6. september 2008

"Mystikk, kjærlighet og diabolske intriger"







På forsiden av medlemsblad nr. 17/2008 for Bokklubben Nye Bøker kunngjøres det at «den etterlengtede oppfølgeren til Vindens skygge» er her.

Jeg husker Vindens skygge som en stor leseopplevelse, men har jeg «lengtet» etter eller forventet en oppfølger? Nei. Jeg har ikke behov for å la Vindens skygge etterfølges av noe som helst annet enn minnet om og tilfredsheten over å ha lest en god bok.

Men forfatteren har altså gjort det igjen, ifølge bokklubbladet: «skrevet et forheksende mesterverk [...] en gnistrende beretning basert på dype hemmeligheter fra menneskesinnets mest spektakulære mørke [...] også denne gangen har den spanske manusforfatteren med adresse i L.A. formelig boltret seg på verdenslitteraturens alter».

"Boltret seg på verdenslitteraturens alter"? Hallo?

Her er det "mystikk, kjærlighet og diabolske intriger". Det er nesten så man føler seg hensatt til kiosklitteraturens verden.

Jeg blir litt kvalm, jeg må innrømme det. Det slår meg at denne omtalen handler mer om kommersialisme enn om litteratur. La meg straks si at jeg selvfølgelig ikke har lest boken, siden jeg ikke kan spansk og den norske oversettelsen ikke foreligger ennå. Det kan godt hende at boka lever opp til hvert eneste svulstige adjektiv (jeg kan faktisk heller ikke love på tro og ære at jeg ikke kommer til å lese den). Jeg unner også forfatteren hver eneste million som renner inn på kontoen. Det er helt utmerket at noen kan leve av å skrive. Thomas Mann, moderne klassiker og nobelprisvinner, hadde tjenerskap med privatsjåfør og det hele. Jeg mener ikke at en forfatter er synonymt med en forhutlet, fattig skikkelse som sitter på sitt lille stusselige kammers og skriver stor litteratur drevet av en indre trang.

Det jeg reagerer på her, er antagelig ordet «oppfølger». Dét klinger av kommersialisme i mine ører og gjør meg veldig på vakt. Erfaringen forteller meg at de forfatterne som har mest å gi meg, og som etter min mening lodder dypest i menneskesinnet, ikke skriver «oppfølgere». Det gjør imidlertid for eksempel Carlos Ruiz Zafón, det gjør Anne B. Ragde, og det gjør også Lars Saabye Christensen når han presser Beatles-sitronen til siste dråpe. Alle tre har funnet en innbringende formel, og alle tre smiler bredt hele veien til banken. Det er høyst menneskelig å ville ha mer penger - særlig for forfattere gjelder det imidlertid at man for guds skyld må huske i intervjuer å late som om pengene ikke betyr noe.

Boklubb-omtaler av den typen jeg har referert til her, forteller meg først og fremst hvor viktig det er for meg som leser å være bevisst på hva jeg bruker tid og krefter på som leser. Bøker strømmer på oss hele tiden, og bestselgerne blir intens markedsført. Hvis ikke du har lest den og den, er det lett å få følelsen av å være helt utenfor. Derfor blir jeg mer og mer bevisst på å velge selv, ikke å la andre velge for meg. Det innebærer ikke å ikke være åpen og nysgjerrig for noe nytt, for det er jo noe av spenningen med å befinne seg i bøkenes verden. Men jeg biter ikke automatisk på det første og beste agnet.

Jeg sier som sagt ikke at jeg ikke kommer til å lese Engelens spill, som oppfølgeren til Vindens skygge heter. Men med sin påtrengende kommersialisme og sitt svulstige, klisjéfylte språk gjør bokklubbens omtale meg først og fremst skeptisk. Og det var vel ikke meningen?

