Lørdag ettermiddag

Holly Hunter og Nicolas Cage i Coen-brødrenes "Raising Arizona".



Jeg så på Skavlan i går. Jeg ser jo ikke fjernsyn, og jeg tror jeg aldri har sett dette programmet før, i hvert fall ikke fra begynnelse til slutt. Men det gjorde jeg altså i går. Hvorfor? Fordi jeg hadde sett på Nytt på nytt (et av mine meget leilighetsvise og få unntak fra ikke-se-fjernsyn-prinsippet) og ikke gadd å slå av, eller for å være helt ærlig var det vel fordi jeg ville se Holly Hunter, som kom helt til slutt i programmet.

Det var formodentlig flere enn meg som oppfattet at programmet begynte med en oversettertabbe. I forbindelse med en nyutkommet amerikansk bok om den svenske diplomaten Jan Eliasson, sa Elisasson at det var så mye oppstyr at han ble "generad". Dette ble oversatt med "sjenert". Men skandinaviske språk er et minefelt av det vi kalle falske venner, dvs. ord som skrives likt, men har ulik betydning. Å være "generad" på svensk er å være "brydd" eller "flau", og det burde teksteren nesten ha skjønt ut fra konteksten. Sjenert heter "blyg" på svensk.

I går var jeg en tur i byen og stakk innom bokhandelen for å se om de tilfeldigvis skulle ha Nattog til Lisboa i en billigutgave. Jeg så ikke noe til den, og gadd ikke å spørre heller, men skrådde over rådhusplassen til biblioteket, hvor jeg regnet med å finne den. Det gjorde jeg ikke, for den var utlånt, så det er kanskje en populær bok. Jeg skal uansett snart til Oslo, og da kommer jeg til å kjøpe den i kontantsalget på Norli. Jeg hadde imidlertid ikke lyst til å forlate biblioteket tomhendt, så jeg kikket litt i hylla for nyheter og plukket med meg to skjønnlitterære bøker og en sakprosabok: Komposisjon i hvitt og grønt av Anne Gjeitanger, Stormkyss av Ingrid Z. Aanestad og Kvinner, Wien og klagesang av Elisabeth Beanca Halvorsen. Den siste har undertittelen: Om Elfriede Jelineks forfatterskap.

Foreløpig har jeg bare åpnet den siste, men jeg vil ikke si at jeg leser den, jeg leser i den. Den minner litt i formen om Grabriel Michael Vossgraff Moros bok om Wittgenstein, som jeg tidligere har omtalt. Forfatteren vandrer rundt i Wien på jakt etter Jelinek, bokstavelig talt, idet hun håper å få se henne på en av Wiens litteratkafeer, men uten resultat. Innimellom gir hun oss innblikk i Jelineks liv og verk. Om forholdet mellom Jelinek og Thomas Bernhard skriver hun:

"På grunn av sine haterklæringer til Østerrike blir Thomas Bernhard og Elfriede Jelinek ofte sammenliknet med hverandre. Begge skriver moralistisk og har et musikalsk språk, men Bernhard har ifølge Jelinek, i motsetning til henne selv, "ikke noe desidert politisk standpunkt, men er etter mønsteret til en kverulant rett og slett imot alt".

Jeg har aldri lest noe av Jelinek, og vet heller ikke om jeg kommer til å gjøre det. Bernhard har jeg lest flere bøker av.

Som sagt vet jeg ikke om jeg leser boken om Jelinek eller ikke. Det er noe deprimerende med henne, og jeg vet ikke om jeg orker å lese en hel bok om henne. Jeg tror Jelinek mangler humor, mens Bernhard er så sprø at han blir morsom, enten det er tilsiktet eller ikke.

De andre bøkene jeg tok med fra biblioteket, har jeg ikke engang bladd i. Jeg kommer nok til å gjøre det, og så får vi se om jeg får lyst til å lese en av dem, eller begge. Jeg er nysgjerrig på unge norske forfattere.