aroundbooks

aroundbooks

19. februar 2009

"Pingvinifisering"







I Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv! Om biografi, som jeg leser litt til og fra, kom jeg over noe i går som jeg syntes var interessant. Han skriver om ulikheter innen biografiteori i forskjellige land, og nevner en forfatter ved navn Hermione Lee som etter Waltons mening har et spesifikt engelsk perspektiv (Lee, Hermione. 2005. Body Parts. Essays on Life-Writing. Chatto & Windus. London.) Med det mener han at det er et strukturelt trekk ved det engelske bokmarkedet som har farget Lees oppfatning av sjangeren per se. Og det er hans redegjørelse for dette engelske særtrekket som jeg syntes var interessant lesning:

«England har ein relativt stor bokmarknad, og det finst ein stor pingvinifisert middelklasse. Med dette meiner eg at det iallfall dei siste ca. sytti åra, sidan Penguin-bøkene tok til å kome ut i store opplag for lite pengar, har vore vanleg i store krinsar å skaffe seg kulturell kapital gjennom å lese. Ein kan til og med knyte dette opp til den tidlege ekspansjonen i England av et lesingsfremjande fenomen som pendling med tog og buss, som både byrja tidlegare og nådde eit større omfang enn i andre europeiske land, særlig i hovudstadsområdet, der reisene kunne være lange, altså i det «Metroland» som Julian Barnes har skrive om. Dei engelske mellomlaga skaffe seg altså kulturell kapital ved å lese, mens tyskarane gjekk på konsertar og franskmennene gjekk på kunstutstillingar, for å seie det svært skjematisk. Eitt resultat av dette er at den engelske bokmarknaden er mindre stratifisert enn t.d. den franske, samtidig som England har mangla ei sosialt koherent gruppe med grands intellectuels av den franske typen (jf. Debray 1979), lite talrike, men geografisk konsentrerte med felles bakgrunn, sterkt normativt sosialiserte, og diskuterande, ei gruppe som m.a.o. ligg godt til rette for sterke teoridanningar. Den engelske skriftkulturen har i mykje sterkare grad vore prega av ein middlebrow-kultur, og den sjangeren som framfor alle andre har fylt dette mellomromet mellom lågpannene og høgpannene, har vore biografien. Kjennskap til livet til ei rekkje sentrale aktørar i den felles skriftkulturen og i den politiske kulturen har vore eit absolutt danningskriterium i engelsk samfunnsliv, og dette fenomenet er på ingen måte slutt. Frå Jane Austen via George Orwell, Sylvia Plath og Ted Hughes, Jo Orton, til Alan Bennett og Alan Clark – namna er nokså vilkårleg valde og kunne supplerast i langdrag – er det ikkje nok, og kanskje ikkje eingong nødvendig, å kjenne skriftene til sentrale skriftkulturelle figurar, det viktigaste er å vete noko om dei, og til det har ein både biografiar, sjølvbiografiar, brevsamlingar og dagbøker i hopetal. Det er dette som gjer at Bennett kan seie at England er det landet der sladder er intellektualitetens akseptable ansikt, samtidig som han kanskje meir enn nokon annan nolevande skriftkulturell person i England har bidrege til det biografiske materialet om sin eigen person. Det er også denne biografiske tettleiken som gjer at England, iallfall England forstått som kulturell arena, har eit underleg preg av å vere både svært intimt og svært lite. Det kulturelle England er mykje mindre og meir kompakt enn det sosiale og geografiske England. Det har eit sterkt preg av innandørs, «our cosy little island», som Bennet kallar det.»

2 kommentarer:

Odette de Crècy sa...

Og pressen er oss behjelpelige.
De som verken vil lese biografien til Mia Gundersen eller Thor Heyerdahl - kan lese essensen av hva som er "verdt å snakke om" i VG.
Og hvor kommer så denne sensasjonslysten fra?
Er det media som dytter det på oss - eller er det vi som ber om litt sladder?
I forbifarten får jeg oftere med meg de pikante overskriftene enn de mer seriøse.
Men .. det er meg da!

Dipsolitteraten sa...

Tenker nå at Penguin-effekten har gjort mye for ikke bare britene, men også for oss på bjerget.
Tenker samtidig at Den Norske Bokklubben har hatt samme misjon som Pingvinene siden de startet. Et helt utrolig høyt nivå på 70- og 80-talls bokklubbbøker. En kanon i seg selv.
Men før så vi ned på bokklubblesere! (Jeg hadde også den holdningen, - og angrer på akkurat det!)

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...