Det pågår en diskusjon i mediene nå om hvorvidt Frid Ingulstad skal bli medlem av forfatterforeningen eller ikke. En tendensiøs diskusjon, synes jeg; det ligger liksom tykt mellom linjene hele tiden at det faglige råd i forfatterforeningen består av åndssnobber som ser ned på kiosklitteraturen og egentlig bare er misunnelige fordi Frid Ingulstad kan smile hele veien til banken.
Min mening i denne saken illustreres vel ganske godt av at det ikke finnes kiosklitteratur (tidligere kalt smusslitteratur) i mine hyller. Jeg har prøvd å lese det, men jeg opplever denne formen for litteratur som så éndimensjonal og grunn at det er uaktuelt for meg å bruke tid på det. Det gir meg rett og slett ingenting. Bare omslagene er effektive advarsler om at dette ikke er noe for meg.
Dette er min subjektive opplevelse, og jeg gjør meg ikke til smaksdommer over andres lesing. Jeg vet at selv blant såkalte intellektuelt oppegående mennesker er det dem som finner god avslapning i og har fine leseopplevelser av å lese kiosklitteratur. Det provoserer ikke meg, jeg har ingen problemer med det. Men jeg synes det er utmerket at forfatterforeningen har sine kvalitative kriterier og står for dem, at de våger å skille klinten fra hveten og si at dette er kunst, dette er ikke kunst. For det er nemlig dét det dreier seg om. Kunst. Det er kanskje fælt å si det, men kiosklitteratur er faktisk ikke kunst. Den samme grenseoppgangen, den samme juryeringen og kvalitetsvurderingen har man innen billedkunsten. At amatører i alle leire kan ha suksess og tjene store penger, forandrer ikke saken. Det sier seg selv at også for å lykkes som kioskforfatter må man kunne sitt metier, og at det også hos såkalte seriøse forfattere finnes eksempler på grunne fremstillinger og platt språk, jfr. f.eks. hva Morgenbladets anmelder mente om Fosnes Hansens siste bok. Men det forandrer ikke det faktum at forfattere av kiosklitteratur ikke hører hjemme i en forening som har kunstneriske kriterier for medlemskap. At dette kanskje er den litterære sjangeren som selger mest, endrer heller ingenting. Kunstnerisk kvalitet og salgstall følges som kjent ikke alltid ad.
Jeg synes ikke dette burde være noe stort problem, hverken for Ingulstad eller andre. Det er vel ingen som har tvunget henne til å velge en litterær sjanger som ikke defineres som kunst?
Her kan du lese mer om de mest vellykkede kioskforfatterne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar