Bøker til glede og besvær.

Det handler en del om lesing i gårsdagens nummer av Dagbladets Magasinet. Først er det en artikkel i serien «Bokettersynet», hvor Magasinet saumfarer kjentfolks bokhyller. Denne gang gjelder det Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes. Som eksempel på hva hun aldri kom igjennom, nevner hun Ulysses av James Joyce. Folk som har fulgt med på denne bloggen en stund, vil huske at jeg en gang hadde til hensikt å lese nettopp Ulysses. Heldigvis har ingen spurt meg hvordan det har gått. Jeg kom riktignok i gang, men det stoppet opp etter kapittel 2. Nå har jeg riktignok lest så mye i Ulysses at jeg har godt kjennskap til den, men det bør være mulig å lese den fra perm til perm, og jeg skal gjøre det. En gang. I motsetning til Cathrine Sandnes er jeg nemlig svært fascinert av Joyce, så jeg har nok et bedre utgangspunkt.
Ellers er det jo alltid interessant å lese hva slags forhold folk som har et forhold til bøker har til bøkene sine, hva de liker og hva de ikke liker. Vi mennesker er nok like forskjellige på dette området som på så mange andre.



Den andre saken i Magasinet som handler om bøker, er spalten «Verdt å vite» av Mensa-medlemmet Anne Lene Johnsen. Folk som vil vite hva jeg mener om navlebeskuerforeningen Mensa, kan lese blogginnlegget du finner ved å trykke her. Anne Lene Johnsen tar denne uken for seg en kanadisk undersøkelse om lesevaner, som konkluderer med at folk som leser skjønnlitteratur og forellende fiksjon skårer høyere på tester om empati og sosial teft enn dem som stort sett bare leser fagstoff og annen virkelighetsforklarende ikke-fiksjon. Eller som Johnsen så vakkert uttrykker det: «Selv om du for øvrig har et aktivt sosialt liv, vil skjønnlitteratur perfeksjonere din relasjonskompetanse.» Det er nesten så jeg er nødt til å gjenta det: «Skjønnlitteratur vil perfeksjonere din relasjonskompetanse.» (Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at floskler av denne typen later til å være en av Johnsens spesialiteter. Det er ikke bare-bare å være intelligent ...)

Men spøk og ironi til side: Poenget med den kanadiske undersøkelsen er altså at ved å lese fortellinger, som jo nesten alle handler om medmenneskelige forhold eller utvikling i en eller annen form, så får vi en form for kunnskap og erfaring som gjør oss mer forståelsesfulle og tolerante overfor andre mennesker. Og man trenger ikke nødvendigvis lese Tolstoj, får vi vite, også påskelette pocketbøker og korte ukebladromanser gir denne effekten.
Et spørsmål som stilles i artikkelen, og som de kanadiske forskerne formodentlig også har stilt seg, er om mennesker som gjerne leser skjønnlitteratur allerede i utgangspunktet er mer empatiske enn andre, eller om det er motsatt, at vi ved å lese fiksjon tar med oss tips og lærdom fra det vi leser over i den virkelige verden.
Jeg skal ikke trekke noen bombastiske konklusjoner. Les selv.