Om å mestre ordene ...

”Når jeg bruker et ord,” sa Lille Trille i en ganske foraktelig tone, ”betyr det akkurat det jeg velger at det skal bety – hverken mer eller mindre.”
”Spørsmålet er,” sa Alice, ”om man kan få ord til å bety så mange forskjellige ting.”
”Spørsmålet er,” sa Lille Trille, ”hvem som er herre i huset – dermed basta.”
Alice var altfor paff til å si noe, så etter en liten stund begynte Lille Trille igjen: ”De har temperament, noen av dem – særlig verb: De er de mest hovmodige – adjektiver kan man gjøre hva som helst med, men ikke verb – men jeg mestrer hele bunten! Ugjennomtrengelighet! Det er nå min mening!”
”Vil du være så snill,” sa Alice, ”å forklare meg hva det betyr?”
”Nå snakker du som et forstandig barn,” sa Lille Trille med en tilfreds mine. ”Med ’ugjennomtrengelighet’ mente jeg at vi har snakket nok om det emnet, og at du heller får si hva du har tenkt å gjøre etterpå, for du akter vel ikke å bli her resten av livet.”
”Det er veldig mye å få ett ord til å bety,” sa Alice ettertenksomt.
”Når jeg får et ord til å gjøre så mye som det,” sa Lille Trille, ”betaler jeg det alltid litt ekstra.”
”Å!” sa Alice. Hun ble altfor paff til å si noe annet.
”Å, du skulle se dem komme innom her om lørdagskvelden,” fortsatte Lille Trille mens han skaket alvorlig på det store hodet sitt, ”for å hente lønningen sin, altså.”
(Alice turte ikke spørre hva han betalte dem med, så derfor kan jeg ikke fortelle deg det.)

Fra Lewis Carroll: Alice gjennom speilet, kap. 6, Omnipax 2006. Oversatt av Knut Johansen.