aroundbooks

aroundbooks

21. november 2010

Taterpigen vender tilbake

Gabriel Michael Vosgraff Moro har lest Aina Bassos Fange 59. Taterpige og anmeldt den i siste nummer av Morgenbladet. «Nesten for solid roman om tukt og temming av annerledeshet» lyder ingressen. Moros problem later til å være at han synes boka er for god, derfor leter han desperat etter noe å utsette på den. Det må være et kinkig utgangspunkt for en anmeldelse.

Moro synes altså som jeg, at Basso er en god forfatter og at det er en god bok. Også han merker seg at Basso holder faghistorikeren godt i tømme, «hun holder seg eksemplarisk unna det tungrodde, her er ingen uttværende se-på-meg-og-min-research-passasjer. Den poetiske fortellerstemmen er balansert og karakterene står i sentrum og levendegjøres som mennesker. Jeg tror på det Basso forteller, og jeg føler tillit til at det historiske materialet er korrekt. [...] I kombinasjon med utdrag fra dokumenter som romanens handling løst bygger på, forsterkes inntrykket av en stødig forteller som skriver med rot i en historisk fortolket virkelighet. De korte kapitlene og bruken av presens gir fart og driv til et ellers poetisk og billedskapende språk, er vakkert nynorsk som lar fortiden tre levende frem i flotte observasjoner.»

Det boka mangler, ifølge Moro, er «et brudd med forventninger», skjønt helt sikker er han ikke, for han sier samtidig at det kanskje er «et urettferdig krav og en billig innvending».

Moro sammenligner med Sofia Coppolas film Marie Antoinette, der et par Converse-sko kan ses i en scene hvor dronningen kler på seg. Coppola plasserte, ifølge Moro, skoene der for å tydeliggjøre at Marie Antoinette var tenåring. Jeg må innrømme at jeg ikke husker disse skoene fra da jeg så filmen, men jeg husker i hvert fall at filmens formspråk var estetisk nydelig og uhøytidelig i forhold til historiske fakta. Sara Stridsbergs «uerbødige tekstcollager og lek med kildematerialet» trekkes også inn.

Moro sier: «Idet jeg dras mot slutten, for spennende er det, og fint skrevet, så tar jeg meg i å lengte etter at noe ekstraordinært skal skje, om ikke annet, så bare etter en gjenstand eller tanke jeg ikke forventer skal høre til i tiden det fortelles om.» Men igjen er anmelderen usikker på seg selv: «Jeg sier kanskje, for her er jeg på utrygg grunn ...»

Man kan tolke Moro dit hen at uansett hvor god han synes boka er, skulle han likevel ønske at Basso hadde skrevet en annen bok.
Moro slår tross alt fast at Basso er en god forfatter. Men har Moro vært en god leser i dette tilfellet? Jeg mener nei. For det første synes jeg sammenligningen med Coppola er tåpelig, og like tåpelig synes jeg hans ønske om «et brudd med forventninger» er.

Sånn jeg opplever bokas slutt, er det nettopp det at det ikke skjer noe som er så nervepirrende og sterkt. Det sier nettopp noe om Marias innestengte tilværelse. Livet hennes er kjørt inn på et sidespor. Helt til siste stund drømmer hun om noe annet, men innser tydeligvis at slaget er tapt.

Når det er sagt, vil jeg gjenta noe jeg var inne på da jeg skrev om boka mens jeg leste den. Jeg lurer på hva Basso har tenkt å gjøre videre. Jeg kunne veldig godt tenkt meg at hun våget å slippe taket i det historiske og lot det Moro omtaler som «den poetiske fortellerstemmen» få friere rom. Så å si velge mellom faghistorikeren og forfatteren. Men det er ikke et valg hun ta, med den evnen hun har til å ta et historisk materiale og innordne det i sitt eget kunstneriske prosjekt.

1 kommentar:

Aina sa...

Takk for ein fin kommentar. Og her freistar eg å svare på det du spør om:

http://ainabasso.blogspot.com/2010/11/skrivinga-historie-eller-samtid.html

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...