7. februar 2007

Baker Street Irregulars


Apropos viktoriatidens England (se innlegget under, om Dickens) - i fjor oversatte jeg boken til venstre, den første i en serie med Baker Street Irregulars i hovedrollen, gateguttene som hjelper Sherlock Holmes. En god idé til å spinne videre på Conan Doyles historier. "Sherlock Holmes og gateguttene i Baker Street" blir den norske serietittelen, og boken lanseres 15. mars. Her er et lite utdrag:


"Det var fortsatt tidlig på dagen, men himmelen var dekket av mørke skyer, og det lette yret hadde gått over i silregn. Guttene begynte å løpe da de kom ut av borgen, og det var bare så vidt Billy klarte å holde følge med dem. Ute på gaten var det en skarp, råtten lukt av kloakk, sot og hestemøkk.
Idet Wiggins svingte inn i Baker Street, kolliderte han med en politikonstabel, som gikk over ende så lang han var. Wiggins stoppet. «Beklager, men jeg --»
Konstabelen kikket opp fra søla og stirret rasende på ham.
Før han rakk å komme seg på bena, skrek Wiggins: «Jeg har løpt ner en pol’timann! Stikk!» Så stormet han bortover Baker Street i hælene på de andre guttene.
Med et samstemmig hyl pilte de av sted mellom mennesker og hestevogner. Den tilgrisede politimannen satte etter dem mens han prøvde å blåse i fløyten sin, som var blitt full av søle. Hjelpetroppene løp rett til 221 B, rev opp inngangsdøra uten å ringe på og skramlet oppover trappen, inn gjennom døra til leiligheten og rett inn i dagligstuen.
Watson ble så forskrekket over alt oppstyret at han sølte hele tekoppen utover fanget. «Åhhhh!!!» skrek han.
På den andre siden av rommet satt Holmes rolig i sofaen og røykte på krittpipen sin. Han virket så uanfektet at det så nesten ut for guttene som om han var i en slags transe. «Jeg trodde vi var enige om at du skulle komme alene heretter, Wiggins,» sa Holmes og mønstret gjengen. Vannet rant nedover ansiktene. Så sa han, henvendt til Watson: «Alt i orden, kjære venn? Jeg går ut fra det, siden du har sittet med den tekoppen i hele formiddag.»
Watson tørket av de våte buksene sine med en klut og brummet at det gikk bra med ham.
Holmes så på hjelpetroppene igjen. «Lyden av politistøvler i trappen tyder på at dere er ettersøkt av ordensmakten, gutter. Bare kom inn, konstabel Grey.»
Den tilsølte politimannen kom inn i rommet, andpusten og med den høye hjelmen ned i øynene. «Ikke vær redd ... mister Holmes ... vi skal nok få den lille tjuvbanden ut herfra og rett på arbeidsanstalten.»
Husholdersken til Holmes, fru Hudson, dukket frem bak politimannen og studerte guttene med et misbilligende blikk, uten å si et ord.
«Få de rakkerungene ut herfra!» ropte Watson med avsky idet han reiste seg fra stolen og la den våte kluten på bordet.
«Nå, nå, mine herrer. Disse guttene ser kanskje litt lurvete ut, men de arbeider faktisk for meg. De kan da ikke mene at De anklager dem for en forbrytelse, konstabel Grey? Den tilsølte uniformen Deres tyder på at de har hatt et beklagelig uhell. Hvem av dere er det som har løpt konstabelen over ende, gutter? Ut med språket!»
Wiggins løftet hånden.
«Wiggins, ja. Tenkte jeg det ikke. Fremfusende som alltid.»
Wiggins rødmet. Noen av de andre guttene kom med spydige bemerkninger.
«Det holder!» sa Holmes. «Jeg er redd hele denne episoden er min feil, konstabel Grey. Jeg hadde nemlig sendt bud på guttene, så de var på vei hit da ulykken inntraff. Kan jeg tilby meg å la min husholderske, fru Hudson, råde bot på skaden? Hun hjelper Dem sikkert gjerne å få skikk på uniformen igjen. Formodentlig kan hun by Dem på en tidlig lunsj også. Ikke sant, fru Hudson?»
Fru Hudson sendte Holmes et nervøst blikk. «Når De sier det så, Holmes. Kom med meg, konstabel,» sa hun og vinket på Grey. Grey skjøv hjelmen opp i pannen, skottet foraktelig bort på guttene og trampet ut. "

Her, på hjemmesiden til det amerikanske forlaget Scholastic, kan du lese et intervju med de to forfatterne.

Ingen kommentarer:

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...