"La gå: Det er sikkert både dumt og skamløst å ville beskrive et gammelt og høyst sivilisert folk ut fra en husholdningsvare av enkleste art. Men kan den slags gjøres -- ja da må jeg gi ord til en gammel undring over britene og deres te. Selvfølgelig er det ikke merkelig i seg selv å drikke te, selv i slike mengder. Det merkelige er teens plass og funksjon i hele deres følelsesliv -- der blir den både mytisk og mystisk for en fremmeds øyne og forstand.
Eksempler?
Her er da et par velkjente klisjéer fra talløse britiske bøker, filmer, tv-serier -- lyder de kanskje ikke kjent?
Han kommer som vanlig hjem til havebyen, den grønne forstaden, med 16.40-toget fra Paddington, iført kontormappe og paraply. Går opp grusgangen til deres vesle rekkehus i rød mursten, inn entredøren med messinghammeren, henger pent fra seg tøyet på «sin» knagg, kysser distré sin kone på kinnet eller pannen. Etter 20 års stille og ordnet ekteskap sier han behersket: Alice -- Dearest! -- jeg er blitt glad i en annen og må forlate deg. Hun forstenes, hennes verden bryter sammen og avføder i fallet bomsikkert ordene: «Jeg trenger til en kopp te!»
Eller:
De er samlet i «biblioteket» -- storfamilien. Sakføreren ordner taus sine papirer, testamentet etter Sir Malcolm skal åpnes og kunngjøres. Sittende mørkkledte i en halvsirkel venter de anspent på millionarvens fordeling, håpene og planene er mange -- noen av dem desperate bak maskene. Men hele formuen går altså ifølge Lordens siste vilje til et hospital og en kirkegård for hunder og katter, i dette dyrekjære land. Slektningenes forhåpninger og fremtid ligger i ruiner, tausheten er trykkende. Den mest åndsnærværende lever opp til rasens storhet. Hun ringer blek men fattet på butleren og sier: «Jackson, nu kunne vi visst alle trenge til -- do with! -- en kopp te!»
Og så videre, en blanding av te og tragedie som vi har lært å forvente hos britene, mens den ville vært sær og påfallende hos oss. For dersteds opplever de tydeligvis ikke dette som et komisk og klosset antiklimaks i handlingen, men som naturtro realisme. Ja etter hvert, når hendingene tårner seg opp til det rystende og gripende i det ypperlige britiske teater, venter vi på det og sier stille til oss selv: Nå ankommer nok den evindelige teen! Og ganske riktig: 10 sekunder senere sier heltinnen tappert, noen ganger over likene av sine nærmeste, det obligatoriske og for våre ører ufrivillig tragikomiske i en slik situasjon: «Jeg tror jeg vil lage oss litt te!»
At en husholdningsvare fem ganger daglig kan inngå en så subtil forbindelse med simpelthen hele følelsesregisteret hos et sivilisert og nyanserikt folk som britene, må en ha levd en tid med dem i det daglige for virkelig å tro. En ungarsk betrakter bosatt i England gir gode råd til oss utenfra:
«De må aldri avslå en kopp te under noen av disse omstendigheter: Når det er varmt, når det er kaldt, når De er trett, når noen påstår at De er trett, når De er nervøs (eller tvert om helt ovenpå), før De går ut, mens De er ute, når De kommer hjem, dersom De har trang til en kopp (men også i motsatt fall), hvis det er en stund siden sist, eller hvis De nettopp har drukket te. De vil bli ansett for en grovt uhøflig person dersom De avslår.»
Så blir det begripelig: Teen er der som blodet -- selve livsvæsken. Jeg har selv som pasient i et av deres hospitaler vært vekket hver morgen av skjeens klirring i kruset, og ved dagens slutt sovnet inn på dette milde, gule sukkervann.
For teen er som ekteskapet: Den må holde i gode og onde dager, den deler bord og seng, den kroner gledene og mildner sorgene."
Fra Hallvard Rieber-Mohn: Neven i nøtten -- og andre funderinger. 35 radiokåserier. (1980)
Eksempler?
Her er da et par velkjente klisjéer fra talløse britiske bøker, filmer, tv-serier -- lyder de kanskje ikke kjent?
Han kommer som vanlig hjem til havebyen, den grønne forstaden, med 16.40-toget fra Paddington, iført kontormappe og paraply. Går opp grusgangen til deres vesle rekkehus i rød mursten, inn entredøren med messinghammeren, henger pent fra seg tøyet på «sin» knagg, kysser distré sin kone på kinnet eller pannen. Etter 20 års stille og ordnet ekteskap sier han behersket: Alice -- Dearest! -- jeg er blitt glad i en annen og må forlate deg. Hun forstenes, hennes verden bryter sammen og avføder i fallet bomsikkert ordene: «Jeg trenger til en kopp te!»
Eller:
De er samlet i «biblioteket» -- storfamilien. Sakføreren ordner taus sine papirer, testamentet etter Sir Malcolm skal åpnes og kunngjøres. Sittende mørkkledte i en halvsirkel venter de anspent på millionarvens fordeling, håpene og planene er mange -- noen av dem desperate bak maskene. Men hele formuen går altså ifølge Lordens siste vilje til et hospital og en kirkegård for hunder og katter, i dette dyrekjære land. Slektningenes forhåpninger og fremtid ligger i ruiner, tausheten er trykkende. Den mest åndsnærværende lever opp til rasens storhet. Hun ringer blek men fattet på butleren og sier: «Jackson, nu kunne vi visst alle trenge til -- do with! -- en kopp te!»
Og så videre, en blanding av te og tragedie som vi har lært å forvente hos britene, mens den ville vært sær og påfallende hos oss. For dersteds opplever de tydeligvis ikke dette som et komisk og klosset antiklimaks i handlingen, men som naturtro realisme. Ja etter hvert, når hendingene tårner seg opp til det rystende og gripende i det ypperlige britiske teater, venter vi på det og sier stille til oss selv: Nå ankommer nok den evindelige teen! Og ganske riktig: 10 sekunder senere sier heltinnen tappert, noen ganger over likene av sine nærmeste, det obligatoriske og for våre ører ufrivillig tragikomiske i en slik situasjon: «Jeg tror jeg vil lage oss litt te!»
At en husholdningsvare fem ganger daglig kan inngå en så subtil forbindelse med simpelthen hele følelsesregisteret hos et sivilisert og nyanserikt folk som britene, må en ha levd en tid med dem i det daglige for virkelig å tro. En ungarsk betrakter bosatt i England gir gode råd til oss utenfra:
«De må aldri avslå en kopp te under noen av disse omstendigheter: Når det er varmt, når det er kaldt, når De er trett, når noen påstår at De er trett, når De er nervøs (eller tvert om helt ovenpå), før De går ut, mens De er ute, når De kommer hjem, dersom De har trang til en kopp (men også i motsatt fall), hvis det er en stund siden sist, eller hvis De nettopp har drukket te. De vil bli ansett for en grovt uhøflig person dersom De avslår.»
Så blir det begripelig: Teen er der som blodet -- selve livsvæsken. Jeg har selv som pasient i et av deres hospitaler vært vekket hver morgen av skjeens klirring i kruset, og ved dagens slutt sovnet inn på dette milde, gule sukkervann.
For teen er som ekteskapet: Den må holde i gode og onde dager, den deler bord og seng, den kroner gledene og mildner sorgene."
Fra Hallvard Rieber-Mohn: Neven i nøtten -- og andre funderinger. 35 radiokåserier. (1980)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar