Det er mange innfallsvinkler til litteraturen, mange måter å lese på. Proust var opptatt av lesingen skulle være en inspirasjonskilde for vårt åndelige liv, og ikke utgjøre det. Vi skulle altså ikke tilbringe livet i litteraturen, men ta litteraturen med oss i livet. I tråd med dette mente han også at vi ikke skulle ha en overdreven ærbødighet overfor forfatterne, ikke gjøre dem til gjenstand for det han kalte kunstnerisk avgudsdyrkelse.
«Det er et av de store og vidunderlige kjennetegn ved gode bøker (som tillater oss å se den på samme tid essensielle og begrensede rolle lesning kan spille i vårt åndelige liv) at for forfatteren kan de kalles «konklusjoner», men for leseren «sporer». Vi føler meget sterkt at vår egen visdom begynner der forfatterens tar slutt, og vi skulle ønske han kunne gi oss svar, mens alt han kan gi oss, er ønsker ... Dette er lesningens verdi, og også dens begrensning. Å gjøre lesning til en disiplin er å gi en for stor rolle til noe som bare er en spore. Lesning ligger på terskelen til det åndelige liv; det kan introdusere oss for det; det utgjør det ikke.»
Sitat fra På sporet av den tapte tid, oversatt av Anne-Lisa Amadou.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar