet at han aldri sier noe om oversettelsen i anmeldelsene sine fordi han anmelder «selve boka, ikke oversettelsen». Det skal det jo mage til å hevde overfor en representativ forsamling av norske skjønnlitterære oversettere. Det er omtrent som å vise tilhørerne fingeren. Reaksjonene ble da også sterke, men Øverås var ikke særlig interessert i debatt, og hevdet etterpå at det hadde vært en forferdelig opplevelse. «Aldri har jeg fått så mye kjeft etter et foredrag,» sier han i Morgengladet, og fremstiller oversetterne nærmest som noen oppmerksomhetskrevende femåringer. «Oversetterne er ikke lenger fornøyde med å være formidlere, slik kritikerne er, de vil være kunstnere. Jeg synes de er blitt litt stormannsgale.» Øverås må ha fulgt usedvanlig dårlig med i timen hvis han ikke vet at oversettere  per definisjon er en kunstnergruppe. Ja, jeg vil for egen regning faktisk hevde at oversetterne kanskje er den eneste kunstnergruppen som kan sies å være både skapende og utøvende kunstnere.

Det Øverås tydeligvis ikke forstår, er at det ikke går an å skille mellom «selve boka» og oversettelsen. Når et fremmedspråklig litterært verk oversettes til norsk, oppstår det et nytt verk i tillegg til originalen, og disse to verkene er symbiotisk sammenknyttet. «Selve boka» og oversettelsen er med andre ord to sider av samme sak. Kritikerne er ikke selv oversettere (som regel ikke, i hvert fall), og på en måte kan man kanskje forstå at det kan være vanskelig og krevende for dem å si noe kvalifisert om oversettelsen. Men de fleste kritikere er jo ikke selv forfattere heller, likevel kan de si en hel masse om litteratur. Dessuten, med en kritikers kunnskaper om og presumptive gehør for litteratur (for en kritiker kan ikke bare ha teoretiske kunnskaper, han må også ha evnen til innlevelse - er ikke kritikeren først og fremst en leser, en kvalifisert leser?) må det i hvert fall være mulig å si en god del om hvordan verket klinger i norsk språkdrakt og på den måten danne seg et ganske godt inntrykk av om oversettelsen er vellykket eller ikke. Skal man anmelde bare verket, må man anmelde originalen og ikke oversettelsen, men de fleste anmeldelser av utenlandsk skjønnlitteratur i norske medier er jo basert på den norske oversettelsen. Den symbiotiske forbindelsen mellom original og oversettelse har Øverås enten ikke forstått, eller han vil ikke forstå den. Begge deler er like ille.

Og dette?

Skal vi ta en liten konkurranse? Bok og forfatter, takk. Man kan gjerne praktisere antydningens kunst når man svarer.

Og dette? Dette er ikke noen bok. Dette er et misantropisk smedeskrift, en uavbrutt fornærmelse, en klyse spytt i ansiktet på kunsten, et nederdrektig eselspark til Gud, mennesket, tiden, kjærligheten, skjønnheten ... det hele. Jeg vil synge en sang for dere, litt falsk blir det kanskje, men synge vil jeg. Jeg vil synge mens dere piper! Jeg vil danse på de bedritne likene deres. For å synge må man først åpne kjeften. Du trenger et par lunger og en smule gehør. Du trenger ikke trekkspill og gitar. Det som teller er at man vil synge. Dette er altså en sang. Jeg synger.

Zweig og Shakespeare

Egen illustrasjon, en slags drodlete etterligning av et kjent Shakespeare-portrett. Det han begynner å si, "Then come with me", er en feil begynnelse på en av Sonnets to Sundry Notes of Music; "Live with me/and be my love/and we will all the pleasures prove/That hills and valleys, dales and fields/and all the craggy mountains yields."





