"Det litterære kall er ikke en form for tidtrøyte, en sport, et finurlig spill som en driver med i ledige stunder. Det er noe en satser fullt og helt på, noe en prioriterer så høyt at ingenting kan gis forrang fremfor det, et åk en frivillig velger seg, og som gjør ofrene (de lykkelige ofrene) til slaver. Som tilfellet var med min venn i Paris, blir litteraturen til en permanent aktivitet, noe som fyller tilværelsen, går ut over de timene en setter av til skrivingen, og gjennomsyrer alle andre gjøremål, i og med at det litterære kall suger næring fra forfatterens liv. [...] Flaubert sa det slik: 'Å skrive er en måte å leve på.' Med andre ord, den som har gjort dette vakre og oppslukende kallet til sitt eget, skriver ikke for å leve, han lever for å skrive."
Mario Vargas Llosa: Brev til en ung forfatter. Gyldendal 2009. Oversatt av Kari og Kjell Risvik.
Å ikke få til å skrive, går også ut over de timene en setter av til skrivingen, i tillegg til at det går utover de timene man skulle ha skrevet. Det å ikke få til å skrive gjennomsyrer også alle andre gjøremål, og mer alvorlig, det suger næring fra det litterære kallet ...
2 kommentarer:
Å ikke få til å skrive, går også ut over de timene en setter av til skrivingen, i tillegg til at det går utover de timene man skulle ha skrevet. Det å ikke få til å skrive gjennomsyrer også alle andre gjøremål, og mer alvorlig, det suger næring fra det litterære kallet ...
P.s.
Kommentaren over var ikke ment som kritikk, kun en frustrert hilsen fra en frustrert skribent med prestasjonsangst. Noen tips mot slik angst?
Legg inn en kommentar