aroundbooks

aroundbooks

15. januar 2014

Proust om alderdommen



 
Og nå forstod jeg hva alderdommen var - alderdommen som av alle virkeligheter kan hende er den vi lengst bevarer en rent abstrakt forestilling om: vi ser på kalenderen, daterer våre brev, ser våre venner gifte seg, våre venners barn, uten å forstå, av frykt eller dovenskap, hva dette innebærer, inntil den dagen vi får øye på en ukjent silhuett, som for eksempel [navn] som forteller oss at vi lever i en ny verden, inntil den dagen sønnesønnen til en av våre venninner, en ung mann som vi instinktivt ville behandle som en kamerat, smiler som om vi spøkte med ham, for i hans øyne kunne vi vært hans bestefar; jeg begynte å forstå meningen med døden, kjærligheten, åndens gleder, smertens funksjon, kunstnerkallet osv. For om navnene hadde mistet sin individualitet for meg, begynte ordene å avdekke sin fulle betydning. Bildenes skjønnhet ligger bak tingene, idéenes foran dem. Slik at den første slutter å blende oss når vi har nådd dem, mens den andre blir forståelig først når vi har lagt dem bak oss.
Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Den gjenfundne tid
Oversatt av Anne-Lisa Amadou
 
 
 
 
 
 
 
 
 

2 kommentarer:

aariho sa...

Ja, sånn kan det sies! Utrolig bra.

Tehme Melck sa...

Det synes jeg også. Kjente meg kanskje litt igjen ...

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...