Proust om alderdommen

 

Og nå forstod jeg hva alderdommen var - alderdommen som av alle virkeligheter kan hende er den vi lengst bevarer en rent abstrakt forestilling om: vi ser på kalenderen, daterer våre brev, ser våre venner gifte seg, våre venners barn, uten å forstå, av frykt eller dovenskap, hva dette innebærer, inntil den dagen vi får øye på en ukjent silhuett, som for eksempel [navn] som forteller oss at vi lever i en ny verden, inntil den dagen sønnesønnen til en av våre venninner, en ung mann som vi instinktivt ville behandle som en kamerat, smiler som om vi spøkte med ham, for i hans øyne kunne vi vært hans bestefar; jeg begynte å forstå meningen med døden, kjærligheten, åndens gleder, smertens funksjon, kunstnerkallet osv. For om navnene hadde mistet sin individualitet for meg, begynte ordene å avdekke sin fulle betydning. Bildenes skjønnhet ligger bak tingene, idéenes foran dem. Slik at den første slutter å blende oss når vi har nådd dem, mens den andre blir forståelig først når vi har lagt dem bak oss.

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Den gjenfundne tid

Oversatt av Anne-Lisa Amadou