Jeg har lenge skullet skrive et innlegg om Stefan Zweig. Det kommer med tid og stunder, men her og nå et utdrag fra I følelsenes vold, som jeg fikk fra et antikvariat nylig. Zweig skrev visstnok bare én roman, men en god del noveller som var for lange til å trykkes i en avis eller et tidsskrift, men for korte til å utgjøre en egen bok. Ikke desto mindre er I følelsenes vold utgitt som en liten roman (103 s.) på Solum forlag. En nydelig liten sak, både utseendemessig og innholdsmessig. Jeg er bare kommet cirka halvveis, og jeg kan eventuelt komme tilbake til bokens tema, nå vil jeg bare gjengi et utdrag hvor bokens hovedperson, en ung filologistudent, kommer inn i et klasserom og uventet overværer en improvisert forelesning om Englands litterære storhetstid under Shakespeare. Det er interessant litteraturhistorisk sett, men også som et eksempel på Zweigs skrivekunst.

«Jeg lot meg rive med av talestrømmen uten å være klar over hvorfor nettopp dette ble sagt. Trolig hadde én av studentene betegnet Shakespeare som et meteorisk fenomen - noe som hadde fått mannen der oppe til å reagere, ansporet ham til å påvise at Shakespeare var en stemme som snakket på vegne av en hel generasjon, et overveldende uttrykk og et legemlig symbol for en lidenskapelig tid. I få, men treffende ordelag klarla han Englands situasjon den gang, denne Englands skjebnetime, for England dette ene ekstatiske sekund som uventet åpenbarer seg i enhver nasjons tilværelse, på samme måte som i ethvert menneskes liv - sekundet da alle krefter samler seg til et mektig fremstøt mot det evige. Plutselig var verden blitt større, en ny verdensdel oppdaget, samtidig som den tidligere stormakt - pavedømmet - var på sammenbruddets rand. Den spanske armada var gått til grunne i storm og uvær, og bortenfor de hav som nå tilhører England, ligger landområder med enorme muligheter. Verden er blitt større, og uvilkårlig virker dette inn på menneskenes sinn. Det blir samtidig en sinnets ekspansjon: tanken, fantasien får nye dimensjoner og trenger ut til de ytterste grenser for godt og ondt. Menneskene ønsker å oppdage og erobre - være conquistadorer. De trenger et nytt språk - en ny kraft. Og plutselig - så å si over natten - er de der: dikterne, det nye språks talsmenn. Femti, hundre i løpet av et ti-år. Ville, ubendige fyrer som ikke lenger pusler omkring i sine idylliske, små urtegårder eller sysler med spissfindig tolkning av mytologiske overleveringer, slik de små hoffpoeter til da hadde drevet på med. Nei, de stormer teatret og velger scenen som kampplass, der hvor det tidligere bare larmet dyrekamper og bloddryppende skuespilleri. Den brennende blodtørst er stadig i deres verker, og deres drama er et slags circus maximus der følelsenes ville rovdyr styrter seg over hverandre med glupende appetitt. Ville og ubendige som løver raser de sin lidenskap ut. Den ene forsøker å overgå den annen i villskap og eksentriske påfunn. Alt er tillatt å vise på scenen: blodskam, mord, volg og forbrytelser. Det tøylesløse anarki åpner for enhver menneskelig utskeielse. Slik som de sultne rovdyr i sin tid kom styrtende inn på arenaen, slik styrter nå - brølende og farlige - de sanseløst berusede lidenskaper inn på scenen. En voldsom kraftladning eksploderer som en bombe - et utbrudd som fortsetter i femti år: en blodstyrtning, en ejakulasjon, en makeløs villskap som smitter hele verden og river den i stykker. I denne kraftorgien hører man knapt den enkelte stemme, oppfatter knapt den enkelte skikkelse. De hisser hverandre opp, lærer av hverandre, stjeler fra hverandre, kjemper for å overtrumfe sin rival, stille ham i skyggen. De er alle sammen intellektuelle gladiatorer som deltar i én eneste fest, slaver som er blitt frigjort fra lenkene og pisket frem av tidens genius, Han henter dem ut fra falleferdige, mørke hokk i forstedene, men også fra palassenes saler: murersønnesønnen Ben Jonson, skomakersønnen Marlowe, kammertjenerlærlingen Massinger, den velsituerte og kunnskapsrike Philip Sidney. Men i den hektiske malstrømmen blir de alle virvlet sammen til ett - feiret i dag, i morgen døde. Kyd og Heywood går til grunne i fattigdom og elendighet. Det samme gjør Spenser som faller utsultet om i King Street. Alle er de jammerlige figurer: slagsbrødre, halliker, komedianter og kjeltringer. Men diktere, diktere, diktere er de også alle. Shakespeare er bare deres midtpunkt, «the very age and body of the time», men man får ikke tid til å skjelne ham fra de andre, så stormende er dette rabalder, så hastig skyter det ene verk opp etter det annet, så sterkt står lidenskap mot lidenskap.

