Jeg må gjøre meg ferdig med Pessoa for denne gang - men det er ikke lett. Dette er et innlegg i serien «Kjærligheten i litteraturen», skrevet av en som sa om seg selv: «Elsket eller begjært er jeg aldri blitt.» (Stoikeren). Kjærligheten til et blekkhus ... tja, for en bokholder og forfatter ... Og hva kan vel bedre illustrere dette lille utdraget enn Niclas Gulbrandsens «Bokholder med sommerfugl» (et grafisk verk jeg har gleden av å ha på min egen vegg) ... det er nemlig alt annet enn tilfeldig at bokholderen som sitter der ved pulten sin og fører sine bøker har Pessoas trekk ... som han selv sier i Uroens bok: «Det er kanskje mitt lodd å være bokholderassistent til evig tid, og kanskje er poesien og litteraturen en vakker sommerfugl som hviler på mitt hode og gjør meg latterlig; jo vakrere den er; desto latterligere er jeg.»
«Og slik andre går hjem, går jeg til dette huset som ikke er mitt, det store kontoret i Rua dos Douradores. Jeg barrikaderer meg bak mitt store skrivebord som bak et bolverk mot livet. Jeg føler ømhet - ømhet inntil tårer - for disse bøkene der jeg fører andre menneskers regnskaper, for det gamle blekkhuset jeg bruker, for Sergios krumbøyde rygg der han sitter like bortenfor meg og skriver følgebrev. Jeg elsker alt dette, kanskje fordi jeg ikke har noe annet å elske - eller kanskje fordi ingenting er verdt å elske, og hvis vi allikevel føler trang til å dele vår kjærlighet, kan vi like gjerne gi den til et lite blekkhus som til stjernenes grenseløse likegyldighet.»
Fernando Pessoa: Uroens bok
Oversatt av Christian Rugstad
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar