aroundbooks

aroundbooks

4. februar 2015

Thinkas drømmefangere


Jeg fikk lyst til å se litt nærmere på forfatterne som ga næring til Thinkas dagdrømmer (se innlegget nedenfor). Hun leser altså: «... fra Emilie Carlén til James, fra Walter Scott til Bulwer, fra Alexander Dumas til Eugène Sue!»

 

Emilie Flygare-Carlén (1807-1892), svensk forfatter. Utgav en rekke romaner, gjerne fra Bohuslän-miljø, som ble meget populære i samtiden. Så populære at hun ved sin død ble hyllet som «Sveriges största, mest produktiva och mest lästa författarinna» ifølge en svensk nettside. Om skrivestilen hennes sier man gjerne at hun «malte med bred pensel». Jeg husker at det gikk en serie basert på en av hennes bøker i norsk fjernsyn for mange år siden.

 

«James» er vel Henry James (1843-1916), går jeg ut fra, som jeg nettopp har tilbrakt mye tid sammen med (Portrett av en dame). Her har vi med en betydelig litterær størrelse å gjøre, jeg siterer SNL: «Mange regner James som den største amerikanske romanforfatter, mens andre mener han skrev innenfor en for snever ramme og så sine personer isolert fra samfunnet og det virkelige livs mange problemer. Ingen vil likevel bestride at få har betydd mer enn ham for romankunstens utvikling i engelsk og amerikansk litteratur.»
En glimrende stilist, vil jeg tilføye for egen regning.





Walter Scott (1771-1832) regnes som grunnleggeren av den historiske roman. Den første, Waverley, utga han anonymt i 1814. Den ble en enorm suksess, og Scott utgav etter hvert i alt 29 romaner, nesten alle historiske. Blant de best kjente med emne fra skotsk historie og folkeliv kan nevnes Guy Mannering (1815), The Heart of Midlothian (1818) og The Bride of Lammermoor (1819); ellers Ivanhoe (1819), Kenilworth (1821), The Talisman (1825) og Woodstock (1826) med emne fra engelsk historie, og Quentin Durward (1823) med emne fra fransk historie. Stilsikkerhet, antikvarisk detaljkunnskap, vakre lyriske partier, bred humor og et broket persongalleri – alt dette gjorde Scott berømt, og han fikk snart etterlignere over hele Europa. (Basert på artikkel i SNL.)
 
Edward Lytton (1803-1873), «fra 1866 baron Lytton, britisk forfatter; skrev de fleste av sine romaner under navnet Bulwer-Lytton. En rekke historiske romaner vant stor popularitet [...] Hans verk var i høy grad tidsbestemt og stilen stundom oppstyltet,» ifølge SNL.

Gode, gamle Salmonsens Konversationsleksikon fra begynnelsen av forrige århundre (et verk som naturlig hørte hjemme i ethvert dannet hjem, så vel i opphavslandet Danmark som i Norge), har en lang og underholdende artikkel om Lytton. Hans talent og dyktighet som forfatter understrekes, men han var også så «sensitiv over for alle litterære strømninger, at han bliver en fortrinlig litterær Vejrmaaler [...] Han forsøgte sig i næsten alle Litteraturens Grene, viser betydeligt Talent overalt, men mangler det opr. Sind, der giver Præg og bevarer. Han er nu væsentlig et Navn i Litteraturhistorien.»

Lytton var ikke bare en produktiv forfatter, men gjorde seg også gjeldende som politiker og ble koloniminister i 1838.

 

Alexandre Dumas trenger neppe noen presentasjon, det er den eldre vi snakker om her (fransk: père), født 1802, død 1870.  En av verdens mest leste forfattere, kjent for å drive den rene «romanfabrikken» ved hjelp av tallrike medhjelpere. «Likevel er verkene alltid preget av Dumas' egen forfatterbegavelse; det er han som har gitt romanene deres særegne koloritt. Denne koloritten henger ikke minst sammen med måten han leker med den historiske virkeligheten på. Den kaster et muntert eventyrskjær over selv de dystreste skildringer. Dumas hadde også evnen til å spenne lesernes interesse til det ytterste, slik at man godtar selv hans mest usannsynlige overdrivelser. Med sin voldsomme vitalitet og fargerikdom er Dumas' beste verker representative eksempler på den romantiske diktning i Frankrike.» Ifølge SNL.

 

Eugène Sue var et ukjent navn for meg, så jeg gjengir like godt hele SNLs artikkel om ham:

«Marie-Joseph Eugène Sue, fransk forfatter; lege. Han skrev opprinnelig sjøromaner, men ble populær gjennom samtidsromaner som først ble publisert som føljetonger, f.eks. Les Mystères de Paris (1842–43), Le Juif errant (1844–45) og Les Mystères du Peuple (1849–56). Sue var sterkt opptatt av nøden og den sosiale urett i samtidens Frankrike; han var påvirket av de romantiske sosialister, og romanene bidrog til de holdninger som slo ut i februarrevolusjonen 1848. Men bøkene ble særlig lest for sine spennende episoder og gruvekkende miljøskildringer fra den parisiske underverden. I senere år har Sue opplevd en renessanse, også blant litteraturforskere som nå ser Sue som en betydelig symbolskaper og karakterskildrer. Hans beskrivelser av Paris som en gåtefull levende organisme har inspirert forfattere på 1900-tallet, ikke minst surrealistene.»

Ingen kommentarer:

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...