Det skal for ordens skyld opplyses at omtalen av Engelens spill er skrevet av informasjonsrådgiver og forfatter Beate Barth-Nossum. Jeg vet ikke hva hun har forfattet. Navnet gir ingen treff ved søk i Norsk bokfortegnelse (NORBOK), som du finner lenke til nederst til venstre.

9 kommentarer:

Anonym sa...

Tiltredes!

Hvis du søker på kun Nossum, så kommer det opp en Beate Nossum som har utgitt en roman sammen med Lene Wikander på Aschehoug i 2002.

.. sa...

Bokklubbens omtaler bærer ofte preg av trampeklapp og store ord, og jeg er helt enig i at det fort virker mot sin hensikt.

Hva Barth-Nossum angår, har hun jobbet flere år som journalist (bl.a. Dagbladet og NRK) og var også politisk redaktør i Fædrelandsvennen. I tillegg til "F.A.B" som anonym nevner ovenfor, har hun også utgitt "Matriark" sammen med bl.a. Cathrine Sandnes. Jeg har bare lest "F.A.B.", og den kommer jeg aldri til å gi bort i gave, for å si det sånn.

Anonym sa...

Hej! Egentligen är det bra, tycker jag, att Zafrons andra bok mer eller mindre presenteras som kiosklitteratur, med sin "mystik" osv. Jag var mycket besviken över Vindens Skugga - tyckte det var en kommersiellt upplagd horrorstory; inte alls det mästerverk som alla jublade om.
Hälsningar från en som gärna besöker din blogg.

Jørn Roeim sa...

Takk for kommentarer.
Bertie: Hyggelig med besøk fra nabolandet. Jeg likte faktisk Vindens skygge, det må jeg si. Ikke verdenslitteratur, men "a good read".

Eva sa...

Enig med Bertie. "Vindens skygge" hadde en spennende begynnelse, men etterhvert virket det som om forfatteren prøvde å lage mest mulig sensasjon. Her var det både dramatiske branner, incest, vold, hat, død og fordervelse. Jeg var irritert da jeg sluttet å lese fordi jeg hadde gledet meg over de første 100 sidene.

Er det forresten noen andre enn meg som irriterer seg over Kjell og Kari Risviks monopol på oversettelse av spanskspråklige bøker? Jeg har ikke sansen for disse to i det hele tatt.

P.S. Det er ikke meningen å være en sur kommentator. Det bare ble sånn.

Jørn Roeim sa...

eva: Enig i at Vindens skygge begynner mye bedre enn den slutter. I så måte er det en viss logikk i at forfatteren flyttet til LA for primært å jobbe som manusforfatter - slutten er ofte det svake punktet i ellers gode amerikanske filmer.

Helt monopol har Risvikene ikke. Min yndlings-spanskoversetter er Christian Rugstad, som har oversatt Saramago, Pessoa, Unamuno og andre. Dessverre også mye Coelho, men man kan jo se det som et forsonende trekk ved denne forfatteren at han er godt oversatt til norsk.

Eva sa...

Men Coelho skriver da vitterlig på portugisisk! Risvikene har i allefall oversatt Marques, Allende, Vargas Llosa og andre fine forfattere.. Ikke alltid vellykket, særlig dårlig er Marques-oversettelsene.

Jørn Roeim sa...

Eva: Sorry, jeg har visst blandet spansk og portugisisk. Rugstads oversettelser er uansett nydelige.

Anonym sa...

Nå er vel "Engelens spill" strengt tatt ikke noe oppfølger selv om den blir omtalt som det. Den utspilles i samme omgivelser som "Vindens skygge", og bokhandler Sempere har en birolle, men ellers står den på egne ben. Jeg likte Vindens skygge, og jeg liker Engelens spill omtrent like godt. Som noen kommenterer her, så er Zafons begynnelser mye bedre enn hans avslutninger og det gjelder for Engelens spill også. Den er en god underholdningsroman - og kommer garantert til å selge i bøtter og spann uansett hva kritikerne sier.