Og plutselig er dette menneskehetens herligste vulkanutbrudd forbi. Det ender i de samme krampetrekninger som det ble født. Dramaet er omme, England er utmattet, og i hundre år hviler Themsens tåkevåte gråhet over sinnene. Én generasjon har i ett eneste stormløp nådd alle lidenskapens tinder og avgrunner, har vrengt sin overhendige, fantastiske sjel ut av sitt bryst - og så ligger landet der, kraftløst og utmattet. En sneversynt puritanisme sørger for å stenge teatrene, slik at lidenskapens røst forstummer. Bibelen tar atter ordet. Det guddommelige ord lyder på samme sted hvor det høyst menneskelige forkynte sitt lidenskapelige budskap og hvor én eneste glødende generasjon har levet én gang på vegne av tusener.

Uventet ble plutselig foredragets søkelys rettet på oss: - Forstår dere nå hvorfor jeg ikke legger mine forelesninger opp i historisk-kronologisk rekkefølge og begynner med King Arthur og Chaucer, hvorfor jeg - i motsetning til det som er vanlig - begynner med elisabethianerne? Og forstår dere at jeg først og fremst krever inngående kjennskap til den tids mennesker, innlevelse i denne opphøyde livsytring? Opplevelse er nemlig selve forutsetningen for filologisk forståelse, et grammatikalsk ord erkjennes ut fra sin verdi, og dere unge mennesker som ønsker å tilegne dere et språk, må først se dette språket, dette landet i dets mest opphøyde skjønnhet, i dets ungdoms fulle kraft, i dets inderligste begeistring. Først må dere lytte til språket hos dikterne - de som skaper og fullbyrder språket. Dere må først ha følt diktningen varm og levende i deres egne hjerter før vi begynner å dissekere den. Derfor begynner jeg alltid med gudene, for England er Elisabeth, er Shakespeare og shakespearianerne. Alt som var før, er forberedelse. Alt som deretter kom, er talentløs etterligning av dette dristige sprang mot det uendelige. Men her - og det skal dere føle og oppleve selv, dere unge mennesker - her finner vi vår verdens mest livskraftige unge. Enhver skikkelse, ethvert menneske lar seg først begripe når det viser seg i begeistret sinnstilstand når det er i lidenskapens vold. For alt av ånd springer ut fra blodet, all tenkning skyldes lidenskap, alle lidenskap skyldes begeistring. Derfor er det vi begynner med Shakespeare og hans samtidige - de som skal gjøre dere som er unge virkelig unge. Først begeistringen, deretter fliden, først Han, den største, den ypperste -- dette verdens herligste pensum - og så studiet av ordet! Og det får være nok for i dag - farvel!»

Farlig lesning

Jeg gikk gjerne og leste på gaten, og siden det var mye farlige folk, måtte jeg noen ganger gå og lese med en kniv i hånden. 

Georg Johannesen: Sitater fra femti års muntlig praksis. Red. Øyvind Rimbereid og Arnfinn Åslund.

