aroundbooks

aroundbooks

24. mars 2010

En bok, et utdrag

Jeg hadde nylig et annet utdrag fra Bartleby & Co, men hvorfor ikke begynne med begynnelsen:

«Jeg har aldri hatt hellet med meg hos kvinnene, jeg bærer med resignasjon en bedrøvelig pukkel på ryggen, alle mine nærmeste slektninger er døde, jeg er en ynkelig ungkar som arbeider på et nitrist kontor. For øvrig er jeg en lykkelig mann. Og i dag er jeg lykkeligere enn noensinne, for jeg har nå, den 8. juli 1999, begynt på denne dagboken som også skal være en bok av fotnoter som kommenterer en usynlig tekst og som jeg håper vil vise at jeg ikke er en hvemsomhelst når det gjelder å spore opp bartlebyere.
For tyve år siden, da jeg var en ung mann, utga jeg en liten roman om kjærlighetens umulighet. På grunn av et traume som jeg snart skal redegjøre for, har jeg etter den tid ikke skrevet noe som helst, for jeg avstod tvert fra å gjøre det, jeg ble en bartleby, og herfra stammer også min interesse for dem.

Vi kjenner bartlebyene alle sammen, disse skapningene som bærer med seg en gjennomgripende avvisning av verden. De har sitt navn fra skriveren Bartleby, kontoristen i en fortelling av Herman Melville som ingen noensinne har sett lese, ikke engang en avis; han som lange stunder av gangen blir stående og glane ut av det bleke vinduet - som befinner seg bak et skjermbrett - på en murvegg i Wall Street; han som aldri drikker øl, aldri te, aldri kaffe som de andre; han som aldri har reist noe sted, for han bor på kontoret, selv søndagene tilbringer han der; han som aldri har fortalt hvem han er eller hvor han kommer fra, og heller ikke om han har slektninger i denne verden; han som, når man spør ham hvor han ble født eller om han vil påta seg et arbeid eller man ber ham fortelle noe om seg selv, alltid svarer med de samme ordene:
- Jeg vil helst slippe.

Jeg har en god stund gransket Bartlebys syndrom og dets brede spekter av uttrykksformer på diktekunstens område, jeg har studert denne lidelsen, samtidslitteraturens endemiske sykdom, den negative puls eller dragningen mot intetheten som gjør at enkelte forfattere, selv om de måtte ha en høyt utviklet litterær bevissthet (eller kanskje nettopp derfor), ikke får seg til å skrive noe; eller kanskje de skriver en bok eller to for så å vende litteraturen ryggen; eller kanskje de, etter uten problemer å ha satt i gang et arbeid, en dag blir paralysert for all fremtid.

Denne ideen om å skrive Nei’ets litteratur, den som tilhører Bartleby og kompani, kom til meg forrige tirsdag på kontoret da jeg syntes jeg hørte sjefens sekretær si i telefonen:
- Herr Bartleby sitter i et møte.

Jeg smilte for meg selv. Det er så godt som umulig å forestille seg Bartleby sitte i et møte med noen som helst, for eksempel innhyllet i et styremøtes knugende atmosfære. Da er det en enklere oppgave å gjøre det jeg har satt meg fore med denne dagboken eller samlingen av fotnoter, nemlig å skrive om en drøy håndfull bartlebyere, det vil si en drøy håndfull forfattere som er rammet av Sykdommen, av den negative puls.

Jeg hørte selvfølgelig «Bartleby» hvor jeg burde ha hørt sjefens etternavn, som klinger svært likt. og denne misforståelsen kunne ikke komme mer beleilig, for den satte meg i gang med et rykk. Endelig, etter femogtyve års taushet, bestemte jeg meg for å skrive igjen, og å spore opp de mest spektakulære tilfellene av litteraturvegring og vedkommende forfatteres utsøkte hemmeligheter.»

Enrique Vila-Matas: Bartleby & Co
Oversatt av Christian Rugstad


PS På årsmøtet i Norsk Oversetterforening sist lørdag satt jeg tilfeldigvis ved siden av min kollega som har oversatt Vila-Matas, Christian Rugstad, og han fortalte meg dessverre at Solum forlag visstnok ikke har planer om å utgi mer av Vila-Matas på norsk. Til gjengjeld skulle Christian sende meg et eks av Den vertikale reisen, som jeg hittil bare har lånt på biblioteket, men som jeg selvfølgelig gjerne vil ha selv. Jeg elsker å få bøker av kolleger, gjerne med en hilsen i.

3 kommentarer:

Odette de Crécy sa...

Har faktisk fått lyst til å lese denne boka likevel.
Bare uttrykket - Jeg vil helst slippe .... ,appellerer til en form for tvang.

Cyno Grassator sa...

I det litterære liv i Frankrike har man i alle år diskutert hva som er den beste oversettelsen av Bartlebys replikk. Pierre Assouline var inne på den debatten på bloggen sin(http://passouline.blog.lemonde.fr/2010/03/21/une-phrase-suffit-a-gouverner-une-vie/) i forrige uke. "Jeg vil helst slippe" ser ut til å være en forenklet løsning.

Tehme Melck sa...

I Aasmund Brynildsens utmerkede oversettelse av novellen, sier Bartleby "Jeg ville foretrekke ikke å gjøre det", som vel er mer i tråd med originalen. Nå blir jeg litt nysgjerrig på om det er den spanske forfatteren eller Christian som har valgt å si "Jeg vil helst slippe".

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...