«Tolket litt vidt kan vi godt si at det å dikte i seg selv er en form for oversettelse: En oversettelse av verden eller av erfaringen med verden. Diskrepans er diktningens grunn. Hvert dikt er et forslag om et annet ansikt, en annen verden. Samtidig vet vi at det er forskjell på oversettelse og diktning i original habitt. Det er en forskjell som angår leseren like sterkt som oversetteren. At vi vet at et verk er oversatt, gjør noe grunnleggende med måten vi møter det på. Det oversatte befinner seg alt i utgangspunktet på avstand fra oss - geografisk, kulturelt og historisk. Bare det å ta i et oversatt verk innebærer et antropologisk imperativ: Se hva du her kan lære av fremmede landskaper, tider, lukter og liv! Det er et møte med våre egne ords potensielle meningskontekst og betydningslag. Zucchini betyr noe annet i Italia (hverdagskost) enn i Norge (en nyere, sydlig grønnsak). Nei, ikke engang ordet pizza gir de samme konnotasjonene i Norge som i Italia - ennå. Og som en følge: Smaker pizzaen egentlig det samme for den italienske tungen som for den norske? Ja, når tar et ord til å bli et annet? Hvor går grensen mellom et ords skrevne, bokstavelige betydning og det mulige lesbare (og sansbare)? Hvor langt skal en oversettelse kunne bevege seg fra originalen? Og beveger en seg ikke uansett når en oversetter?
Oversettelse er derfor et godt og gammelt stridsemne. Det er et stridsemne som involverer både prinsipper og profesjon, og ofte har det her stått mellom forfatter og filolog. Eksempler på dette finnes i Vinduet nr. 3 2003. Her tar Gjert Vestrheim, stipendiat ved Universitetet i Bergen, tydelig parti innen denne striden - eksplisitt på filologenes side, der han finner sine store helter - med en kritisk gjennomgang av Svein Jarvolls gjendiktning av Sapfo (2003). Han skriver blant annet at «(...) en ordrett oversettelse vil (...) ofte være å foretrekke fremfor en mer idiomatisk». Men dette er et synspunkt som i dag stort sett bare finnes i de mest positivistiske oversetterteorier («lingvistisk ekvivalens»). Ja, det er lenge siden en av de første store oversettere, Hieronymus (340-420), skreiv at han måtte bruke fri tale når han oversatte fra gresk og ikke kunne oversette «ord for ord». Å oversette, om det ikke bare handler om enkle bruksanvisninger og manualer, er først og fremst, som semiotikeren Ekkehard Kaemmerling sier, en litterær operasjon og ikke en lingvistisk. Eller for å forsterke synspunktet: Å oversette er vel så mye antropologi, kulturkunnskap og retorikk som filologi. I det hele tatt: Språklig kompetanse innebærer også kunnskap om verden.»
Fra Øyvind Rimbereid: Hvorfor ensomt leve. Essays 2006.
For deg som (i likhet med meg) har problemer med enkelte fremmedord her:
diskrepans - ulikhet, uoverensstemmelse
kontekst - sammenheng
konnotasjon - bibetydning, tilleggsbetydning
lingvistikk - språkvitenskap
ekvivalens - likeverdighet, samme gyldighet
idiomatisk - at noe (et språklig uttrykk) er særegent for et bestemt språk og ikke for andre språk
semiotikk - læren om tegn (også ord) og deres betydning
Rimbereid refererer til Hieronymus, oversetternes skytshelgen og en av verdens mest berømte oversettere fordi han var den første som oversatte Bibelen til et «folkelig språk», dvs. latin. Han formulerte også det velkjente oversetterprinsippet som Rimbereid bare gjengir delvis, og som for øvrig fortsatt har gyldighet: Ikke ord for ord, men mening for mening.
Jeg skal prøve å forklare Hieronymus’ prinsipp på en veldig enkel måte:
La oss si at en person i en engelsk tekst blir betegnet som a pain in the ass. Ordrett oversett blir det vondt i rumpa. Uttrykket gir ingen mening på norsk, men det gjør det på engelsk, fordi det er idiomatisk engelsk. På norsk må vi finne et idiomatisk norsk uttrykk, som plageånd, masekråke eller lignende. Oversetteren har da på samme tid sagt noe helt annet, og samtidig sagt det samme, fordi han har brukt et ekvivalent uttrykk, altså et uttrykk som sier det samme på norsk som det engelske uttrykket sier på engelsk.
Apropos eksemplet med zucchini som er nevnt: Jeg har hengt meg litt opp i det engelske bakverket donut. Dette er tradisjonelt blitt oversatt med smultring på norsk. Kanskje er det greit nok, men etter min mening er det ikke det. En donut har samme form som en smultring, og deigen er kanskje heller ikke så forskjellig. Da er det vel greit å oversette det med smultring? Etter min mening ikke. En donut er for det første ofte forsynt med glasur av forskjellig slag, og den spises i helt andre sammenhenger enn en norsk smultring. Vi forbinder en smultring med jul, og noen spiser smultringer bare da, mens donuts tilhører standardutvalget av kaker i alle amerikanske fastfoodrestauranter, bakerier, kafeteriaer etc. Sett i et slikt lys, er en donut og en smultring ikke det samme.
Inntil ganske nylig visste ikke nordmenn hva en donut var. Det var for så vidt i seg selv et argument for å oversette med smultring. I dag vet de fleste nordmenn hva en donut er. Bare her i småbyen hvor jeg bor, er donuts å finne i så vel supermarkeder som på McDonald’s. Men så er det selve ordet, da. Zucchini er jo greit å bruke på norsk. Det er et litt spennende, utenlands ord. Men donut? Det blir lett do-nøtt på norsk, og det gir lett feil assosiasjoner, særlig med tanke på at det er mat vi snakker om. Og så er det, som alltid, problemet med bøyninger. Hva skal det hete i flertall på norsk? Donuts, som på engelsk? Donutter? Det vil de færreste forstå. Det må bli donuts. Men fortsatt tror jeg at norske oversettere flest sverger til å oversette donut med smultring. Dette bare som ett eksempel på hva slags problemer oversettere strir med, når noe skal overføres fra et fremmed språk og en fremmed kultur til norsk.
Som en nødløsning kan man ty til en o.a. (oversetters anmerkning) eller fotnote, hvis noe absolutt må forklares. Men det er litt fy-fy. Bare tenk over hvor lenge siden sist det er du så noe sånt.
Jeg brukte det nylig i en oversettelse, og der syntes jeg det var greit. Det var Sherlock Holmes-oversettelsen som jeg omtalte i innlegget du kommer til ved å trykke her. I originalboka forekommer følgende setning: «Now yer startin’ to sound like one of us Irregulars, like you was born right beneath Bow Bells.» Hva betyr det å være født «right beneath Bow Bells»? Det forklarer jeg i følgende fotnote: «Det sies at en ekte londoner er født innenfor hørevidde av Bow Bells, det vil si klokkene i St. Mary-le-Bow-kirken. O.a.» Jeg kunne jo sagt noe med å høres ut som en ekte londoner e.l., men Bow Bells er eksplisitt nevnt, og jeg fant ingen annen måte å overføre denne kunnskapen på enn med en forklaring.
Dette er for øvrig ikke selvsagt kunnskap for unge engelskspråklige lesere heller, så det er også forklart i originalen, i en ordliste bakerst i boken. I den norske utgaven var det av forskjellige grunner ikke aktuelt å ha med denne ordlisten, derfor måtte forklaringsproblemet løses på en annen måte akkurat i dette tilfellet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar