28. juni 2013

Gregor i Underlandet



Underland-krøniken er en ny, spennende fantasyserie for barn, skrevet av ingen ringere enn Suzanne Collins, hun med Dødslekene. Riktig nok oversetter jeg denne krøniken selv, men jeg drister meg til å anbefale den likevel. Den handler om elleveåringen Gregor og lillesøster Boots på to, som bor i en leiegård i New York. En dag faller Boots gjennom en luftesjakt i vaskekjelleren. Gregor prøver å redde henne, men det ender med at de begge havner i Underlandet, en underjordisk verden under byen.

Underlandet er befolket av bleke mennesker med lilla øyne, men også av enorme edderkopper, flaggermus, kakerlakker og rotter. En anspent stemning råder. Søskenparets ankomst er forutsett i en profeti; Gregor er sågar omtalt som krigeren som skal redde Underlandet, og Boots blir tilbedt som prinsesse av kakerlakkene.
Serien byr på spenning, grøss og humor i en herlig blanding og passer like godt for både gutter og jenter. En fin serie for barn som liker å lese, fra ti år og litt oppover.

23. juni 2013

På reisefot














Jeg er hjemme igjen etter å ha vært på reisefot i over fjorten dager, en biltur som omfattet syv land i Europa, og som ikke var helt uten litterære tilsnitt. Blant annet var jeg i Dublin på Bloomsday, altså 16. juni, dagen da handlingen i Ulysses utspiller seg. Jeg var også innom Hay on Wye i Wales, verdens første bokby, og ikke minst besøkte jeg Cabourg; virkelighetens Balbec, badestedet i Normandie hvor Marcel og bestemoren tilbringer en lang sommerferie i På sporet av den tapte tid. Der bodde jeg selvsagt på Grand Hotel, akkurat som Marcel og bestemoren. Kanskje ikke på samme rom som Marcel, men i hvert fall ut mot sjøen, slik som han. Og selvfølgelig måtte jeg kjøpe en eske madeleiner.
Men mer om turen senere.

16. juni 2013

Snart tilbake



Til dem som lurer på om jeg har sluttet å blogge kan jeg opplyse at det har jeg ikke. Neste helg er jeg tilbake igjen.

3. juni 2013

Den spesielle reiseglede ...


En Renault AG taxi anno 1911 ville kanskje ha bragt bestemoren og Marcel til Balbec hvis de hadde valgt bil fremfor tog.

«I dag ville bestemoren hatt en stor, eldre citroen eller peugeot og kjørt til Cabourg på en formiddag, med Marcel fartsblind og svimmel i forsetet. Han ville nok ikke hatt lappen. Og det skal vi kanskje bare være glad for,» sier Cyno Grassator i en kommentar til På togtur med Marcel (tre innlegg nedenfor) .

Bil er ikke helt ukjent hverken for bestemor eller Marcel. Bilen nevnes første gang på slutten av Veien til Swann 2, Navnet. Her skjer det et tidsskifte i fortellerens perspektiv, han gjenfinner ikke Boulogneskogen slik den var da han svermet for Madame Swann der:

«Det fullkommenhetsideal som jeg bar i meg hadde jeg den gang knyttet til en åpen, høy vogn og et par magre hester som var fyrige og lette som hvepser; og oppfylt av en trang til å gjense det jeg hadde elsket - en trang som var like brennende som den mange år tidligere hadde drevet meg ut på disse samme veier - higet jeg nå efter å stå overfor dette syn, i selvsamme øyeblikk som den enorme kusken til Madame Swann, overvåket av en liten lakei som ikke var større enn en knyttneve og like barnslig som Sankt Georg, prøvde å temme disse stålkrefter som kjempet dirrende og forskremt. Akk nei! Nå så jeg bare biler som ble kjørt av mekanikere med lange barter og med en kjempestor kammertjener ved siden av seg på setet.»

Når bestemoren og Marcel skal reise til Balbec, er bilen blitt så vanlig at den faktisk er et alternativ - og allikevel ikke:

«En slik reise ville man i dag antagelig foreta med bil og derved innbille seg at man gjorde den mer behagelig. Gjennomført på den måten ville den da også i en viss forstand være sannere, man ville få en nærmere, mer fortrolig kontakt med bakker og kurver og slik fornemme jordens stadig skiftende ansikt. Men den spesielle reiseglede består allikevel ikke i å kunne gå av underveis og stanse når man er trett, den består i å gjøre forskjellen mellom avreise og ankomst ikke så umerkelig, men så tydelig som mulig, den er å kjenne den i dens fulle omgang, intakt, slik den var i oss da vi i fantasien reiste fra det sted der vi bodde og rett inn i hjertet av det sted vi drømte om, i et sprang som var et mirakel ikke bare fordi det tilbakela en avstand, men først og fremst fordi det forenet to enestående, adskilte steder på jorden, fordi det førte oss fra ett navn til et annet, noe som konkretiseres (bedre enn ved biltur hvor det hverken finnes start- eller ankomststed) ved den gåtefulle prosess som fullbyrdes på jernbanestasjonene, disse utvalgte steder som nesten ikke er noen del av byen, men som samtidig rommer kvintessensen av dens personlighet, i samme forstand som de bærer dens navn i malte bokstaver på et metallskilt. [...] Disse vidunderlige steder som jernbanestasjonene utgjør, og hvorfra man begir seg til fjerne reisemål, er imidlertid også tragiske steder, for om de fullbyrder det mirakel å forvandle fjerne land, som hittil bare har hatt eksistens i våre tanker, til selve de omgivelser vi lever i, må vi, av nettopp samme grunn, idet vi forlater venterommet gi avkall på snart å gjense det kjente og kjære værelse der vi befant oss for ennå bare et øyeblikk siden. Man må oppgi alt håp om å komme hjem og sove i sin egen seng når man først har besluttet seg til å tre inn i den stinkende hule som fører inn til mysteriet, inn i et av disse glasstekkede atelierer, som jernbaneballen på Saint-Lazaire hvor jeg så meg om efter toget til Balbec, og som over den sønderrevne byen spente ut en av disse veldige, blygrå himler, tunge av trusler om skjebnesvanger dramatikk, maken til visse nesten parisisk modernistiske himler hos Mantegna eller Veronese, under hvilke der bare kan utspille seg en eller annen forferdelig og høytidelig handling, som en avreise med jernbanen eller forberedelsene til en korsfestelse.»

Intet mindre! Tro hva han ville sagt til dagens bilisme. Han ville vel fortsatt tviholdt på toget. Man kan virkelig ikke tenke seg Marcel bak et ratt.

2. juni 2013

Jakten på Olaf G.



Egentlig leser jeg nå bare Proust, for jeg tenker at På sporet av den tapte tid bør leses i sammenheng for å oppleve helheten i verket. Forhåpentligvis blir jeg ferdig i løpet av sommeren. Men her om dagen var jeg en tur innom biblioteket for å undersøke noe, og da skjedde det som av og til skjer, nemlig at en bok bare havner i hånden på meg og forlanger å bli lest.

Denne gang var det tegnerparet Fiske/Kvernelands biografi om sin for lengste henfarne og myteomspunnete tegnerkollega Olaf Gulbransson, en av Norges aller største på sitt felt.

Til nå har jeg egentlig ikke hatt noe forhold til tegneserier, i hvert fall ikke tegneserier i mer moderne og avansert form slik vi snakker om her. Men tegneserier utgjør jo så absolutt en del av min lesehistorie; jeg vokste opp med Donald, fikk mitt første møte med klassikerne via Illustrerte Klassikere og leste i sin tid Tintins samlede høyt for sønnen min til stor fornøyelse for oss begge. Men siden har jeg ikke befattet meg med tegneserier. Ikke før nå.

Jeg er venn med Kverneland på FB og har på den måten fulgt med på hans og Fiskes produksjoner, uten at det har vekket min interesse som leser. Men det lå nok allikevel i bakhodet da jeg, i et helt annet formål, bladde gjennom en kasse med tegneserier på biblioteket og plutselig sto med Kverneland/Fiskes Olaf G. i hånden. Som jeg tok med hjem.

Det var en fantastisk leseopplevelse. Sprø og humoristisk, men samtidig fungerte den knallgodt som biografi. Olaf Gulbransson har for meg bare vært et navn i kunsthistorien, og jeg har hittil visst lite annet om ham enn at han var inngiftet i Bjørnson-familien og at han var en gudbenådet og berømt tegner, især for det tyske satirebladet Simplicissimus (Gulbransson levde og arbeidet i Tyskland det meste av livet og var blant annet professor ved kunstakademiet i München). Kverneland/Fiske ga meg et helt annet kjennskap til ham.

Jeg sier som på Tronsmos nettside: «For de som ennå ikke har oppdaget Fiske / Kverneland: Få ut fingern! Detta er stor Kunst!»
Man kan også godt si om Olaf G. som det sto i anmeldelsen av Kvernelands tegnede Munch-biografi i Bokmagasinet nylig: «Resultatet er både lærerikt og hysterisk underhaldande.»
Selv er jeg stygt redd for at jeg har fått et nytt samleområde. Munch, Schwitters og kanon-albumene står for tur og vil, sammen med Olaf G., etter hvert finne veien til mine hyller.

Kverneland ved Tegernsee, Olaf G.s tyske hjemtrakter.

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...