aroundbooks

aroundbooks

28. februar 2017

Stoner

Nå leser også jeg Stoner - äntligen, kan man kanskje si, for den har ligget høyt på bestselgerlistene og vært en snakkis siden den kom på norsk i 2014. Boka kom ut i USA i 1965 uten å vekke særlig oppsikt, men er blitt hentet frem fra glemselen og har gjort braksuksess. Jeg har lyst til å si at det er en av de beste, vakreste og mest deprimerende bøkene jeg har lest. Den er umulig å legge fra seg - i all sin tristesse er den spennende som en thriller. HER, på bloggen Forlagsliv, kan man lese om bokas historie. Og ja, den er hypet noe så ettertrykkelig både i USA og i andre land, men i dette tilfellet er det faktisk fullt fortjent.

27. februar 2017

Et rom med utsikt

På hjemmekinoen i går: A Room with a View, Oscar-priset filmatisering fra 1985 av E.M. Forsters bok med samme navn, regissert av James Ivory og med et topplag av skuespillere som Daniel Day-Lewis, Helena Bonham Carter, Judi Dench, Julian Sands, Maggie Smith. Filmen fikk Oscar for beste filmatisering, beste scenografi og beste kostymedesign. Den var nominert til ytterligere fem, blant annet for beste film. Filmens tema er velkjent fra britisk overklasse - ung pike av god familie må finne en passende ektemann, helst høyere oppe på den sosiale og økonomiske rangstige. HER kan du lese hva Marta Norheim skrev om boka da den omsider kom i norsk oversettelse i 2007. Jeg har ikke lest den, men har den i hylla, så jeg tok den fram og bladde litt i den etter at jeg hadde sett filmen. Mitt inntrykk er at filmen er svært tro mot boka. Og så er det noe med britiske skuespillere - de spiller så naturlig, uten å overspille slik deres amerikanske kolleger ofte gjør. Og  Helena Bonham-Carter er en av mine favoritter.
Som forfatter er Edward Morgan Forster (1879-1970) kanskje mest kjent gjennom gode filmatiseringer. Howard's End og A Passage to India er to kjente titler. Nytt for meg er at Forster var nominert til Nobelprisen i litteratur hele nitten ganger. HER er den norske Wikipedia-artikkelen om ham.



25. februar 2017

Hva skal boka hete?

"Ofte skapes romantitler idet forfatteren møter innvendinger fra omgivelsene. For eksempel hadde Jane Austen tenkt å kalle 'Stolthet og fordom' for 'Førsteinntrykk', Vladimir Nabokov hadde 'Kongeriket ved havet' som tittel på 'Lolita', og Lev Tolstoj kalte ganske enkelt 'Krig og fred' for 'Når enden er god, er allting godt'. Og hadde ikke Adolf Hitler endret 'Fire og et halvt års kamp mot løgn, dumhet og feighet: Et regnskap' til 'Min kamp', så ville Karl Ove Knausgårds mastodont kanskje fått beholde arbeidstittelen 'Argentina'."

Den svenske forfatteren Peter Fröberg Idling i Klassekampens bokmagasin i dag.

Hva jeg leser



Da jeg var ferdig med Speilenes bok av den rumenske forfatteren Eugene Ovidiu Chirovici, måtte jeg ha noe nytt. En vandring langs egne hyller ga ikke noe resultat; mange av de uleste bøkene jeg har, er jo av eldre dato, og jeg er nå ikke i en fase hvor jeg føler sterk trang til noe nytt. Da jeg var innom den lokale Ark-bokhandelen i dag for å få Dagbladet gratis, kikket jeg på et bord med nedsatte paperbacks, og der var det en bok som "kom til meg", nemlig Stoner av John Williams. Jeg har jo sett tittelen en del i det siste, men ikke festet meg noe ved den. Men jeg tror det var riktig bok som meldte seg, og jeg gleder med til å lese den. I likhet med Speilenes bok er også Stoner oversatt av min kollega John Erik Bøe Lindgren.  Dette er min tredje bok på rad fra Cappelen Damm. Det må være en tilfeldighet - bare Speilenes bok har jeg fått fra forlaget, de to andre har jeg kjøpt.

 Sik omtaler Cappelen Damm Stoner:

 "Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om"
The New Yorker


William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en lutfattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Stoner forteller om de konflikter, tap og seire som mennesker gjennomlever selv om de ikke noteres i historiebøkene og tar tilbake betydningen av hvert enkelt menneskes liv. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseropplevelse.

Les mer om boken her.

