Dette sier jeg om dikt.

Når det gjelder diktet i innlegget nedenfor, så synes du kanskje det er underlig. Det gir deg kanskje ikke noe. En ting er at det er løsrevet fra en sammenheng, for diktene i Klaus Høecks Heartland henger sammen. Men det betyr ikke at ikke akkurat denne løsrevne biten kan gi deg noe, slik alle fragmenter kan gi oss noe, uansett om de er en del av en større helhet. En annen ting er at det er på dansk, og det er det samme som gresk for noen. Ikke for meg, som har bodd og arbeidet i Danmark, og som oversetter fra dansk, og som derfor selvsagt er svært fortrolig med dansk språk og kultur. For meg er det i det hele tatt en selvfølge å være fortrolig både med dansk og svensk språk og kultur, og denne "skandinaviske tanke" var faktisk en av grunntankene med denne bloggen da jeg startet den. Akkurat det aspektet har dessverre kommet ganske i bakgrunnen etter hvert, sånn at denne bloggen nå er en rent litterær blogg, hvor innlegg om svensk og dansk litteratur og kultur ikke dominerer mer enn innlegg om alt mulig annet som har med litteratur å gjøre. Men for mange mennesker er dansk, og svensk, delvis uforståelig, både i skrift og tale. Det er synd. Men det hindrer meg selvsagt ikke i å gå på oppdagelsesreise i det nyeste og det "rareste" innen f.eks. svensk og dansk lyrikk. Etter min mening er det innen lyrikken vi finner mye av den mest spennende språklige eksperimenteringen eller utforskningen av språket. Det fantastiske i språket finnes kanskje først og fremst i lyrikken. Noen mennesker betrakter dikt som ligninger som skal løses. Jeg gjør ikke det. Jeg betrakter dikt som opplevelser. Ikke tenk på om du forstår et dikt eller ikke. Opplev det - eller ikke opplev det. Ikke tenk på om du er intelligent eller ikke - vær naiv. Se på diktet som et språklig maleri. Et godt dikt er et paradoks fordi det uttrykker med ord noe som ikke kan sies med ord.

De fleste mennesker, og dette er min påstand, de fleste mennesker vil ha dikt som forteller dem noe de vet fra før, og forteller det på en vakker måte, "ja, akkurat sånn er det" og "ja, det var fint sagt". Jeg vil ikke det. Jeg vil ha dikt jeg ikke forstår, dikt som gjør meg urolig, dikt som sier noe jeg absolutt ikke har hørt før, på en måte jeg aldri har sett før, dikt som gjør meg målløs over hva det går an å gjøre med språket, dikt som fører verden videre, i hvert fall min verden, dikt som vekker motvilje i meg, dikt som ufordrer det jeg tror jeg vet om språk, erkjennelse og livet selv.