Der Steppenwolf

Forleden dag skulle jeg ta frem en bok, ikke en hvilken som helst bok, men Steppeulven av Hermann Hesse. Der Steppenwolf ble utgitt første gang i 1927, norsk oversettelse kom først i 1971, en ikke utypisk skjebne før i tiden når det gjaldt oversettelse av sentrale utenlandske verk til norsk.

Steppeulven regnes som Hesses mest leste roman og ble en kultbok for generasjoner av ungdom. Ikke minst ble Hesse oppdaget, eller gjenoppdaget, i hippietiden i 1970-årene. Alle i min generasjon leste Hesse. I dag har jeg inntrykk av at han stort sett har gått i glemmeboken, jeg tror ikke han leses av dagens ungdom. De litterære feinschmeckerne rynket på nesen av Steppeulven - for dem var det Glassperlespillet som gjaldt, en bok de færreste har orket å lese ferdig (blant dem jeg). Steppeulven, derimot ... En svært kort norsk Wikipedia-artikkel om Steppeulven finnes HER, og en langt fyldigere engelsk versjon HER.

Jeg leste Steppeulven på dansk fordi jeg bodde i Danmark på den tiden. Men i mitt relativt rikholdige utvalg av Hesse finnes den selvsagt også på norsk, i en Lanterne-utgave fra pocketbokas barndom. Skjønt finnes og finnes - da jeg gikk i hylla for tysk litteratur for å finne den, var den nemlig ikke der. En så sentral og viktig bok i min lesehistorie - borte vekk. Jeg nektet å tro mine egne øyne, og den første fortvilte tanken jeg grep til, var at den måtte være feilplassert. Følgelig gjennomgikk jeg hele tyskseksjonen (dvs avdelingen for tyskspråklig litteratur, jeg har nemlig skjønnlitteraturen inndelt etter språkområder, et system jeg er svært fornøyd med): Bachmann, Baum, Bernhard, Bichsel, Brecht, Broch, Böll, Döblin, Ende, Fallada, Frisch, Goethe, Grass, Grillparzer, Handke, Heine, Hesse (men Steppeulven bare på tysk og dansk), Janosch, Jünger, Enzensberger, Kafka, Lenz, Mann (Heinrich, Thomas og Klaus), Musil, Müller (Herta), Novalis, Pastor, Plenzdorf, Remarque, Sebald, Singer, Süskind, Tellkamp, Walser, Zweig. Dessuten leseboka fra gymnaset; Dichtung und Wahrheit - samt noen antologier og biografier. Men altså - ikke den norske utgaven av Steppeulven, en gammel Lanterne-utgave med et stilisert ulve/mannshode på forsiden. Jeg kan heller ikke huske å ha sett den på lenge. Jeg har ikke hatt den fremme på flere år, og hvis jeg hadde hatt det, og forlagt den, ville den ha dukket opp i løpet av den tiden.

Personer i min umiddelbare genetiske nærhet, som kunne tenkes å ha lånt den, er blitt forespurt, uten resultat. Jeg har også sjekket om den kan ha havnet bak de andre bøkene i hylla, men nei. En grusom tanke dukker opp - jeg kan vel ikke ha solgt den i antikvariatet jeg hadde for noen år siden? Nei, det er nærmest utenkelig. Ikke den boken. Borte er den, og jeg har ikke den minste idé om hvor jeg skal lete. Det er som om en kjær katt eller hund er blitt borte. Nå er et innbundet eks bestilt fra Nynorsk Antikvariat, den første norske utgaven fra 1971 (nei, jeg vil ikke ha den illustrerte Bokklubb-utgaven. Jeg vil lage bildene selv når jeg leser). Jeg må ha Steppeulven tilgjengelig, jeg tror faktisk jeg skal lese den igjen, for det er mange år siden sist. Og så kan Lanterne-utgaven bevares desto mer intakt når den omsider dukker opp. For jeg lever selvsagt i håpet om at det skal skje.