"Stoner av John Williams, er noe mye sjeldnere enn en stor roman - det er en perfekt roman, så godt fortalt og så vakkert skrevet, så dypt rørende at den tar pusten fra deg.»
The New York Times Book Review



Bjørnebok og Speilenes bok

Blogglisten min redigeres kontinuerlig. Passive blogger fjernes, og jeg orienterer meg mer og mer vekk fra personlige bokblogger. Men i dag har jeg tilføyd nettopp en slik, Bjørnebok. Bloggeren presenterer seg selv slik:  Bjørn Bakken. 1956-modell, bosatt på Evje. Uhelbredelig lesehest. Leser mest krim og vanlig skjønnlitteratur. Startet denne bloggen i oktober 2014. Jeg tar svært gjerne imot kommentarer, så skriv i vei! Som man ser har denne bloggeren og jeg svært ulik litterær smak, siden krim ikke står høyt i kurs hos meg. Men det er en blogg uten dill, med gode omtaler av bøkene og estetisk tiltalende.
Jeg kom over denne bloggen da jeg søkte etter anmeldelser om Chirovicis Speilenes bok, som jeg nettopp har lest. HER er Bjørneboks omtale av boka, og den er som jeg kunne sagt det selv. Det var en krim etter mitt hjerte, som Bjørnebok sier det: Det denne boka ikke er, er ei bok med full fart og ytre spenning, biljakter og blodige detaljer. Tvert imot, den flyter stille avgårde, men likevel med en indre spenning som ligger der som en dirrende, mørk undertone, ei bok som oppleves stillferdig eksplosiv.
Nemlig. Mangelen på ytre dramatikk til tross, dette var en bok jeg ikke klarte å legge fra meg. Intenst spennende og velskrevet. I likhet med Bjørn Bakken i Bjørnebok har også undertegnede fått boka fra Cappelen Damm for å blogge om den. 

 

22. februar 2017

Tarjei Vesaas' debutantpris for 2016

DET LITTERÆRE RÅDET HAR TALT:
Jan Kristoffer Dale, Sara Sølberg og Frederik Svindland er de tre debutantene som kan få Tarjei Vesaas' debutantpris 2016.

Prisvinneren utropes 25. mars, og får da heder, ære, 60 000 kroner, samt en god dose forventningspress rundt det videre forfatterskapet.
Les hele artikkelen HER.


Her har vi de tre nominerte, Jan Kristoffer Dale, Sara Sølberg og Frederik Svindland. Jeg må innrømme at de to første har jeg ikke engang hørt om. Det vil si - Dale stiftet jeg bekjentskap med i en fin artikkel i Aftenpostens kulturdel så sent som i dag. Sara Sølberg har gått fullstendig under radaren hos meg, mens Frederik Svindland er en personlig bekjent, en venn av min sønn, og hans bok har jeg selvfølgelig kjøpt og lest og omtalt her i bloggen.

19. februar 2017

Hvem leser hva?

I Klassekampen 1. februar var det en artikkel om en landsomfattende dansk undersøkelse av danskenes lesevaner. Basert på 1535 besvarelser viser undersøkelsen at utdannings- og lønnsnivå er av avgjørende betydning for om og hva danskene leser. Også kjønn viste seg å være en betydningsfull faktor: Kvinner leser langt mer skjønnlitteratur enn menn, mens menn leser mer faglitteratur enn kvinner.

Men sosiale markører har ikke bare betydning for vi leser og hva vi leser - undersøkelsen viser også at de har betydning for hvordan vi leser.

En fjerdedel av gruppen med lavest utdannet, dvs bare grunnskole, leser aldri skjønnlitteratur.

Blant de med høyest utdanning er det bare én av tyve som aldri leser skjønnlitteratur.

Personer med høy utdannelse har en forkjærlighet for historiske romaner, mens thrillere og grøssere er populære i gruppen med lav utdannelse.

Krimlesing går på tvers av skillene.

Utdanning har stor betydning for hvordan folk leser. En høyere utdannelse på fem år fører ofte til vurderende lesing, dvs lesere som verdsetter språk, estetikk og kunsterisk kvalitet, og som lar seg påvirke av anmeldelser i de store avisene. Dette er det studien kaller "vurderende lesning". Her er det viktig med kunsterisk kvalitet, gjennomarbeidet språk og at boka tar opp viktige temaer.

Blant personer med yrkesutdanning og kortere utdanning er lesingen mer styrt av et ønske om underholdning, de er i mindre grad styrt mot den litterære institusjonen, og de er ikke påvirket av anmeldelser. Dette er det studien kaller "opplevelsesorientert lesning". Her er det viktig at boka har en god historie, at hovedpersonene er lette å identifisere seg med, og at fortellingen er spennende.

I det brede sentrum er krim en favoritt, etterfulgt av historiske romaner og skjønnlitteratur uten noen bestemt sjanger. Kvinner leser flere romaner enn menn, som til gjengjeld leser flere fagbøker. Kjærlighet og erotikk er foretrukket av kvinnelige lesere, mens menn er mer interessert i fantasy, science fiction, thrillere og grøssere. 

Gruppen som ikke leser i det hele tatt, har markant lavere utdannelse og dårligere økonomi enn resten av befolkningen.

Svarene bekrefter altså ikke de postmoderne teoriene om at akademikeren gjerne leser Fifty Shades of Gray, og at den ufaglært arbeideren leser Ulysses.

Undersøkelsen, som er foretatt av professor Stig Hjarvard ved Institut for Medier, Erkendelse og Formidling ved Københavns Universitet, handler altså om danske lesevaner, men jeg ser at jeg noen steder har skrevet "vi", som om det skulle være en selvfølge at resultatene også er representative for Norge. Det vet jeg ikke om de er, men det ville ikke forundre meg om de var det, i hvert fall i store trekk.

PS Dette får meg til å tenke på en anekdote som fortelles om den legendariske Gyldendal-sjefen Harald Grieg. En eller annen sa: "I helgen skal jeg kose meg med en god bok", hvorpå Harald Grieg repliserte: "Nå må du bestemme deg, skal du kose deg eller lese en god bok?"


16. februar 2017

Rumensk krim?

Skal du lese en rumensk krim én gang i livet, er det denne! sier Knut Gørvell, utviklingssjef for skjønnlitteratur på Cappelen Damm, på forlagets blogg Forlagsliv. Enten jeg vil eller ikke, føler jeg meg trigget av omtalen av denne boka. Nå leser jeg riktig nok ikke krim - i prinsippet. Men som det fremgår av et av de nærmeste innleggene nedenfor, har jeg nettopp gjort det likevel. Og sammen med løkkeskriftboka jeg nå leser, Det litterære apotek, må jeg vel innse at jeg er på gli når det gjelder mine hittil strenge kriterier for hva som er litteratur. Det skyldes kanskje at jeg for tiden er litt mett på kanonisk litteratur; jeg synes vel at jeg langt på vei har gjort min plikt på dette området de seneste årene, med Juvikfolke, På sporet av den tapte tid, Mannen uten egenskaper, Krig og fred, Trolldomsfjellet, Kafka, Dostojevskij, Woolf, etc. 

Akkurat nå er jeg ikke fremmed for å lese mer krim, men jeg holder meg unna bestselgerlistene. Rumensk krim er sært nok til å trigge meg. Dessverre foregår ikke handlingen i Romania, men at forfatteren er rumensk, og dette, pluss at boken dessuten kan sies å ha et litterært tema, gjør at den virker spennende. Min viten om rumensk litteratur er mikroskopisk, jeg har bare én rumensk forfatter i mitt bibliotek; Mircea Cărtărescu (Europa er formet som hjernen min og Nostalgien). 

Bøker i kunsten



 Maleri av Isabel Guerra

Isabel Guerra vart fødd i 1947 i Madrid. Ho vart oppteken av å måla då ho var 12 år gammal, då ho fekk eit skrin med oljefargar til fødselsdagen, og vart fylt av ei uforklarleg kjensle, ho opna balkongdøra og såg det same landskapet som var bak portrettet av Valesquez utanpå boksen med oljefargar.
Etter dette gjorde ho lite anna enn å måla og vera oppteken av målarkunst, men ho tok ikkje noka kunstutdanning. Ho studerte dei store meistermålarane på Pradomuseet i time etter time. Ho gjorde dette aleine. Og ho såg i kunstbøker. Noko som var som ein besettelse for henne, og viktigare enn alt anna, seier ho sjølv, var det at ho arbeidde utan stans med å måla sjølv.
Nokre vennar av foreldra arrangerte den første utstillinga hennar. Ho vart nok handsama som eit vidunderbarn, men likte ikkje det, ho ville vera ein normal malar. .

Same året som ho byrja måla, då ho var 12 år, fekk ho òg eit kall av Gud, seier ho med eit smil til ein intervjuar. Då ho var 23 ville ho gå i kloster. Mora tok dette veldig tungt, då ho var det einaste barnet deira. Men foreldra forsonte seg med dette før dei døydde.

