Ingen må vite

Jeg har både gledet og gruet meg til å lese Aina Bassos Ingen må vite. Gledet meg fordi jeg har fulgt en del av tilblivelsesprosessen slik Aina har formidlet den i bloggen sin, og gruet meg fordi det kunne jo være at jeg ikke likte den og dermed ble nødt til å si noe negativt om den. Den bekymringen viste seg heldigvis å være ubegrunnet.

Ifølge baksideteksten er det en spennende og poetisk roman om kjærlighet og blodskam. Og det er det. Den er så spennende at den er vanskelig å legge fra seg, og den er så vakker at det nesten er vondt, for det vakre og det vonde er uløselig sammenknyttet. Og siden jeg nå allerede har foregrepet begivenhetenes gang ved å røpe at jeg likte denne boka, kan jeg også røpe at jeg var på gråten da jeg var ferdig med den.

Boka er skrevet med en språklig minimalisme og er en såkalt punktroman, jfr. Paal-Helge Haugens Anne (1968) som formodentlig har vært et av forbildene. Når jeg tar Anne ut av bokhylla og blar raskt gjennom den, slår det meg at Ingen må vite kanskje er en bedre bok. Det kan være fordi det er svært lenge siden jeg leste Anne og lesingen av Ingen må vite sitter friskt i hukommelsen, men det kan også være fordi det slår meg at Anne er mer av en kollasj enn Ainas bok er. Haugen tar inn en del sitater herfra og derfra for å tegne tid og miljø, noe som bidrar til å gjøre selve fortellingen nokså løs og springende, mens Aina holder seg til saken og bruker selve teksten mer effektiv til både å fortelle historien og til å tegne tidsepoken og omgivelsene. Bare tre ganger tar hun inn sitater utenfra. Her står det ikke noe ”OBS! Research!” i margen, selv om det jo nettopp ligger mye research bak, åpenbart. Men det er nettopp her skrivetalentet kommer inn, i evnen til å gjøre dette stoffet så levende, gi det en så kunsterisk vellykket form. Aina økonomiserer med virkemidlene, i god harmoni med bokas minimalistiske stil. Vi ser hus og landskap og mennesker for oss. Både ytre og indre skildringer er uhyre troverdige. Som alle ekte forfattertalenter, imponerer Aina med skarpe og presise observasjoner og evnen til å drive handlingen fremover på det jeg vil kalle en ”organisk” måte, det vil si naturlig, uten cliffhangere og andre kunstgrep.

Ainas tegninger av personer og miljø og omgivelser er så nydelig presise og poetiske at teksten blir en estetisk nytelse, samtidig som den rommer så mye dramatikk og følelser som den gjør. Se bare på denne beskrivelsen (særlig den første setningen!) av hovedpersonens første morgen i fengsel.

«Ho vaknar i eit røyktynt lys.
Auga svir. Tunga er tjukk og tørr i munnen.
Der er lydar.
Tresko over golvet. Eit teppe som blir banka.
Dumpe stemmer og latter gjennom taket.

Små bekkar renn nedetter murveggen. Nokre bleike kryp
har stimla saman i et tomt matfat.
Ho set seg opp i senga. Lener seg innåt veggen.»

Handlingen i boka er festet til tid og sted, men problematikken er som vi vet dessverre evig aktuell. Noe av det fine med denne boka slik jeg opplever den, er at det ikke er en ”problemroman”, ikke en sånn ”nå-skal-vi-snakke-om-et-alvorlig-tema-dere”-bok. Samtidig tenker jeg at boka nettopp derfor kanskje kan hjelpe noen, blant annet på grunn av den historiske distansen og fordi den forteller en historie som virkelig griper leseren.

HER, på bloggen Frilansliv, finner du et intervju med Aina om bakgrunnen for boka og tematikken. DETTE intervjuet i Bok & Samfunn er også verd å ta med seg.

I et av innleggene på sin egen blogg har Aina lurt på når man kan kalle seg forfatter (HER). Hun kan trygt kalle seg forfatter, ikke fordi jeg liker debutboka hennes, men fordi hun har utgitt en bok på et anerkjent forlag. I hvilken sammenheng det er naturlig å kalle seg forfatter, er en annen sak. I mange sammenhenger vil det være naturlig å bruke yrkestittel/akademisk grad (for eksempel ved utfylling av diverse skjemaer), i andre sammenhenger (for eksempel ved litterære arrangementer) vil det være naturlig å kalle seg forfatter. Det kommer an på sammenhengen. Men forfattertittelen kan hun bruke med full rett.