Litterære måltider (2)

«Rommet hvor guttene spiste var en stor sal med fliselagt gulv og en kobberkjel i den ene enden. Av den øste mesteren, for anledningen utstyrt med et forkle, opp havresuppe med en stor sleiv, assistert av to koner. Av denne utsøkte blandingen fikk hver gutt én skål, og ikke noe mer, -- unntagen ved festlige anledninger, da de også fikk et halvt hekto brød. Skålene trengte aldri til å vaskes. Guttene gned dem så blanke med skjeene sine at de skinte, og når de var ferdige med det -- og det tok ikke lang tid, for skjeene var nesten like store som skålene -- kunne de sitte og glo på kobberkjelen med så grådige øyne at det så ut som de til og med kunne sluke mursteinene den stod på, og imens underholdt de seg med å renslikke fingrene for eventuelle suppedråper. Gutter har i alminnelighet glimrende appetitt. Oliver Twist og kameratene hans led i tre måneder en langsom sultedøds kvaler, men til slutt ble de så ville og besatte av sult at en gutt, som var stor for alderen og ikke vant til slikt -- faren hadde nemlig drevet en liten spiseforretning -- ymtet noe om at hvis han ikke fikk en skål havresuppe til om dagen, var han stygt redd for at han en natt ville gå løs på og ete den gutten som sov ved siden av ham, og som var en liten svekling. Han hadde et vilt, forsultent glimt i øynene, og de trodde blankt på ham. Det ble holdt råd, og trukket lodd om hvem som etter kveldsmaten skulle gå bort til mesteren og be om mer, og loddet falt på Oliver Twist.
Kvelden kom, og guttene inntok sine plasser. Mesteren tok oppstilling ved kobberkjelen med fattighusassistentene rundt seg, havresuppen ble porsjonert ut, og forsvant. Guttene hvisket til hverandre og blunket til Oliver, mens de nærmeste dunket i ham. Om han enda var bare barnet, så var han fra seg av sult og elendighet. Han reiste seg, nærmet seg mesteren med skål og skje i hånden, og sa, halvt forferdet over sin dumdristighet:
-- Unnskyld, sir, jeg vil gjerne ha litt mer!»

Charles Dickens
Oliver Twist