aroundbooks

aroundbooks

10. august 2012

Ny quiz. Hvilken bok?





For noen dager siden tok jeg DENNE litt utspekulerte quizen. En blogger som kjedet seg, fant frem ti tilfeldige bøker og valgte ut et tilfeldig avsnitt fra hver bok. Og så skulle man gjette hvilken bok. Heldigvis var det en quiz av typen med tre svaralternativer. Jeg tror det var en blanding av teft og hell som gjorde at jeg oppnådde fire av ti riktige, noe som ifølge quizmaster var et aktverdig resultat.

Jeg har latt meg inspirere, men de ti bøkene og avsnittene i min quiz er ikke helt tilfeldig valgt. Det gjelder altså å finne ut hvilke bøker det er snakk om. Også denne gang befinner vi oss i kjente litterære strøk, og jeg har bestrebet meg på å velge avsnitt som vanskelig lar seg gugle, men som likevel inneholder ledetråder. Enkelte navn er imidlertid erstattet med NN.
Bøkene er fra ulike tidsepoker. Både døde og levende, kvinnelige og mannlige, norske og utenlandske forfattere er representert.  

Også denne gangen oppfordrer jeg til å praktisere antydningens kunst. Vær frimodig, resonner eller gjett i vei. Dette er ingen konkurranse, bare en uhøytidelig quiz.

1) «Men ut på natten våknet han og holdt henne tett inntil seg som om hun var alt i livet og det holdt på å bli tatt fra ham. Han holdt henne inntil seg og kjente at hun var alt det liv han noen sinne kunne få og at dette var sant. Men hun sov godt og rolig og våknet ikke. Så snudde han seg rundt over på sin side og trakk soveposen opp over hodet hennes og kysset henne én gang på halsen nede i posen, og så dro han pistolstroppen til seg og la pistolen ved siden av seg innenfor rekkevidde, og så lå han der i mørket og tenkte.»

2) «Det ble banket for annen gang på atelierdøren, og billedhuggerens kone trådte inn. Jeg skalv, ikke av skrekk, men av sjokk over å ha blitt avbrutt da festen var på det høyeste. Millards kone så at atelieret var tomt og gikk. Millard kom ned påkledd. Jeg sa: «Vent på meg,» og begynte også å kle på meg. Stunden var ødelagt. Jeg var fremdeles våt og skjelvende. Da jeg trakk på meg underbuksene, kjentes silken akkurat som å bli berørt av en hånd. Det var ikke til å holde ut for spenning og begjær. Jeg tok meg på kjønnet og presset med begge hender som Millard hadde gjort, idet jeg lukket øynene og forestilte meg at det var Millard som kjælte med meg. Og det gikk for meg i en rystelse fra topp til tå.»

3) «Toget gikk fra Oakland klokken seks om kvelden. Det var allerede mørkt - en gråkald, mørk kveld. Himmelen var overskyet og truet med sne. Toget gikk langsomt fremover. Når man tok oppholdene ved stasjonene med i beregningen, kjørte det ikke fortere enn seks og tredve kilometer i timen, men likevel var denne farten stor nok til å tilbakelegge strekningen fra hav til hav etter ruten.»

4) «Ustøtt kom de bortover den lange hallen, Enid av hensyn til den ødelagte hoften, mens Alfred padlet i luften med de slapt hengslete hendene og klasket i flyplassens gulvbelegg med ben som han hadde dårlig kontroll over; begge bar på Nordic Pleasurelines skuldervesker og konsentrerte seg om gulvet foran seg mens de målte opp den svimlende avstanden med tre skritt om gangen. For alle som så at blikkene vek unna de mørkhårede newyorkerne som fór forbi dem, for alle som fikk et glimt av Alfreds stråhatt som raget i været som Iowa-mais tidlig i september, eller det gule ullstoffet som strammet over Enids utstikkende hofte, var det tydelig at de var fra Midtvesten og følte seg skremt. Og for NN, som ventet på dem like bak sikkerhetssonen, var de livstruende.»

5) «Hun følger et blått og ensomt spor. Det fører bort fra hverdag og virkelighet. Desværre fører det også tilbake, men da har man ialfald været borte. Hun går sig let og varm, beruser sig i drøm og i den gode svikt i kroppen, når det går utfor bakke.
Solnedgangen flytter sig længre og længre mot vest, gløder bak nye tinder. De står mørkeblå og borer sig ind i den flammende himmel, som litt efter litt blir gylden og siden grøn bak dem. - Øst i Elvekroken i alt det tætte blå kommer den første stjerne frem, og under skiene er en ny lyd, som kommer med kvelden - av tynd skare som brytes.
Det onde og deilige øieblik er inde, da længselen efter at noget må ske - et eller andet - hvadsomhelst næsten - blir som værk i en, noget man ikke længer kan bære.»

6) «Det er jo ikke vanskelig for henne å snakke med barna hans, slik som det er vanskelig for ham å snakke med hennes. Det er ikke vanskelig for henne å føre en samtale med vennene hans eller vennenes venner eller kollegene hans, slik det ville være vanskelig for ham å føre en interessant samtale med hennes kolleger, på grensen til umulig. Hvis da ikke kollegene hennes skulle finne på å legge sin utdannelse til side, for hans skyld, men det ville de ikke, så høflige er de ikke, og kanskje heller ikke i stand til? Kanskje det ikke er så lett for alle, som Louise tror, å forholde seg til bilselgere, når man altså ikke skal kjøpe bil. Lett for henne, muligens, men ikke for alle. For det er ikke noe man gjør i en håndvending, å legge sin utdannelse fra seg, særlig ikke hvis man har arvet sin intellektualitet, og det har jo de fleste intellektuelle.»

