Sannheten er vidunderlig ... og morsom (latteren i litteraturen 2).

Denne bloggen har opptil flere sære emner, som bøker og te, mennesker som ikke leser, og ... latteren i litteraturen. Det er på tide med et nytt innlegg om latteren i litteraturen. Jeg har nylig hatt sitater både av Schopenhauer og Charles Bukowski. I et intervju i Gyldendals Aktuelle Magasin nr. 2/1979 sier Bukowski om Schopenhauer, at han synes han er «ustyrtelig morsom». Og det er jo morsomt sagt. Før vi går videre, en liten digresjon om Gyldendals Aktuelle Magasin, GAM, som kom ut bare en ganske kort periode, fra 1977 til 1980. Etter min mening et av de beste litterære tidsskrifter som har kommet på norsk, så det var synd at det forsvant så fort. En desto større glede for meg at jeg har GAM komplett i mine hyller. Og det går faktisk aldri lang tid mellom hver gang jeg titter i dem. Dels er de nå et interessant tidsbilde, men mye av det litterære innholdet er fortsatt relevant.
Nå vel, tilbake til Bukowski og humor og latter. Bukowski sier videre:

-- Hvis du har humor, blir det å skrive ikke så hellig. Hemingway var for dyster, han kunne ikke le. Jeg forstår alvoret hans, men skulle ofte ønske at han hadde vært litt galere når han diktet.
-- Sannheten er morsom, lyder et av dine epigrammer ...
-- Céline kunne snakke om sannheten uten å gjøre noe nummer av det. Reisen til nattens ende leste jeg på sengen, i ett strekk. Det er en bok som bare inneholder enkle setninger, men de er stinne av innsikt i livet. Jeg leste og lo, lo og leste. Sannheten er for meg vidunderlig, ja morsom -- nei, frydefull er kanskje ordet. Sannheten får meg til å le.
-- Du bruker ikke latteren som et forsvarsvåpen?
-- Nei, latteren må være naturlig, kunstig latter er det verste av alt.

Så mye om Bukowski, sannheten og latteren. Har du forresten lest Célines Reisen til nattens ende? Hvis ikke har du en stor leseopplevelse til gode.