"Mystikk, kjærlighet og diabolske intriger"

På forsiden av medlemsblad nr. 17/2008 for Bokklubben Nye Bøker kunngjøres det at «den etterlengtede oppfølgeren til Vindens skygge» er her.

Jeg husker Vindens skygge som en stor leseopplevelse, men har jeg «lengtet» etter eller forventet en oppfølger? Nei. Jeg har ikke behov for å la Vindens skygge etterfølges av noe som helst annet enn minnet om og tilfredsheten over å ha lest en god bok.

Men forfatteren har altså gjort det igjen, ifølge bokklubbladet: «skrevet et forheksende mesterverk [...] en gnistrende beretning basert på dype hemmeligheter fra menneskesinnets mest spektakulære mørke [...] også denne gangen har den spanske manusforfatteren med adresse i L.A. formelig boltret seg på verdenslitteraturens alter».

"Boltret seg på verdenslitteraturens alter"? Hallo?

Her er det "mystikk, kjærlighet og diabolske intriger". Det er nesten så man føler seg hensatt til kiosklitteraturens verden.

Jeg blir litt kvalm, jeg må innrømme det. Det slår meg at denne omtalen handler mer om kommersialisme enn om litteratur. La meg straks si at jeg selvfølgelig ikke har lest boken, siden jeg ikke kan spansk og den norske oversettelsen ikke foreligger ennå. Det kan godt hende at boka lever opp til hvert eneste svulstige adjektiv (jeg kan faktisk heller ikke love på tro og ære at jeg ikke kommer til å lese den). Jeg unner også forfatteren hver eneste million som renner inn på kontoen. Det er helt utmerket at noen kan leve av å skrive. Thomas Mann, moderne klassiker og nobelprisvinner, hadde tjenerskap med privatsjåfør og det hele. Jeg mener ikke at en forfatter er synonymt med en forhutlet, fattig skikkelse som sitter på sitt lille stusselige kammers og skriver stor litteratur drevet av en indre trang.

Det jeg reagerer på her, er antagelig ordet «oppfølger». Dét klinger av kommersialisme i mine ører og gjør meg veldig på vakt. Erfaringen forteller meg at de forfatterne som har mest å gi meg, og som etter min mening lodder dypest i menneskesinnet, ikke skriver «oppfølgere». Det gjør imidlertid for eksempel Carlos Ruiz Zafón, det gjør Anne B. Ragde, og det gjør også Lars Saabye Christensen når han presser Beatles-sitronen til siste dråpe. Alle tre har funnet en innbringende formel, og alle tre smiler bredt hele veien til banken. Det er høyst menneskelig å ville ha mer penger - særlig for forfattere gjelder det imidlertid at man for guds skyld må huske i intervjuer å late som om pengene ikke betyr noe.

Boklubb-omtaler av den typen jeg har referert til her, forteller meg først og fremst hvor viktig det er for meg som leser å være bevisst på hva jeg bruker tid og krefter på som leser. Bøker strømmer på oss hele tiden, og bestselgerne blir intens markedsført. Hvis ikke du har lest den og den, er det lett å få følelsen av å være helt utenfor. Derfor blir jeg mer og mer bevisst på å velge selv, ikke å la andre velge for meg. Det innebærer ikke å ikke være åpen og nysgjerrig for noe nytt, for det er jo noe av spenningen med å befinne seg i bøkenes verden. Men jeg biter ikke automatisk på det første og beste agnet.

Jeg sier som sagt ikke at jeg ikke kommer til å lese Engelens spill, som oppfølgeren til Vindens skygge heter. Men med sin påtrengende kommersialisme og sitt svulstige, klisjéfylte språk gjør bokklubbens omtale meg først og fremst skeptisk. Og det var vel ikke meningen?

Det skal for ordens skyld opplyses at omtalen av Engelens spill er skrevet av informasjonsrådgiver og forfatter Beate Barth-Nossum. Jeg vet ikke hva hun har forfattet. Navnet gir ingen treff ved søk i Norsk bokfortegnelse (NORBOK), som du finner lenke til nederst til venstre.