”Då eg gjekk i kloster, tenkte eg at det ville gå ut over målinga mi, kanskje måtte eg slutta heilt med det. Men den same dagen som eg kom til klosteret, sa mine overordna at eg kunne halda fram med som før. At dette var ein praksis som passa perfekt for klosteret. At St. Benedict, som forfatta reglane til benedektinarane, som klosteret er ein del av, nytta eit eige kapittel i dette regelverket, til å skriva om kunstnarane i klosteret.”

Isabel Guerra har utvikla målinga si frå ein impresjonistisk stil, via ein meir ekspresjonistisk periode til den hyperrealistiske stilen ho nå oftast arbeider i, gjerne med meir abstrakt bakgrunn bak figurane.
Ho seier at klosterlivet er svært inspirerande for henne og hennar kunst: ” Vår levemåte er retta mot det vakre. For oss er ikkje estetikk noko som er der som ein bakgrunn, men det er sentralt for livet. Me søkjer fred og livsdjup, eit stille og roleg miljø der me kan tilbe skaparen og skaparverket. Når eg målar legg eg vekt på fred og lys. Det er mulig å finna stiar til det vakre. Det er dette eg vil uttrykkje, og nokre får det med seg.”

Nå kjem ho til Madrid omtrent kvar tredje år, for å stilla ut nye måleri. Og sel alt. Ho vil ikkje snakka om pengar, men dei går nok til det som trengst i klosteret, mellom anna til restaurering av bøker og innbinding.
"Ora et labora er vårt liv i klosteret," seier ho. Og for hennar del inneber det altså å be og måla.

Tekst: Helge Torvund

14. februar 2017

Så vakre de er ...

En FB-venn av meg skrev dette i dag:

Det slår meg stadig, hvor vakre kunstnere er. Både som personligheter, og av utseende. For eksempel litteraturfolk. For eksempel kvinnelige litteraturfolk. Hva er det med bokstavene som gjør slik? Enten de er bokselgere, bokskrivere, eller bokutlånere. De kan ha tykke briller, grå og stramme skjørt, stramme ansikter, stramme munner. Leppene er likevel røde, alltid. Som duften av bokstøv er det. Mellom etasjene og hyllene i bibilioteket, eller i bohandelen. Eller i sengen om kvelden, av selve boken. Og støvet av drømmene, de få gangene man husker dem. Noen sier vi er laget av stjernestøv. Også vi, som bare leser. For er ikke også vi vakre, når vi går inn i bøkene, tekstene, filmene, skulpturene? Eller maleriene, der vi ligger nakne på en divan? Og spiser druer?

Det litterære apotek

Ikke bare har jeg nettopp lest krim, den mest foraktelige litterære sjanger i mine øyne - nå leser jeg gudhjelpemeg også en såkalt løkkeskriftbok, Det litterære apotek, av Nina George. Tittelen gir jo noe av forklaringen, selvsagt. Samt at en oversetterkollega skrev så begeistret om den, dessuten kjenner jeg også min kollega som har oversatt den. Da jeg kom i bokhandelen for å hente den, spurte jeg min bekjente bak disken om hun hadde lest den. Det hadde hun, og ifølge henne var den "veldig fransk". Og det var visst ikke akkurat noen anerkjennelse, skjønte jeg (selv om vi har gått på franskkurs sammen). Forfatteren er for øvrig tysk, det tilsynelatende engelske navnet til tross. Men handlingen foregår i Frankrike og er ifølge baksideteksten som følger:


Jean Perdu er en bokhandler av det helt spesielle slaget. Han vet nøyaktig hva slags bok som skal til for å kurere oss som lider av diverse sjelekvaler, og derfor kaller han bokbåten sin ved Seinen for Det litterære apotek.
Det er bare én person han ikke klarer å kurere: seg selv. Jean Perdu sørger fortsatt over sin tapte kjærlighet, den vakre Manon fra Provence, som forlot ham for 21 år siden. Hun etterlot seg bare et brev, et brev Perdu aldri har fått seg til å åpne. Ikke før nå, denne sommeren da alt kommer til å forandre seg. Endelig tør bokhandleren å kaste loss, og han legger ut på en reise oppover kanalene, mot hjertet av Provence. Med seg på reisen har han en ung og frustrert bestselgerforfatter som ikke greier å komme i gang med bok nummer to, samt to katter ved navn Kafka og Lindgren. Det blir en uforglemmelig reise både for vår venn Jean Perdu og for leseren.

Det litterære apotek er solgt til 30 land, og romanen har ligget på New York Times' bestselgerliste.

