aroundbooks

aroundbooks

12. januar 2010

Camus - enfin










En eneste setning vil være tilstrekkelig til å karakterisere moderne mennesker: De bedrev hor, og de leste aviser. Etter denne kraftsats som definisjon våger jeg å si at emnet er uttømt.
Albert Camus: Fallet.
Oversatt av Johannes Skancke Martens



Reklamemailen fra amazon.fr i går fikk meg til å finne frem det jeg har av Camus i bokhylla; Fallet og Pesten. Og nå leser jeg Fallet. Den fenget med en gang; jeg fikk ikke lagt den fra meg. Begge har jeg som Aschehous fontenebøker, fra den moderne paperbackens barndom i Norge. Pris kr. 6.50. Så lenge siden (1965). Nesten nostalgisk.
Camus tilhører en av mine unnlatelsessynder når det gjelder moderne klassikere, det kan jeg godt innrømme. Han har alltid stått der i hylla, men aldri blitt lest. Og han er nok ikke den eneste.

Hva handler Fallet om? Ifølge Wikipedia: «Vi hører om en vellykket advokat som en sen høstnatt blir vitne til at en kvinne kaster seg i Seinen. Lamslått hører han skrikene hennes forsvinne nedover elven. Da han senere vender tilbake til stedet, hører han en rå latter som i likhet med kvinneskriket forsvinner nedover elven. Dette tolker han som en forbannelse fordi han ikke reddet kvinnen. Han slår seg ned i Amsterdams havnekvarter, der han går rundt og bekjenner for andre for at de skal innse hvordan menneskene er. Vår trang til absolutter som rettferd, sannhet og godhet er ifølge Camus' advokatskikkelse bare et skalkeskjul for forfengelighet og egoisme. Beskjedenhet er et redskap til å briljere, dyden et redskap til å undertrykke. Det er dette som er «fallet», eller syndefallet.»

Og jeg klarte som sagt ikke å legge den fra meg når jeg først hadde begynt på den. Jeg mener å kjenne igjen språket fra den tiden, Graham Greene, Sartre, Hesse - men det slår meg også at det må gå en klar linje fra dette språket til mange av nåtidens romanforfattere, som for eksempel Vila-Matas og Philippe Claudel. (Jeg minner for sikkerhets skyld om at jeg er totalt uskolert innen litteraturvitenskapen.)

Romanen diskuteres i Aftenpostens kronikk i dag, med overskriften «Romanens død», i lys av Knausgård, som etter kronikørens mening har ført romanen inn i dens siste fase. Sludder og vås, sier jeg, selv om jeg ennå ikke har lest kronikken i sin helhet (Knausgård kommenteres forøvrig også i et debattinnlegg). Romanen vil aldri opphøre å være et redskap for å utforske den menneskelige tilværelse. Så lenge det finnes mennesker vil noen tenke som en av personene i Vila-Matas’ Den vertikale reisen: «... derfor hadde jeg lyst til å se om jeg var skikket til å forsøke, i det minste forsøke, å skrive en bok, en roman.»


Bare et lite PS: Jeg ser at Fallet heter La chute på fransk. Det må vel være samme ordet som i det engelske parachute, fallskjerm? Det er det jeg sier - alt henger sammen.
PPS: Ser i franskordboka at ordet står der. Da er det vel et fransk ord opprinnelig, som engelsk har lånt.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Parachut, parasol, paraply = mot fall, mot sol, mot regn.

Tehme Melck sa...

Anonym: Aha.

Lille søster sa...

Flott at du tok fram Camus igjen.
Det er merkelig å påstå at romanen er død. Romanen kan jo brukes til omtrent alt, den er slitesterk.

Geir Isaxen sa...

Jeg er inderlig lei av den spådommen: "Romanens død". Aldri har vel så mange lest romaner som nå! Riktignok går det mye i krim for tiden. Men også den gode, gamle fortellingen er kommet tilbake, - og det er jeg glad for.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...