11. februar 2014

Sangen om Bernadette


Bernadette Soubirous ble født i 1844 i Lourdes. Knapt noen helgen er så godt beskrevet, takket være forfatteren Franz Werfels bok ”Sangen om Bernadette” (norsk utgave Bokklubben 1967). Denne teksten er bygget på Werfels fortelling.

Bernadette har astma, en arbeidsløs, alkoholisert far, to småbrødre og en søster. Hun er treg i oppfattelsen og har til lærerinnens fortvilelse intet begrep om den hellige trefoldighet. Da hun er 14 år skal hun, søsteren og en venninne krysse en bekk for å sanke ved. På den andre siden er det en grotte og noen popler. Bernadettes blikk blir hengende ved grotten. Hun får se en nyperose krumme seg enda det er vindstille, gnir seg i øynene, lukker dem og åpner dem igjen. Dagslyset er blygrått. Bare i nisjen i grotteveggen dveler en dypglans, som om det gylne etter sterkt solskinn har blitt hengende igjen der. I dette lyset står det en, som med lethet har trådt ut av jorden og frem i dagen akkurat her. Og det er ikke noe spøkelse, ingen luftspeiling, men en ung dame, fin og sirlig, av kjøtt og blod, ganske liten, for hun står ledig uten å støte bort i nisjens bue. Hun er ualminnelig kledd, men heller ikke umoderne.

Søsteren og venninnen finner Bernadette knelende, likblek og med et smil som venninnen en gang har sett hos et lik. Moren slår henne over ryggen. Faren våkner og skjeller henne ut. Skolekamerater blir med Bernadette til grotten. De ser ingenting, men oppdager at Bernadette Soubirous’ ansikt ikke lenger er det samme. Det er et fremmed vesen, og ikke Maries søster som stirrer mot nisjen. Hun blunker ikke. Pupillene er store og mørke og det hvite i øynene skinner. Ansiktshuden er spent stramt, slik at kinn og tinningben syns. Dette er ikke lenger ansiktet til et barn.

Folk snakker. Lille Soubirous har mistet forstanden. For Bernadette blir ”Damen” snart noe hun eier og elsker. Moren mener hun gjør familen til latter. Ryktene tiltar. De fleste er mistroiske, men de få som har sett Bernadette rett etter åpenbaringene, tror på henne. Det er Bernadettes forandring av vesen som blir mirakelet i denne fortellingen. En dag er moren med for å se. Hun sier: ”Det er ikke Bernadette. Jeg kjenner ikke lenger igjen mitt eget barn.”

En historielærer forteller at det en gang har vært "et hedensk offersted" i klippenisjen. På steinen bak portalen har man har ofret frukt til en guddom. Han hevder at den kristne menneskehets sjel oppbevarer erindringen om slike offersteder.

Den første legerapporten om Bernadette:

”21. februar 1858, klokken 7.10. Hun gjorde uopphørlig de yndigste og ærbødigste komplimenter mot nisjen i fjellveggen. Disse komplimentene virket på samme tid pussige og rørende, da de ble gjort inn i det mørke tomrom. Hun lot ikke til å be. Allerede etter kort tid foregikk det forandringer med hennes ansikt, som man hadde fortalt meg om. De gjenspeilte helt tydelig den åpenbaring som piken så i klippen. Man trodde nesten man så hva barnet så.”

Legen finner henne verken syk eller åndssvak.

Det strømmer inn gaver til familien. En søndag kommer politiet og henter henne inn til forhør. Statsadvokaten snerrer at hun er en dum gås og den dårligste på skolen. Han nevner gavene og beskylder henne for å ha fått en smart forretningsidé. Lærerinnen spotter henne, medelevene ler. Neste gang hun går til grotten, følges hun av gendarmer, og Damen er ikke der. Men dagen etter er hun tilbake på plass. Hver gang hun går dit, blir nå Bernadette fulgt av en stor flokk. En dag oppsøker hun sognepresten. Han eksploderer i raseri og jager henne ut.

De finner en kilde i grotten nøyaktig der Damen hadde sagt at den var. Legen oppsøker sognepresten og forteller nølende at det i kildevannet trolig må finnes et ukjent helbredelsesstoff. Et bad i kilden har nemlig helbredet et lamt barn. Den sommeren ser Bernadette Damen for siste gang. Noen vil ta henne med seg til asylet. Men nå har sognepresten snudd: ”Den som påstår at Bernadette Soubirous er sinnssyk, er selv sinnssyk, eller en kjeltring. (…) Og hvis gendarmene kommer, da vil jeg si til dem: Mine herrer, lad med skarpt, for veien går bare over mitt lik.”

Biskopen tordner at undere av denne sorten er anstøtelige. ”En stakkars narr fra et elendig hull av et hjem, barnet til en drukkenbolt og en vaskekone, Gud tilgi min sjel, det byr meg imot.” Han overveier arrest. Bernadette bringes i skjul. Blant arbeiderne går det rykter om at Bernadette allerede er røvet bort og arrestert. Hun er av franske arbeidsfolk. I måneder er hun blitt pint med politi og kirke fordi den Hellige jomfru ikke har åpenbart seg for en adelig bønnesøster, men for et fattiglem. Myndighetenes hensikt er å overta kilden og tjene penger på den. En torsdag i august legger mer enn tusen arbeidere ned verktøyet og marsjerer mot Lourdes. Gendarmer er til stede. Det blir steinkasting.

Bernadette søker seg til et nonnekloster som tjenestepike. Resten av livet steller hun for syke. Helsen skranter og hun blir syk. På dødsleiet får hun besøk av sognepresten. Hun betror ham at hun er redd for ikke å ha lidd nok og forsikrer ham enda en gang at hun har sett henne. Han svarer at han tror henne. Hun forteller ham at hun så gjerne vil at Damen skal ta henne som tjenestepike, men at hun er redd for ikke å bli godtatt. Han forsikrer henne om at det å ta Bernadette som tjenestepike, er det minste Damen vil gjøre for henne. Bernadette går rolig døden i møte, og det siste hun sier er: ”Jeg elsker.”

Bernadette Soubirous blir 35 år gammel. 90 000 mennesker kommer i begravelsen. 54 år senere, i 1933, blir hun kanonisert. Hennes offisielle helgennavn er Sankta Maria Bernarda, men overalt er hun kjent som Bernadette. Hennes helgendag er 11. februar. Hele hennes liv var en myte, en åpenbaring, en sang.

Leonard Cohen skriver (Song of Bernadette):

We've been around, we fall, we fly
We mostly fall, we mostly run
And every now and then we try
to mend the damage that we've done
Tonight, tonight I just can't rest
I've got this joy in my breast
to think that I did not forget
that child, that song of Bernadette

So many hearts I find, broke like yours and mine,
torn by what we've done and can't undo
I just want to hold you, won't you let me hold you
Like Bernadette would do

(Denne teksten er hentet fra Terje Nordbys Mytekalenderen på FB.)

Ingen kommentarer:

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...