7) «’Etter hvert som lesningen av Rousseaus verker går fremover,’ skriver Voltaire, ’gripes jeg mer og mer av en ubetvingelig lyst til å krype på alle fire.’
Tilbake til naturen? Naturtilstanden, et dyr, nei, dette er ikke morsomt, ingen spøk, det er alvor: vi vil ned. Ned på alle fire, gå i hundene. Glemme det oppreiste, alt det vi holder oppe, vi vil ned og ikke opp.
Det er et serveringssted i Åsane, et lite såkalt vannhull med enkel servering av mat og billig drikke, fire bord på et slitt parkettgulv, lamper som formørker mer enn de lyser opp; det er et vanskelig sted å gå forbi.
Servitøren, jeg kjenner ham, Christian, chilener, jeg hadde ham som norskelev for mange år siden, en flott mann, ikke opptatt av annet enn jenter og helt ubrukelig til noe, trodde jeg den gangen, men her står han og har fått seg et yrke. En stolthet. Han setter ølglasset unødvendig hardt mot bordet: ’Og hva er det blitt av deg?’ spør han.»

8) «Da måtte han vel ha bestemt seg? Han tok tak i kanoen og skjøv den med full styrke ut i vannet. Strømmen tok den. Han slengte padleåren etter, og nesten i samme sekund angret han det. Kanoen ville danse ned til sagen og ligge og slå mot sprengsteinene. Det var dumt. Men nå var det gjort. Han burde ha tenkt på at det ikke var mange biler ute like etter fire om morgenen. Solskinnet hadde lurt ham. Han satt seg ned i gresset ved veikanten. Det eneste som hørtes, var bruset fra strømmen i rennen. Han syntes det lød som et tog. Eller som et kjempetoalett som spylte i ett sett. Man hørte knapt fuglene. Det var derfor han ble overrasket da det endelig kom en bil. Han fór opp på veien med bøtten og holdt tommelen ut. Det var en kvinne i en hvit Saab. Hun bremset så grusen sprutet.
-- Skal du til Norge?»

9) «Men de andre legene snek seg unna så snart de ble klar over hvordan det sto til og lot meg beholde ansvaret for pasienten. Ettersom det nå en gang var falt i min lodd å ta meg av Bébert, kunne jeg like gjerne fortsette, tenkte mine kolleger, forstandige som de var.
Jeg kunne ikke gjøre stort annet enn å stikke bort på kaféen nå og da for å ringe til de forskjellige sykehusene i Paris og spørre den eller den blant mine aktede og presumptivt dyktige kolleger hva han ville foreta seg overfor en tyfus som den jeg slet med. Mange av dem kjente jeg bare så vidt, men alle var villige nok til å hjelpe meg med et godt råd. Rådene viste seg riktignok fullstendig ineffektive, men det var allikevel en glede å konstatere at de så beredvillig stilte sine kunnskaper til disposisjon for en liten gutt som de aldri hadde sett, og det til og med gratis. Livet har såpass få trøsterike momenter å by på at man til slutt lar seg oppmuntre av den minste lille vennlighet.»

10) «Fru NN skulle ønske at hennes mann ikke hadde valgt å stanse akkurat i det øyeblikket. Hvorfor hadde han ikke gått, slik han sa, for å se barna spille cricket? Men han sa ingenting; han så på dem; han nikket; han var tilfreds; han gikk videre. Han så hekken foran seg, denne hekken som så mange ganger hadde satt punktum for en tankerekke, stått for en slags konklusjon, han så sin kone og sitt barn, han så på ny urnene med de flommende, røde geraniene som så ofte hadde prydet hans tankeprosesser, og hvis blader var fulle av tegn, som om de var papirlapper en gjør raske notater på mens en leser - og mens han så alt dette, gled han uanstrengt over i funderinger fremkalt av en artikkel i The Times om hvor mange amerikanere som hvert år besøkte Shakespeares hus. Om Shakespeare aldri hadde eksistert, spurte han seg, ville verden da ha sett svært annerledes ut enn i dag?»

6 kommentarer:

Geir Isaxen sa...

Hvem har sagt at du er en enkel mann på morgenkvisten, Jørn !?

Tehme Melck sa...

Du kan gjerne vente til i kveld, Geir, men ikke vent helt til løsningen kommer.

Anne C.W. sa...

Hmm, klarer bare nr. 6 - foreløpig! Vedkommende har også skrevet om bibliotekarer. Og helt nylig om et direktiv, tror jeg.

Tehme Melck sa...

Anne C.W.: Du er på rett spor på nr. 6.

Kolllegaen i Østfold sa...

Nr. 9: Fransk nobelprisvinner, skrevet ca. 1948?

Tehme Melck sa...

Fransk, så absolutt, men ikke nobelprisvinner. Innstilt til Prix Goncourt en gang, men han ble vel ikke regnet som helt stueren, denne skrivende legen. Boken kom i 1932.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...