 OK. Jeg hadde ikke lest langt før jeg tenkte at dette gidder jeg ikke. Dette er for pratsomt, for pludrete. Men så handler det jo om bøker, da. Hele tiden. Som når Perdu treffer en av sine kvinnelige naboer i trappen i leiegården hvor han bor, og hun bekjenner at hun har kjøpt en bok i en bokkasse på Montmartre for utrolige fem cent. "Men det burde jeg faktisk ikke ha gjort. En slik kakerlakkhistorie, forferdelig! Om en mor som jaget sin egen sønn med kosten, fryktelig! Jeg har hatt rengjøringsvanvidd i flere dager. Er dette normalt hos denne monsieur Kafka?"

Boka er både velskrevet og godt oversatt, og greit, dette er søtsuppe og romantikk, og som sagt - litt pludrete.  Men den er lettlest og underholdende, og jeg leser videre. Og ikke bare det - i går sa jeg til meg selv: Slapp litt av. Alt trenger ikke være det du definerer som høyverdig.
Og det var faktisk litt befriende. Jeg syntes det var helt fantastisk å komme til en slik erkjennelse der jeg minst ventet det. Kanskje man kan si at bokas tittel dermed gikk troll i ord?

12. februar 2017

Blindgang



Jeg har lest krim. Siden jeg i prinsippet ikke leser krim, er det nesten som å tilstå en forbrytelse, for å holde meg til sjangeren. I DETTE tidligere innlegget forklarer jeg hvorfor jeg ikke leser krim.
Men så skulle jeg et par dager på sykehus, og der passer det ikke med tung litteratur for å fordrive tiden. Derfor kjøpte jeg en av Jørn Lier Horsts nyere bøker; Blindgang. Valget var alt annet enn tilfeldig – JLH er den norske krimforfatteren jeg har lest mest av. Han skriver godt, og handlingen foregår i for meg kjente strøk. Det er noe traust og troverdig over skildringene av politimannen Wisting og mysteriene han løser. Det med troverdigheten skulle bare mangle, siden forfatteren selv er en erfaren politimann og kriminaletterforsker.
Blindgang følger et kjent mønster – Wisting oppklarer et nærmest uløselig mord, godt hjulpet av sine nærmeste medarbeidere. Han møter motstand hos politiledelsen, men holder stedig på sitt når intuisjonen og erfaringen forteller ham at han har rett. Parallelt følger vi Wistings privatliv som enkemann og far til to voksne barn, især datteren Line, som er journalist i VG, og som på en eller annen måte blir innblandet i sakene faren jobber med. Så også i denne boken.
På en måte er det som om handlingen snegler seg av sted, men spenningen bygges opp, og løsningen gir ikke seg selv før Wisting omsider klarer å samle de mange løse og til dels sprikende trådene. Underveis har han kommet med sine vanlige hjertesukk over hvordan politiarbeidet og samfunnet og kriminaliteten har forandret seg i de årene han har vært politimann.
Jeg sa at JLH skriver godt, samtidig som jeg tidligere har sagt at krim ikke er litteratur ut fra mine premisser. Det lyder selvmotsigende, men når jeg leser JLH, forventer jeg ikke at det skal være Thomas Mann eller Rune Christiansen for den saks skyld. Og vurdert på egne premisser, skriver JLH altså godt. Veldig godt. Han har et effektivt, konkret og ujålete språk. Slik en dyktig tegner kan fange en scene i et kjapt riss, gjør JLH det samme med ord. Det gjelder natur, mennesker, situasjoner, handlingsforløp. Til slutt har Wisting klart å trosse all motstand fra ledelse og kolleger i et annet politidistrikt, og de slemme får svi. Men dit har det vært en lang og spennende vei, så vel for personene i boka som for leseren.

VGs anmelder var ikke helt fornøyd, slik du kan lese HER. "Det er vel og bra med gjenkjennelighet i krimlitteraturen, men denne gangen har jeg en følelse av at Horst har gjenbrukt egne og andres grunnmotiver og litterære grep mer enn han egentlig har skapt noe virkelig nytt", sier anmelderen blant annet. Men bortsett fra den programatiske dramatikken med at datteren Line havner i en farlig situasjon mot slutten, som JLH virkelig har brukt altfor mye - hvordan og hvorfor skulle JLH "fornye" seg? Kritikken kan like gjerne snus på hodet: JLH er en jevn forfatter. Man vet hva man får, og for min del var denne boka et trivelig gjensyn med kjent språk og kjente omgivelser, og perfekt for de to dagene på sykehuset. Jeg må faktisk også innrømme at jeg ble fristet til å lese meg opp på JLH, for jeg tror jeg har en lakune på 2-3 bøker.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...