Brekkukotkrønike

Tilfeldigheter ville at jeg dumpet innom mitt eget gamle antikvariat i dag (tidligere omtalt i DETTE innlegget) og benyttet anledningen til å høre om de hadde Laxness’ Verdens lys, som jeg relativt nylig har lest og omtalt, og som var en stor leseopplevelse. Jeg karakteriserte den vel, i årsoversikten min for leste bøker i 2009, som en av de største leseopplevelsene det året, sammen med Philippe Claudel, og kanskje en av mine største leseopplevelser overhodet. Jeg er virkelig glad over å ha oppdaget Laxness. Verdens lys hadde de ikke, men derimot Brekkukotkrønike, en bok jeg aldri har hørt om. Men jeg trengte ikke bla mye i den for å gjenkjenne mesterfortellerens grep og glede meg til lesingen. En usedvanlig vakker bok dessuten, en bokklubbutgave illustrert av Ørnulf Opdahl. Bokklubbens egen omtale her.

Egentlig er jeg skeptisk til denne typen illustrering av skjønnlitteratur, men i dette tilfellet tror jeg neppe noen kunne gjort det bedre og riktigere enn Opdahl. Han spiller på lag med Laxness, i motsetning til Arne Nøst i Unge Werthers lidelser, tidligere omtalt i DETTE innlegget, et grelt eksempel på hvor galt det kan gå når illustratøren befinner seg på en annen klode enn forfatteren.

Og dermed var årets første bokkjøp foretatt. En hundrelapp var ingen upris, skjønt litt redusert som en gest til antikvariatets grunnlegger. Men den egentlige prisen på 120 kroner var det heller ikke noe å si på.