I never promised you a rose garden.

Bøkene er vår historie. Når jeg går langs mine egne bokhyller, ser jeg periodene og epokene i mitt eget liv. Noen bøker virker underlig utdatert når jeg ser dem igjen etter flere tiår, mens andre fortsatt er like aktuelle. Jeg ser med forundring at jeg en gang gjorde understrekninger med kulepenn. Noe så horribelt! Andre ganger vet jeg om gode sitater som jeg ikke finner igjen, fordi jeg en gang ikke hadde flere bøker enn at jeg husket hvor alle sitatene var, så jeg ikke trengte å streke under dem. Det er ganske lenge siden ...
Siden jeg har enkelte danske besøkende på denne bloggen, hadde jeg tenk å ha et dansk dikt. Derfor gikk jeg til lyrikkhylla og fant frem to danske diktantologier, 123 digte fra vor tid og Dansk poesi 1900-1040, bøker som engang betydde mye for meg, og som jeg gjerne fant frem i ensomme stunder. Det var derfor en liten nedtur å oppleve at det som var engang ... ikke var lenger. De samme boksidene, de samme diktene som engang bød på stadig nye opplevelser og erkjennelser, var nå, i hvert fall i overført betydning, bleket av tidens tann og underlig utdatert.
Men jeg har jo ikke bare danske antologier, jeg har jo noen diktsamlinger også, et par av Benny Andersen ... nei, ingenting som fenget. Tove Ditlevsen? Nei. Piet Hein? Nei, nei. Men Henrik Nordbrandt, da? Nei, ikke han heller. Altså - greie nok alle sammen, men hva var jeg ute etter? Jeg visste ikke helt hva jeg var ute etter, det vil si jeg trodde jeg visste det, men siden det gamle ikke dugde lenger, visste jeg det ikke likevel, og det vil si at jeg kanskje, ubevisst, var ute etter det «rare», etter det jeg ikke forstår, etter det som får meg til å tenke noe jeg aldri har tenkt før, eller føle noe jeg aldri har følt før, eller undre noe jeg aldri har undret før ... Det er noe av det jeg liker med bokhyllene mine, at de kan føre meg ut på noe jeg ikke vet hva er ... I dette tilfellet førte de meg ut av seg selv, altså vekk fra de etablerte hyllene, til de uetablerte bunkene, hvor de nyeste bøkene er, bunker på gulv og bord, bøkene som ... altså Klaus Høeck, for eksempel. Jeg har Heartland (2006). Er det den merkeligste diktsamlingen jeg har? Ja, antagelig, og den mest fantastiske. Å begi seg inn i Heartland er som å begi seg inn i en labyrint man ikke kommer ut av, eller hva skal man si, hva skal man si ...


hvid din hånd og rød din hvad er
det nu det hedder mund min elskede
som roserne ude på heartland
der hvad er det nu det hedder blomstrer
netop nu og sådan noget I never
promised you a rose garden men her hvad
er det nu det hedder er den så


Pass deg for poesien, sier jeg bare, pass deg neste gang du er på Norli og beveger deg inn i avdelingen for dansk og svensk
pass deg for poesien
pass deg for
pass deg
pass
pss

ps
det var dagens dikt