Aina Basso kommenterer i DETTE innlegget på bloggen sin et spørsmål hun har fått fra flere, nemlig om hun har tenkt å fortsette å skrive historiske romaner eller om hun også kan tenke seg å skrive romaner fra vår tid - eller uten tid, som hun selv legger til. Hun henviser blant annet til mitt innlegg nedenfor, og siterer meg når jeg sier: «Jeg kunne veldig godt tenkt meg at hun våget å slippe taket i det historiske og lot det Moro omtaler som «den poetiske fortellerstemmen» få friere rom. Så å si velge mellom faghistorikeren og forfatteren.»
Men jeg har en viktig fortsettelse, jeg sier: «Men det er ikke et valg hun må ta, med den evnen hun har til å ta et historisk materiale og innordne det i sitt eget kunstneriske prosjekt.»
Jeg stiller egentlig ikke noe spørsmål om hvorfor hun skriver historiske romaner. Hun kan skrive, og hun er historiker av fag, altså lar hun seg inspirere av historiske kilder. I blogginnlegget drøfter hun hva en historisk roman egentlig er. Jeg oppfatter ikke bøkene hennes som historiske romaner som sådan, men som gode skjønnlitterære romaner basert på historisk stoff.
Årsaken til at hun skriver slike bøker, gjør hun utmerket rede for i blogginnlegget.
Når Natalie Normann i en kommentar til Bassos innlegg skriver: «Av en eller annen merkelig grunn er det alltid folk som synes at man skal skrive noe annet enn det man skriver,» må det forstås slik at det også er myntet på meg. Men jeg har ikke noe ønske om at Aina Basso skal skrive noe annet eller annerledes (i motsetning til anmelderen jeg refererer til i innlegget nedenfor). Jeg har det aldeles utmerket med de to bøkene Basso har skrevet hittil, noe jeg har gitt tydelig uttrykk for. Men nettopp fordi Basso i tillegg til et opplagt talent også tydeligvis har et (mål)bevisst forhold til det å være forfatter, er jeg nysgjerrig på hvor veien går videre. Man kunne tenke seg at de historiske romanene var en begynnerfase, en trygg begynnelse på veien til noe annet, gitt forankringen i hennes eget fag. Men slik er det altså ikke - som hun selv forklarer, skriver hun om det hun skriver fordi det er noe der for henne, noe hun finner der, i menneskene, som hun vil utforske. Og det er helt utmerket, det var veldig fint å få hennes egne tanker om hva og hvorfor hun skriver. Dermed er vi for så vidt også tilbake i min egen viktige tilføyelse, nemlig at slik jeg ser det, er valget mellom faghistorikeren og forfatteren ikke et valg Aina Basso må ta, fordi hun har den evnen hun har til å ta et historisk materiale og innordne det i sitt eget kunstneriske prosjekt. For det er mennesker Aina Basso skriver om. Mennesker i en historisk kontekst, ja vel, men vi lever alle i en historisk kontekst som er en av de faktorene som former vårt liv.
Aina Basso spør: «Når 99 % av samtidsforfattarane våre skriv om si eiga samtid - er det ikkje berre fint at nokon ikke gjer det?» Jo, det er det. Og det er viktig at en forfatter finner sitt eget. Det er også en del av et ekte talent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar