I innlegget nedenfor skrev jeg om de nye bøkene av Rachel Cusk jeg hadde fått i hus, de tre som er kommet på norsk etter Omriss-trilogien, og sa at jeg hadde bladd litt i dem uten at det var noe som fenget. Det spørs vel om man kan nøye seg med bare å bla litt i en bok for å finne ut om den er lesverdig eller ikke. Det er nok et altfor tynt grunnlag å bedømme den på. Når det gjelder bøker, er underbevisstheten heldigvis ofte klokere enn meg. I går, da jeg skulle ha en ny bok å lese, tok jeg nærmest automatisk fram Et tilfluktssted, en av de nye bøkene til Cusk. I begynnelsen gjorde den motstand, mye motstand. Den slapp meg liksom ikke inn, og jeg var på nippet til å legge den fra meg. Litt etter oppdaget jeg til min egen forundring at jeg hadde lest et langt stykke videre, og at jeg var så fenget av den at jeg var fristet til å lese den helt ut med det samme (den er på bare 190 sider og med en luftig og fin sats). Det var Cusk slik jeg kjente henne fra Omriss-trilogien. Bøker slik jeg liker det, der handlingen er underordnet, der spenningen og opplevelsen ligger i språket, for ikke å si mellom linjene. HER er Aftenpostens anmeldelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar