22. mars 2007

Det kultiverte dyret.




Jeg tror jeg er en lite trendy leser. Blant annet leser jeg ikke krim, i hvert fall svært lite, og jeg begriper ikke hvorfor krim og annen spenningslitteratur er så populært. Som litteratur betraktet, det vil si som språklig kunst, synes jeg krim er kjedelig og stillestående.

I siste nummer av Kapital er det et intervju med spenningsforfatteren Tom Kristensen. Han blir blant annet spurt hvorfor nåtidens nordmenn foretrekker å lese om drap, terror og svindel når de skal hygge seg.
Tom Kristensen svarer:
«Jeg har en personlig teori om hvorfor det er slik. Vi mennesker har et tynt skall på utsiden som vi kaller sivilisasjon. Lite skal til for at skallet brytes. Da er vi de villdyrene vi engang var. Å lese spenningsbøker handler om å kjenne på den andre siden av deg selv, som alle bærer på. Jeg tror at drap er noe av det eneste som alle kan begå. Tenk på hva som skjedde i Jugoslavia. Det er nesten et naboland.»

Teorien om at vi er en primitiv dyrerase under et tynt ferniss av kultur, er hverken ny eller revolusjonerende. For eksempel kan den observeres i trafikken hver dag, når folk står på hornet og viser knyttneven eller fingeren. Det er i prinsippet det samme som å slå hverandre i hodet med klubbe. Kanskje er det også riktig at vi alle kan være mordere, gitt de rette omstendighetene. Og kanskje har Kristensen rett i at vi leser spenningsbøker fordi det er en ufarlig måte å omgås villdyret i oss selv på.

Men all god litteratur er en utforskning av hva det vil si å være menneske, og selv om krim- og spenningssjangeren handler om dramatiske former for menneskelig atferd, opplever jeg den likevel som overflatisk, triviell og begrenset, ja, som kunst betraktet nærmest som reaksjonær. Underholdende, ja vel, og det er greit nok, men min hensikt med å lese er faktisk ikke å bli underholdt. For meg er lesing en form for erfaring.
En virkelig dyptloddende og mangefasettert (ja, grenseløs) utforskning av mennesket og tilværelsen krever ganske andre litterære virkemidler og tematiske arenaer enn det vi finner i krimlitteraturens statiske form og mangel på språklig eksperimentering og uttrykksmessige grenseoverskridelser. En bok som Becketts Watt er og blir noe av det mest spennende jeg har lest, mens en krimbok kan få meg til å gjespe.

Nå polariserer jeg riktignok litt. Litteraturen er et mangfold, og også som lesere er vi mennesker høyst forskjellige av smak og legning. Det som er intetsigende for én, kan være en stor leseopplevelse for en annen. Mange har det sikkert som jeg, at de leser mye forskjellig. Også jeg har i perioder lest mye krim.
Poenget er at jeg synes krim nå er blitt så overfokusert og altfor dominerende i det litterære landskap i forhold til hva jeg mener den fortjener. Akkurat nå er jeg selv i en fase hvor jeg synes at litteraturen har så mye annet spennende å by på at jeg paradoksalt nok ikke gidder å bruke tid på krim og såkalt spenningslitteratur.

Ingen kommentarer: